Ferien er snart oppspist, og august er godt etablert. Det får meg alltid til å tenke tilbake på min aller første skoledag. Jeg hadde gledet meg fryktelig lenge, hadde fått pennal med bilde av Pinocchio, gul ransel, og matboks med bilde av en hund. Alt var klart, men kanskje ikke jeg?
Klar til skolestart med gul sekk, røde sløyfer og manglende fortenner. For øvrig et typisk uklart 70-tallsfoto, tatt hjemme i hagen før det store øyeblikket.
Dette var på midten av 1970-tallet. I forkant hadde vi gått på «prøveskole» i tre dager, sannsynligvis en slags IQ-test, for å se om vi var skolemodne. Jeg husker at jeg forstod lite og ingenting av de oppgavene vi måtte løse. Sett en strek mellom det som hører sammen, og en linje fra ditt til datt. Jeg gjorde så godt jeg kunne, tydeligvis godt nok til å slippe igjennom. Det gjaldt for øvrig alle jeg kjente på samme alder.
Noen som husker denne? O-fag var samfunnsfag, naturfag og geografi i ett og samme fag. Jeg elsket det, men det er i ettertid kritisert for en særdeles svak og villedende naturfagsdel.
Dette var i et annet Norge. Skolestart var for 7-åringer, det var ikke mange år siden man sluttet å gå på skole på lørdager, og skolene i byene og på landet hadde nettopp fått samme læreplan. Vi fikk fyllepenn som skulle brukes til skjønnskrift, sang «(…) velsign vår mat O Gud» før maten, pugget salmer og hadde obligatoriske skolegudstjenester, selv om forkynnelse hadde vært forbudt i norsk skole helt siden 1969.
Den gule magen er det som særpreger kjøttmeisen. Det har jeg skjønt i voksen alder.
Barnehage var fortsatt for de få. Jeg og de fleste andre hadde vært hjemme med hjemmeværende mor, helt frem til skolestart. Da det viste seg at vi skulle gå inn i klasserommet uten foreldrene første dag, gråt jeg. Så skolemoden var jeg ikke. Det gikk imidlertid bra etter hvert. Jeg trivdes på skolen og likte fagene, selv om en lærer vi hadde i 2. klasse lugget meg da jeg ikke klart å lære meg forskjellen på spurv og kjøttmeis. Da lærte jeg at lærere kan være skumle og at ornitologi er et minefelt.
Jeg er klar!
Jeg ser forskjell på kjøttmeis og spurv i dag, det har jeg lært meg selv. Sommeren i nord har vært fin og solrik, så jeg kjenner at jeg er ganske moden for å vende tilbake til klasserommet på mandag. Jeg har verken nytt pennal eller ryggsekk, men almanakk er innkjøpt og klar til bruk. Og jeg er litt spent fortsatt!
Feriens siste utflukt gikk rett vest, men føltes mer som “syden”. På kaia i Svolvær hørtes både tysk, fransk, italiensk og amerikansk, og temperaturene var helt på tålegrensen for en nordlending.
Utsikt fra Scandic på Lamholmen. Havila Capela i bakgrunnen. I likhet med Hurtigruten går Havilas skip i rute fra Bergen til Kirkenes.
Vi er likevel såpass overtroiske at vi vokter oss for å klage for mye. At klimaet endres rett foran øynene våre, er det likevel ingen tvil om. Turistene har kanskje skjønt at det ikke er noen garanti for coolcation når de legger reisen til Nord-Norge. Og kanskje har de også skjønt at her har måsen overoppsynet.
En flott kar/frøken som venter på smuler med en engels tålmodighet.
Jeg har sympati med måser, selv om det er ekkelt når de finner på å stupe etter folk for å passe på dunungene sine. Forbudet mot å kaste slog (fiskeavfall) i havet har drevet dem bort fra havet og inn i byene der de lever av burger- og chipsrester, og ellers alt de finner. Det er en usunn diett, men noe skal man jo leve av. Det gjelder både mennesker og måser. Vi må bare huske at de ikke valgte det. Vi valgte det for dem.
Svolvær havn er full av båter av ulik art. Tilbudene om en tur til havs er mange og inkluderer både glassbåt, fiskebåt og rib.
