Noen ganger vil jeg lese romaner som fører meg langt vekk i tid og rom. Andre ganger vil jeg gjenoppdage min egen tid, se den fra andres vinkel og reflektere over det som har vært. Line Baugstøs romaner om Sigrid åpner dette rommet bakover.
Jeg var barn på 70-tallet og så derfor alt fra et barns perspektiv. Kvinnefrigjøringen, kvinneåret, kampen for kvinners rett til å studere og jobbe. Som barn føltes det bare utrygt. Jeg ønsket meg ingenting annet enn en tradisjonell familie med pappa på jobb og mor med fangforkle og hjemmebakte boller. Det finnes mange dokumentarer og romaner om perioden som agiterer og er påtrengende sosialrealistiske. De gir meg bare den samme emne smaken jeg som barn følte overfor alt og alle som ville snu opp ned på verden. Baugstø gir meg perioden sett fra et annet, roligere og mer innlevende perspektiv. Lavmælt og intenst samtidig. Jeg føler med Sigrid som jobber hardt for å forsørge seg selv og to barn mens mannen realiserer sin drøm om å bli villmarksfotograf, og har lagt ut på ekspedisjon til Canada og Alaska på ubestemt tid. Hun har full jobb, men sper på lønna ved å selge tupperware og må være evig oppfinnsom for å få mat på bordet. Mannen skriver heller ikke, derav tittelen Sommer uten brev. Hun føler seg sårbar, folk snakker. Har han forlatt henne? For å opprettholde en normalitet overfor barna skriver hun selv brevene faren skulle ha sendt. Beskrivelser av lørdagsgodt som kjøpes bit for bit mens «damen bak disken» legger dem i en pose, og at man unngår hvitløk i den nye middagsretten pizza for å kunne møte folk dagen etter, er tidstypiske bilder som åpner en slukt bakover i tid.
I bok 2; Fører av grå folkevogn, har alenemoren Sigrid tatt barna med på campingtur med telt. Da er vi godt inne i 70-tallet. Vi får innblikk i vanskelige forhold og historien om en søster som i frustrasjon over sine oppgaver klipper knappene av sin manns skjorte i stedet for å stryke den. Sigrid og barna mottar en beskjed over radio til «Fører av grå folkevogn». De må ringe hjem. Og sånn var det jo. Vanskelig å forstå for alle som har vokst opp med mobiltelefon som en ekstra kroppsdel, men også dødsbudskap ble formidlet gjennom den eneste riksdekkende kanalen som eksisterte. Det var like effektivt som det kan virke absurd i ettertid.
Bok 3; Egne rom utspiller seg på 80-tallet. Også det beskrevet særdeles gjenkjennelig. Her har også Sigrids døtre en viktig rolle. Sigrid har fått større frihet, men faren har blitt pleietrengende og å besøke ham på sykehjemmet har blitt en del av den daglige rytmen. Selv er hun blitt eldre og føler seg mindre relevant. Hun tror ikke lenger at hun kan få de jobbene hun ønsker, og reflekterer også over dagens kvinner, som kommer så lett til det: “De tror kanskje at det alltid har vært sånn. For hukommelsen deres strekker seg ikke et helt tiår bakover i tid. Så fort ble kampen for likestilling og rettferdighet glemt, altså”. Hun rydder i barndomshjemmet og da finner hun ut at kvinnene i familien har etterlatt få spor. Ikke fordi historien deres er mindre viktig, men fordi den ble betraktet som det. Nettopp derfor vil Sigrid skrive farmoren Dorothea frem fra den glemselen som så har blitt så mange kvinner til del.
Line Baugstø er en kjent forfatter, men for meg er hun et nytt og særdeles hyggelig bekjentskap. Jeg er allerede i gang med en av hennes andre romaner; Evil Grandma.
Å ikke være redd. Å komme til et punkt der en ikke lenger er redd for noe.
Da Sara Fabricius, forfatteren Cora Sandel, ble bedt om å oppsummere ved slutten av livet, var det dette hun formulerte som et slags livsmål. På den ene siden kan man si at hun selv var fryktløs i sine valg. På den andre siden valgte hun nok av og til som hun gjorde i frykt for noe annet.
Det var for eksempel redselen for å bli giftet bort til “hvem som helst”, kombinert med trangen til å utvikle sitt talent som førte den unge Sara bort fra trygge omgivelser i hjembyen Tromsø, til en høyst usikker bohemtilværelse i Paris. Sara hadde en seiglivet drøm om å bli malerinne, noe hun også ble, men langt fra så vellykket som hun håpet, og langt fra så suksessrik som hun skulle bli da hun la ned penselen, til fordel for pennen. Også i det valget var frykt, eller i alle fall engstelse, en av drivkreftene.
Sara Fabricius kom til verden i Kristiania, nærmere bestemt i Huitfeldts gate, i 1880 som datter av Marga Greger og den nitten år eldre kommandørkaptein Jens Schow Fabricius. Begge foreldrene kom fra det øvre sosiale sjikt, og var også fjerne slektninger. Moren var av mektig kjøpmannsslekt. Faren hadde bak seg en betydelig sjømilitær karriere før han giftet seg, og var bl.a. utnevnt til Ridder av den Franske Æreslegion. I Saras tidlige barndom tjente han som sjøoffiser og var mye bortreist. Sara vokste derfor opp i et kvinneunivers befolket av moren, ugifte tanter og barnepiker. Moren tok henne hver morgen inn på soverommet og krøllet håret hennes fordi hun var misfornøyd med datterens små øyne og runde ansikt, og mente de måtte gjøre det beste ut av det hun hadde. Sara følte nok at moren ikke var glad i henne, og vokste opp til å mislike sitt eget utseende, selv om misnøyen mildnet med årene. I Paris, omkring 20 år senere, så hun at skjønnhet kunne være så mangt, og at mange typer gikk an, bare man var naturlig og seg selv.
