Jeg har alltid bodd i by. Mine foreldre og besteforeldre har også vokst opp i by, så jeg har svake relasjoner til bygda. At bygdene blir avfolket har jeg møtt med et skuldertrekk. Det var først da jeg ble sammen med en kar fra spredtbygde strøk at jeg forstod vedmodet i denne utviklingen.
I 1830 bodde 87%, av landets befolkning på landet. Folk flest altså. Alderssammensetningen var også en annen enn i dag, det var fulle skoler, bygdefester og uteliv, flere butikker, post og politi. Nå blir det stadig lengre mellom hver skole, hvert fjøs med dyr og hvert hus med fastboende. Eneboliger blir feriehus og låver og fjøs får stå til de kneler og faller sammen av seg selv.
Det eneste bygdesamfunnet jeg har noe som helst kjennskap til er min kjæres hjemkommune, Hamarøy, og da særlig kommunesenteret Oppeid. Hamarøy blir, ikke uten grunn, ofte markedsført som Æventyrlandet.
I Hamarøy kommune bor det i dag 2800 personer. Det er 45% færre enn før 2. verdenskrig. Befolkningstallet har sunket gradvis. Det har ført til at skoler og barnehager i noen av bygdene i kommunen er lagt ned, og til at tilbudet av kafeer og utesteder har blitt nærmest ikke-eksisterende. I NRK-dokumentaren jeg har lånt tittelen fra beskrives den harde kampen for å bevare skole og befolkningsgrunnlag, og sorgen ved å se at det kanskje ikke går likevel.
Sentraliseringen har ikke skjedd raskt, men gradvis fra og med midten av 1800-tallet. Et mer effektivt jordbruk, markedsøkonomi og en industri som krevde arbeidskraft, særlig i Kristiania (Oslo) var noen av årsakene til at folk dro fra landsbygda.
Befolkningen vokste også i løpet av hundreåret, og det ble lettere å finne utkomme i byene. 800 000 nordmenn hadde enda sterkere utferdstrang og løste enveisbillett til Amerika. En annen flyttestrøm gikk faktisk nordover. Nord-Norge, også kalt fattigmanns Amerika, fristet med ledig jord. Til Hamarøy fra Lom kom blant andre guttungen Knud Pedersen, bedre kjent som forfatteren Knut Hamsun. Han og familien slo seg ned i den lille bygda Hamsund, som han senere tok navnet sitt fra. Det har gitt stedet en attraksjon, og et grunnlag for turisme som kan komme godt med i kampen om tilflyttere og ferierende.
Jeg trives på bygda, men i kortere perioder, og jeg har fundert på hvilke fordeler det er ved å bo på landet? Dette er noe av det jeg har kommet frem til:
Frisk luft
Billigere boliger
Mye og lett tilgjengelig natur
Lite kø
Hvilepuls
Og fordeler ved å bo i byen?
Flere mennesker
Mange kulturtilbud
Et større utvalg av butikker, restauranter og kafeer
Alt på ett sted (på bygda må man kjøre mer)
Lettere tilgang til sykehus og helsetjenester
Hva synes du er best? Byen eller bygda?