Det yrer av folk i Lofoten hele sommeren. Litt i meste laget, vil noen si. Jeg har opplevd at trykket er størst i Henningsvær, selv om det kan bli trangt på kaia i Svolvær også. Vi merket det mest på ladekøene. Omtrent en og en halv times venting for å få ladet på Evenes. Heldigvis har de også fått lading på Tjeldsundbrua, ikke langt derfra.
Svolvær med Thonhotellet og Hurtigruta.Venter på mat på koselige Fellini. Angrer på at jeg ikke bestilte pizzaen deres, for den så veldig god ut!Utsikt mot Anker Brygge som tilbyr overnatting i rorbuer, restaurant, bar og aktviteter som padling og havørnsafari.En leilighet her i havna hadde slett ikke vært å forakte.Brua over til Svinøya, den eldste delen av Svolvær.
I dag er Svolvær Lofotens største fiskevær, og har hatt bystatus siden 1997. Den første “byen” i Lofoten – Vágar – lå imidlertid i Kabelvåg, 5,5 kilometer lengre vest.Utgravninger viser at Vágar i vikingtiden var et viktig møtested for handel, rådslagning, utveksling av varer og konfliktløsning for høvdingene i nord Bak Nyvågar Rorbuhotell i Kabelvåg finnes også en 9000 år gammel hule som vitner om at folk har levd som jegere og fiskere her, allerede under siste istid. Les mer om Kabelvågs historie HER.
Rorbuanlegget på Nyvågar i Kabelvåg.
Vi var på familiebesøk i Kabelvåg og tok turen sammen til Lofotakvariet. Jeg har vært der før, men elsker å se selene som ruller rundt i vannet og soler seg på bergene. Tenk at noen kan drepe sel med hakapik. Det overgår min fatteevne!
Rognkjeksen er veldig vakker. Den brukes som rensefisk i oppdrettsnæringen, men dør i store mengder av en overdose lakselus. Etisk forsvarlig? Ikke hvis du spør meg.
Steinbiten er kanskje ikke direkte vakker, men veldig kul:)
Etter fisketitting spiste vi på Nyvågar. Det ble veganburger på meg, og den var slett ikke ille, selv om brødet var veldig loff, og godt kunne vært byttet ut med noe mer fiberrikt.
Jeg måtte jo imidlertid prøve meg som fisker når anledningen bød seg i form av en pappfigur med hull til ansiktet. Jeg mønstrer på, og har allerede dratt en skikkelig sværing!
Drømmen om ekteskap og et liv ved kjøkkenbenken var sterkt på 50-tallet. Det var i alle fall dette idealet som ble frontet i reklame, filmer og litteratur. Martine Strømsnes tar oss tilbake dit og skriver godt og medrivende om ekteskapsdrømmer, utroskap, matlaging, søm og personer med mange hemmeligheter i serien Husmorskolen.
Handlingen er lagt til en husmorskole på et lite sted i Vestfold og dit kommer Kikki, en jente som jobber hardt for å fremstå verdensvant, for å dekke over sin triste og skambelagte bakgrunn. Historien spinner rundt henne og alle de andre elvene, den myndige fru Mortensen som driver skolen, hennes legesønn, svigerdatteren som jobber ved skolen, samt beilere som kommer og går. Pedellen, stedets vaktmester, er heller ikke uten betydning i handlingen. Og det er noe av det jeg liker så godt ved serien; ingen er uten betydning, alle vil noe, vet noe og skjuler noe. Det gjør det spennende å følge med, gjette hva som skjer videre, og oftest bli overrasket over hvordan handlingen snur i en uventet retning. Dessuten er det så velskrevet.
Helt i toppen av min ønskeliste står muligheten til å reise tilbake i tid, og denne bokserien er en ypperlig tidsreise tilbake til 1952 – husmorens gullalder, en tid da skjørtene var vide, bilene vakre og frisyrene korte og kunstferdige. Selvsagt var det mye grums bak fasaden, og hvem vil egentlig tilbake til en tid da husmor var selve definisjonen på en gift kvinne? Ble du skilt var det skam for kvinnen, ikke mannen. Siden han tjente pengene var kvinnen avhengig av at han gav henne husholdningspenger. Hun hadde heller ikke regulert arbeidstid, ferie, eller tarifflønn. Det satte kvinnen i en underordnet og underdanig posisjon der hun var økonomisk avhengig av sin ektemann. Samtidig nøt en god husmor respekt, og hun hadde en viktig posisjon i samfunnet og familien. Uten oppvaskmaskin, vaskemaskin, robotstøvsuger og Fjordland var husarbeid noe helt annet enn i dag.
I Norge varte husmorperioden fra slutten av 1800-tallet og frem til ca. 1970. I mellomkrigstiden var det mye arbeidsledighet og da ble kvinner oppsagt, eller oppfordret til å si opp lønnet arbeid, slik at arbeidet kunne gå til mennene. LO og Arbeiderpartiet stod i spissen for dette “yrkesforbudet” for gifte kvinner. Samtidig krevde de at mennenes lønn skulle være stor nok til å forsørge hele familien. I samme periode forsvant også hushjelpene slik at gifte kvinner fikk eneansvaret for hjemmet. Det ble etter hvert også stilt større krav til husarbeidet. Husmoren skulle sørge for profesjonelt renhold, hygiene og sunt kosthold for hele familien. Da trengtes det også en utdanning som kunne gi husmoren kunnskap og anerkjennelse for sitt arbeid. Det var også gjennom å påvirke husmoren produsentene ville selge vaskemidler og teknologiske nyvinninger. I reklamen fremstår husmoren som glamorøs, og ekteskapet som en harmonisk symbiose. Det var vel neppe alltid tilfellet.
Likevel er det flere i dag som drømmer seg tilbake til husmoridealet fra 50-tallet. De kaller seg tradwifes, og deler sin husmorhverdag med en stor følgerskare i sosiale media.
Den første husmorskolen startet imidlertid allerede i 1865 og var privat. 12 år senere kom den første i offentlig regi. De første skolene var myntet på bondepiker, som en parallell til guttenes landsbruksskole, men etter hvert kom det også husmorskoler rettet mot dem som skulle bli byfruer. Jeg får inntrykk av at husmorskolen i denne serien er rettet mot byjenter, men samtidig bor de på internat. På timeplanen står blant annet ernæring, søm, matlaging, skikk og bruk, renhold og babystell. At kvinner kunne ha andre drømmer speiles også i serien. En av elevene vil så gjerne bli sykepleier, men har havnet i “uløkka” med stedets bad boy, og det et kvart århundre før loven om selvbestemt abort ble vedtatt. Hvordan det går med henne og alle de andre i Lillevik gjenstår å se. Jeg har to bøker igjen, og gruer meg til det er over!
Det er faktisk ikke bare folk med diabetes som kan slite med å få en sunn blodsukkerkurve, slik man tidligere har trodd. Veien til et sunt blodsukker handler heller ikke bare om hva du spiser, men når du spiser hva, skal man tro boken “Glukoserevolusjonen”.
Det er nok likevel spesielt vanskelig for dem med diabetes type 1 (her representert ved den nye Barbiedukken). Alle uten diabetes og med diabetes type 2 kan imidlertid påvirke blodsukkeret gjennom å spise riktig, og ikke minst; i riktig rekkefølge. Og hva er så riktig rekkefølge?
Forfatter av Glukoserevolusjonen, Jessie Inchauspé, driver også instagramkontoen Glucosegoddess, der hun har nesten seks milloner følgere. Boken hennes forklarer på en grundig måte hva som skjer i kroppen når vi spiser, og hvilke skadelige effekter det kan ha å spise feil, og i feil rekkefølge. Når vi spiser omdanner insulin (et hormon som produseres i bukspyttkjertelen) glukosen om til energi og lagrer det overflødige i lever og muskler. Når disse lagrene er fulle, omdannes resten av glukosen om til fett. Du legger altså på deg. Det er imidlertid ikke det verste.
Når vi har for høyt blodsukker kreves det mye insulin for å drive det ned. Har man gjentatte episoder av for høyt blodsukker (over 7,8 etter et måltid), vil insulinet etter hvert virke dårligere. Da har man fått insulinresistens og det kan etter hvert bidra til utvikling av diabetes type 2. Det kan også føre til betennelser i kroppen, eller til å forverre eksisterende betennelsestilstander. Så hva skal man gjøre? Jo, man skal flate ut glukosetoppene, skriver forfatteren.
Så hvordan gjør man det: Jo, man endrer spisemønster. Spiser man fiber først, deretter protein og fett, og så karbohydratene til slutt, bidrar man til at blodsukkeret stiger mindre enn det ville gjort om du gikk rett på karbohydratene og f.eks. startet dagen med cornflaces, syltetøy og melk. Dette skjer fordi fiber danner et “nett” som gjør at opptaket av karbohydrater skjer saktere. Man trenger ikke vente lenge mellom måltidet med fiber og karbohydrater, det virker uansett. “Netteffekten” opphører imidlertid etter ca. 1-1,5 timer, så spiser du salat kl. 10.00 og en muffins kl. 13.00, får du trolig en høy blodsukkertopp. Det er i tillegg lurt å gå en ti minutters tur, eller være fysisk aktiv på annen måte innen 70 minutter etter måltidet, men også fysisk aktivitet før måltider teller positivt.
Illustrasjon fra boken “Glukoserevolusjonen”.
Jeg har alltid spiste en stor porsjon havregrøt til lunsj (jeg spiser ikke frokost), og trodd at det var veldig sunt. Havregryn er jo sunt, ingen tvil om det, men jeg fikk meg en vekker da jeg av ren nysgjerrighet kjøpte en blodsukkermonitor og hadde den på meg i 14 dager. Havregrøten gav meg nesten like høyt blodsukker som da jeg på 17. mai spiste to store marsipankakestykker! Så må det også sies at min havregrøt bestod av såkalte “nakne karbohydrater”. Den var laget på vann, tilsatt litt kli og søtet med stevia, så den inneholdt verken tilsatt fett, eller proteiner. Hadde jeg brukt store havregryn ( jeg brukte lettkokte), kokt den på soyamelk og tilsatt nøtter og/eller peanøttsmør, ville kanskje kurven vært mindre bratt. Det er nemlig også lurt å “kle på” karbohydratene, skriver Inchauspé. Skal du spise et stykke sjokoladekake er det lurt å f.eks spise gresk yoghurt ved siden av. Og har du lyst på et kakestykke, eller en is; spar det til etter middagen i stedet for å spise søtsaken alene, da vil den gi mindre blodsukkerstigning. Det er også viktig å si at det er individuelle forskjeller. Jeg får høy stigning av havregrøt, andre kan få det av andre ting.
Glukosetopper og generelt høyt blodsukker fører uansett til glykering, og det er denne glykeringen som måles når du f.eks tar et langtidsblodsukker (HbA1c) hos legen. Prøven viser hvor mye glukose (sukker) som har bundet seg til hemoglobin (et protein i de røde blodcellene). Glykeringen har en rekke negative effekter, skal vi tro forfatteren. Det kan både gi slappere hud, dårligere syn og generell aldring, og også bidra til søtsug, ulvehunger, migrene og i verste fall diabetes.Det skal altså være mye å vinne på jevne ut blodsukkerkurven, redusere glykeringen, og unngå eller reversere insulinresistens. Så da jeg spiste kinesisk tidligere i sommer burde jeg spist grønnsakene først, og så risen, dersom målet var å unngå en høy blodsukkertopp. Det hadde selvsagt også hjulpet å spise en del av grønnsakene først, eller – kanskje enda bedre – spise en liten salat før hovedretten (side sausen garantert inneholdt en del sukker). Målet er altså fiber først, og med fiber mener forfatteren grønne bladgrønnsaker, bønner, linser og rotgrønnsaker.
Eksempler på det forfatteren omtaler som fiber.
I boken går forfatteren mye dypere inn i materien og har mange illustrasjoner, fortellinger og detaljerte beskrivelser. Veldig interessant lesning som inspirerte meg til å endre litt på kostholdet!
Vitenskapen bekrefter det, men det er egentlig ikke nødvendig. Alle vet at lukter aktiverer minner på samme måte som musikk gjør det. Jeg forbinder ulike parfymer med ulike epoker i livet, og duften av dem aktiverer følelser fra denne tiden, eller minner knyttet til personer som brukte duften.
Første gang jeg fikk prøve voksenparfyme var jeg 14 år og på ferie i Hellas. En dame vi ble kjent med gav meg en dusj Cloè bak øret, og det gjør at denne duften alltid vil forbindes med noe nytt og spennende. Med Hellas, med det å være ung og udødelig, svale bølger og evig sol, greske tavernaer og lyden av et annet språk. Sent på 80-tallet overtok en annen duft som noen, inkludert meg selv sikkert, brukte i så store mengder at det lå som en bedøvende sky rundt oss. LULU! Lukten av denne aktiverer minner om studier, tørket banan og svart blomsterte. Alt akkompagnert av Tracy Chapman som synger “Baby, can I hold you tonight” og “You got a fast car, I want a ticket to anywhere…”.
Litt mer voksen fikk jeg behov for noe jeg antok var mer klassisk og elegant: Chanel No 5 – parfymen til selveste Marilyn Monroe.
Denne duften gir meg først og fremst assosiasjoner til å være voksen, og det er jo ikke alltid bare, bare. Ansvar, jobb, regninger og sånt. Hmm, kanskje er det derfor jeg aldri har hatt lyst til å vende tilbake til den, selv om den lukter både rose og sjamsin, dufter jeg ellers elsker.
Da jeg begynte å bli opptatt av dyrevern og dyretesting satte det sine klare begrensninger på valg av duft. Heldigvis hadde vi Body Shop i byen min, og de har parfyme. Her har jeg brukt mange forskjellige. Hvit Musk var en favoritt ganske tidlig, men de siste årene har jeg konsekvent brukt “British rose”. Den er i tillegg vegansk. Lukten tilfredsstiller min elsk til roser, og jeg synes den er frisk og lett, hvis man ikke bruker for mye da.
Jeg har imidlertid savnet duften av min første kjærlighet; Chloe, men Karl Lagerfeld rikker seg ikke fra listen over produsenter som tester på dyr. Der står også de fleste av de kjente merkene. Appen jeg bruker for finne dyrevannelige produkter ser du HER Jeg ble imidlertid svært glad for å finne ut at Isabel Raads merke Nude står på den grønne listen. Og det samme gjør Sophie Elises merke Glöd. Sistnevnte har jeg ikke prøvd, men jeg har luktet meg gjennom utvalget til Nude Beauty og tror kanskje Mykonos kan være en god erstatter for min gamle kjærlighet. Den brakte frem noen av de samme assosiasjonene som Chloe; Hellas, duvende bølger og en smule uovervinnelighet:)
Mellom 30 000 og 100 000 kvinner hadde et forhold til tyske menn under 2. verdenskrig, og hvert 7. ekteskap inngått i 1945 var mellom tyske menn og norske kvinner. Museum Nord og Nordland Akademi har laget utstillingen “Forelsket og foraktet” der de til slutt stiller spørsmålet: Kunne det vært deg?
Jeg vil jo på refleks svare nei, men tror svaret like gjerne kunne vært ja. Alle tyskere var ikke nazister, de fleste var vanlige unge gutter som ikke hadde noe valg, de måtte i krig. De var fremmede, snakket et annet språk, og virket sikkert eksotiske og spennende for unge eventyrlystne jenter. I tillegg var de overalt. De flyttet inn i folks hus, de var på kafeer, kino, restauranter og i gatene. En kvinne som er sitert i utstillingen formulerer det slik:”De var et pust fra den store verden… I sine uniformer. Herregud, for noen flotte menn. Vi trodde ikke våre egne øyne”.
Selv om det ikke var forbudt å ha et forhold til en tysker, ble det sett på som en stor skam. Denne annonsen fra krigens dager viser hvor viktig det var for en familie å renvaske seg fra rykter om at et familimedlem var “tyskertøs”.
Kjærligheten hadde en høy pris for noen. Kvinner som giftet seg med tyskere mistet, etter en endring i statsborgerloven, sitt norske statsborgerskap og måtte flytte til Tyskland med sin mann etter krigen. Fra tysk side ble det stilt krav om avstammingsattest og bilde av kvinnen (for å sikre at hun var “arisk”). Mannen måtte også vise at han kunne forsørge henne i Tyskland.
Det høres umiddelbart ikke ut som straff å måtte flytte til ektemannens hjemland, men Trude Teiges fantastiske roman Mormor danset i regnet gir et innblikk i en bekmørk historie som var delvis ukjent for meg.
Romanen handler om tre generasjoner kvinner. Historien starter under 2. verdenskrig. Vi blir kjent med norske Tekla som forelsker seg i en tysk soldat og blir med ham til Tyskland. I vår tid vender barnebarnet Juni tilbake til Tyskland for å finne ut mer om bestemorens historie, og om sin tyske bestefar. Her får hun seg mer enn èn overraskelse. Romanen skifter mellom tidene og nøster opp historien til Tekla. Som nygift kommer hun til et Tyskland med brukket rygg. Fattigdom, ødeleggelse og mismot preger tilværelsen i den lille byen Demmin, nordøst i landet. Mange tyske byer ble ødelagt etter krigen, men byen Demmin i Mecklenburg-Vorpommern ble spesielt hardt rammet. Demmin var et sterkt støttepunkt for nazismen under og etter krigen, og mange begikk kollektivt selvmord av frykt for represaliene etter krigen, men også som en følge av at nazi-myndighetene hadde intensivert sin propaganda om at det ikke ville være verdt å overleve et militært nederlag som ville innebære ødeleggelsen av den tyske nasjonen. Tekla, romanens hovedperson, overlever, men mannen Ottar dør, og når hun prøver å flykte vestover blir hun voldtatt. Hun prøver å komme hjem til Norge igjen, men Norge hadde ikke fredsavtale med Tyskland før i 1951, og kvinner gift med tyskere hadde jo mistet sitt statsborgerskap. De kunne komme hjem etter hvert, men bare hvis familien forbarmet seg over dem og betalte billetten. Les mer om tragedien i Demmin HER
Mange av de gravide mødrene holdt ellers til i såkalte Lebensbornhjem, og ca. 8000 barn ble født på disse hjemmene for rasemessig verdifulle mødre og barn.
Mange barn av tyske fedre ble dårlig behandlet, forsøkt adoptert bort og generelt avskrevet som “tyske” av nordmenn etter krigen. Tyskerne brukte lebensbornorganisasjonen til å foredle nasjonen og tanken var at de beste av barna (det vil si de som var blonde og blåøyde) skulle sendes til Tyskland. Resten kunne adopteres bort i Norge.
Etter krigen ble mange kvinner som hadde vært sammen med tyske menn skamklipt og utskjelt. Noen ble også sendt til Statens interneringsleir på Hovedøya. Myndighetenes begrunnelse var at de ville beskytte dem mot trakassering, og norske menn mot kjønnssykdommer.
Lofoten er vakkert, men nedrent av turister om sommeren. I Vesterålen er det bedre plass og minst like vakkert, så vi dro dit!
Midt i Melbu fant vi et utrolig koselig bakeri med inne- og uteservering, og et imponerende utvalg i disken. Melbu er et tettsted med 2257 innbyggere. Vi var der under “Sommer-Melbu”, så denne dagen så det ut til at de fleste av dem hadde funnet veien til sentrum. Flaks var det også at sola tittet frem etter en litt grå og kjølig start på sommeren.
Gode kaker:) Denne dagen kunne man også beskue amerikanske biler av ulike dato. Jeg faller alltid for de med rundere former, altså de litt eldre modellene. Denne grønne skulle jeg gjerne tatt en tur i!
En kort spasertur fra sentrum fant vi Melbo hovedgård der man kunne vandre i en nydelig, velstelt hage i engelsk landskapsstil, og kjenne duften av fordums storhet.
Det blir knapt mer romantisk enn dette.
Melbu var opprinnelig en storgård, men ble siden kjent for fiskeindustri. Havet er stikkordet langs hele kysten, og er nok også i dag den viktigste ferdelsåren. Fra Melbu kan man ta en halvtimes fergetur over til Fiskebøl i Lofoten, eller bare bli der man er. Denne dagen var akkurat det mest fristende <3
Hurtigruta har fraktet folk og varer langs kysten helt fra 1893. På Stokmarknes i Vesterålen har de skapt et imponerende museum som illustrerer historien fra dampbåtens dager og frem til i dag. Her kan man se lugarer og salonger fra ulike epoker. Jeg følte meg mest hjemme i damekupeen på første klasse anno 1912!
Herrene holdt formodentlig mest til i den tilstøtende røkekupeen med en punsj i den ene hånden og en sigar i den andre. Antrekkene var nok i samme stil som man kan se i filmen “Titanic”, for DS Finnmarken ble overlevert Vesteraalens Damskipselskap det samme året som Titanic sank i Atlanterhavet.
En passasjerlugar der den reisende har lagt fra seg hatt, hansker og toalettartikler.
Skipet som er utstilt i museet er MS Finnmarken fra 1956. Når man ser et skip slik, i full størrelse, føler man seg ganske liten…
Reiste man på første klasse i 1956 kunne man møte denne oppdekningen og få en forrett av palmeskudd med rørt smør. Det høres ganske ekslusivt ut, selv i dag.
Var man vanlig lokalkpassasjer ble man imidlertid tilgodesett med en krakk, eller en plass i trappa. Det var ganske tidlig turistene man satset på, en utvikling som har vedvart. Skipene var likevel svært viktig for å frakte folk og varer langs kyste fra Bergen til Kirkenes.
Og at hurtigruta anses som en nødvendighet blant kystens folk vitner dette utsagnet fra 1978 om!
For mer om museet og historien se https://www.hurtigrutemuseet.no/
I Sveriges største kommune, 550 meter over havet, ligger Sveriges nordligste by, Kiruna. På 1600-tallet oppdaget samene som holdt til her jernmalm i fjellrypefjellet (Kiirunavaara) og Luossavaara (laksefjellet). Da Ofotbanen til Narvik ble åpnet i 1903, og malmen kunne fraktes ut fra en isfri havn, startet utvinningen for fullt. Det har den gjort siden, og nå har den resultert i at grunnen er i ferd med å slå sprekker, slik at store deler av byen må flyttes. Under den eksisterende byen er det dessuten mer malm som LKAB vil bryte og omskape til klingende mynt i den svenske statskassen!
Det er ingen tilfeldighet at fjellrypene utsmykker rådhusplassen i den nye bykjernen. Giron(samisk), Kiiruna/Kieruna (finsk/tornedalsfinsk(mëankeli) og Kiruna (svensk), betyr fjellrype.
I Kiruna kommune er både samisk, mëankeli og finsk offisielle minoritetsspråk.
Rådhuset, den såkalte Kristallen, er helt nytt, men klokketårnet fra det gamle har blitt med på flyttelasset På rådhusplassen har de bygget en stor solsofa. Et flott og praktisk møtested når solen skinner, slik den har gjort mye her i nord i sommer!
Kiruna ligger i svensk Lappland, og områdets røtter er synlige inne i rådhuset (som også er museum for samtidskunst), og i området rundt. I skogkanten over hovedveien kan man skimte rein og elg mellom trærne.
I andre enden av rådhusplassen ligger det nye Scandichotellet som i formen er inspirert av Sveriges høyeste fjell Kebnekaise og fjellpasset Lapporten.
Vi kjørte elbil hit, og var litt usikker på om det var nok strøm til å holde de 17 milene øst mot Kiruna, selv om bilen har en oppgitt WLTP på 270 km. Det gikk fint. Etter litt forsiktig kjøring hadde vi 20% igjen da vi ankom byen. Svenskene ligger litt etter oss når det gjelder ladenettverk, men det er et par hurtigladere her. Vi ladet i den kommunale parkeringsgarasjen. Det gikk ikke så fort, men var heller ikke så dyrt: ca. 200 for “full tank” + 12 kroner per time i parkeringsavgift. På hjemveien gikk det mest nedover, så da var det mer å gå på.
Fra skybaren på hotellet har man god oversikt over bykjernen og hele området opp mot “gamlebyen”. Flyttingen av byen er på langt nær ferdig, den skal pågå i minst ti år til. Bakerst i bildet aner man kirkespir som strever mot himmelen. Kiruna kirke ble kåret til Sveriges vakreste bygg i 2001. Den er er tegnet av Gustav Wickman, og veier ca. 600 tonn. For å kunne flytte den uten å demontere den må man bygge nye veier, forsterke bruer og rive enkelte bygg. Forarbeidet har pågått helt siden 2017.
At en ny by blir til merker man når man beveger seg rundt i sentrum. Her bygges det på alle kanter. Selv om langt fra alle må flytte, er det mange, ca. 6000 som trenger nye hus og leiligheter. Det bygges mye nytt, men det mest imponerende er flyttingen av store, eksisterende bygninger: https://www.youtube.com/watch?v=_QX-5XSdBWI
Kvartalet rundt rådhuset og hotellet er imidlertid ferdig. I alle fall ser det sånn ut. Her er butikker, kulturhus og kjøpesenter, samt en del offentlige bygninger.
Uansett hvor jeg er, er jeg på jakt etter noe vegansk å spise. Til min glede fant jeg Espresso House midt i sentrum, og der har de flere veganske kaker. Juhu:)
Vi spiste middag på Mommas i hotellet, og der hadde de en svært veganvennlig buffet med grønnsaker, salat ris og qinoamiks (i tillegg til kjøtt og fisk).
Den ny bykjenen er bundet sammen av flotte gågater belagt med brostein der man enten kan ta beina fatt, eller låne en av de mange elektriske sparkesyklene. Jeg foretrakk det første, men min kjære lot seg friste til å sparke igang en bysykkel.
Flyttingen av Kiruna er et pågående kapittel, og det blir spennende å se hvordan nybyen blir til slutt. Vi kommer åter💙💛
I helga tok vi turen til nabobyen for å møte familie, se teater og bo på hotell. I Harstad er julelysene tent, julegrana står klar til 1. søndag i advent, og en vaskekte lyskenguru ønsker folk velkommen i gågata!
Og han er absolutt ingen hvem som helst. Handelsstanden hadde nemlig bestilt en hest, men da pakken ankom i fjor, viste den seg å inneholde noe langt mer eksotisk. Og hvorfor ikke. Ken Guru skaper stemning, og bærer samtidig bud om lysere tider og en ny sommer!
I Harstad setter de hvert år opp Det store julespillet der halve byen er involvert, enten på scenen, eller som publikum. Fortellingen om nissejenta, prinsen og en skummel iskonge som bare trengte kjærlighet, fenger både små og store. Det eldste tantebarnet mitt har en rolle i skuespillet, og da er det jo ekstra koselig å være på plass i salen.
En positiv bieffekt er skikkelig førjulsstemning som i år ble forsterket av snedekte gater og julebelysning.
Jeg er veldig glad i Thon-hotellet i Harstad, og overnatter alltid her. Det er ikke så mye teppegulv her som på mange andre hoteller, og det gleder en allergiker med lettirriterte lunger. Det har i tillegg god beliggenhet hvis man er nøye med å bestille havutsikt, og fin frokost med utsikt mot havna.
I år bestilte vi romantisk pakke som tillegg, og det skuffet ikke. Vinkjøler med eplemost, kaker, frukt og hjertesjokolade på rommet. I tillegg var sengen overstrødd med roseblader. SÅ koselig, og ikke mye dyrere enn et vanlig superiorrom heller.
Førjul og Harstad betyr også litt shopping. Før dro Narvikfolk alltid til Kiruna og Harstad for å shoppe. Nå har Narvik egentlig like mange butikker som Harstad, men forandring fryder fortsatt. Vi dro først innom Kanebogensenteret. Der hadde de til min store glede vegansk is på Rustikk kafè. Hurra! Jeg tror man må være veganer for å forstå gleden over å finne noe å spise på byen:D
Etter forestilling spiste vi på Kompis i det nye Alti-senteret nede ved hurtigrutekaia. De har den beste veganpizzaen jeg noensinne har spist på restaurant. Den er i utgangspunktet vegetarisk, men jeg bestiller den uten ost. Servitøren var svært hyggelig, men åpenbart ikke veganer, for han sa jeg godt kunne få den uten ost, men at han da ikke kunne garantere for smaken..haha:) Han syntes nok det hørtes stusselig ut.
Det synes min kjære også. Han valgte som vanlig den andre ytterligheten: Pizza med biff og bernaise!
Da vi vendte nesa hjemover var det klart og kaldt, helt ned i -16 enkelte steder langs veien, men glitrende hvitt med nydelig novemberlys på fjellene. Om knapt 14 dager slukker naturen lysene, og mørketiden senker seg over oss. Jeg synes det er vakkert, og tenker at nå kan den bare komme💙🌟