Sara hadde tidlig gode evner til å oppfatte det som skjedde rundt henne. Hun mislikte at tantene oppdro henne, og var generelt mest glad i dem som lot henne være i fred. Derfor elsket hun Jo, morens eldste søster. Sara likte også tante Jos humor og frisinnethet. Familien Fabricius tilhørte overklassen, men det var mange pengesorger skjult bak de fine fasadene på deres kant av byen, noe Sara siden skildret i novellen “Klassekampen”. Som voksen ble hun sjokkert da hun leste Christian Krogs naturalistiske roman “Albertine”. Her får hun innblikk i helt andre, og ikke fullt så fornemme sider ved livet i sin barndoms by.
I 1893, da Sara var 12 år, fikk Jens Fabricius stillingen som innrulleringssjef, krigskommisær og overlos i Troms distrikt. Tidlig om våren dette året ankom de ishavsbyen med dampbåt, og ble rodd i land det siste stykket. De kom til en liten by med 7000 innbyggere, kun èn hovedgate, noen få tverrgater, og intet elektrisk lys. De bodde først i Bankgaten 13, i den såkalte Giævergården, og siden i handelsmann Macks hus, Storgata 95. Moren kom tidlig inn i et aktivt kvinnemiljø blant byens besteborgere, men frøs og lengtet sørover, vekk fra “afgrunden og ishavsstormen” som hun blant annet formulerte det i et av sine mange brev til slektninger og venner lenger sør.
Sara trivdes langt bedre. Hun startet på privat pikeskole i Fredrik Langes gate, og i I 1897 tok hun middelsskoleeksamen sammen med tre andre jenter og sju gutter. På fritiden streifet hun rundt, smugrøkte med venninne og satte inn falske annonser i avisen. De gikk på ski og til fots, akte kjelke, ridde på hest, gikk på barneball og hadde syforening hos hverandre. Sara likte å være ute og utviklet et livslangt behov for å vandre fritt over store områder. Hun har sagt om denne tiden i Tromsø at “vi (hun og brødrene) kom til et friluftsparadis vi aldrig har glemt, aldrig sluttet å lengte tilbake til”.
Da hun vokste til fikk hun erfare at hun tilhørte en av de mest betydningsfulle familiene i den lille byen. Som embetsmannsdatter, omgitt av andre embetsmannsdøtre, måtte hun gradvis venne seg til å representere i ulike sammenhenger. De skulle dannes til pene piker, som skulle bli gode hustruer i staselige salonger, men Sara var beskjeden og morens mislykkede forsøk på å gjøre henne til en ung sosietetsdame føltes tyngende. Hun følte at hun kom til kort, og at det var andre ting som lokket mer. Hun likte å tegne, gjerne karikaturer, og var fascinert av livet og språket til “de andre”, de lavere klassene som også kunne oppleves på nært hold i Tromsøs til tider livlige sentrum. Byen var for liten til at klassene kunne holdes adskilt, selv om man visste hvor man hørte hjemme. Russeskippere fra Kvitsjøen, fjellfinner (samer), norske fiskere, fangstfolk fra ishavsskutene og turister som kom med Hurtigruta. Alle rak innom Tromsø og satte sitt tydelige avtrykk på bybildet.
Snart fikk Sara litt etterlengtet luft under vingene. Etter å ha fullført middelskoleeksamen fikk hun et opphold i Kristiania. Hun var god til å tegne og den kjente malerinnen Harriet Backer tok henne opp på sin malerskole. Hun var her i to omganger. Moren skrev stadig brev og forsøkte å lokke henne hjemover igjen for å fullføre det prosjektet hun mente var best for datteren; ekteskapet. Sara dro hjem igjen, men lot seg ikke friste av noen frier. Hun gikk hjemme og vantrivdes, og i 1901 søkte hun om kunstnerstipend. Hun fikk avslag. Så ble hun bare gående der…Hun gjorde noen spredte forsøk på å skape seg et voksenliv i barndomsbyen, men hun fikk det ikke helt til. Hun vantrivdes. I 1903 døde moren etter kort tids sykeleie, bare 45 år gammel. Sara fikk hovedansvaret for hus og hjem, en rolle hun heller ikke fant seg til rette i. Slik hun så det var det kun to muligheter for henne nå: Gifte seg og bli en ærbar og velberget embetsmannshustru, eller ende som deklassert gammeljomfru med dårlig råd.
En tredje vei presset seg frem mellom det hun oppfattet som to onder: Kunsten! Dette stillebenet, malt av Sara i 1920, viser at hun så absolutt hadde talent med penselen også.
Faren, onkler og kanskje også noen tanter hadde skrapt sammen en liten startkapital, og faren hadde i tillegg lovet å avse henne en mindre månedlig sum, slik at hun skulle få leve ut drømmen om å bli malerinne. Paris – kunstens mekka, lokket Sara og likesinnede menn og kvinner med sine malerskoler, gallerier og atelièrer. Hun var morløs, hun var venneløs, men hun hadde fått plass på den gamle og velrenommerte kunstskolen Acadèmie Colarossi. En periode her hadde hun sågar Christian Krogh som lærer. Hun malte. Og malte. Og malte, men følte aldri at det ble helt bra. Parisvinteren var kald, hun frøs og hadde dårlig råd. Hun var ofte motløs, men hun ville ikke gi opp likevel. Mellom viljen og nøden tvang det seg på nytt frem en tredje vei: Hun tok opp pennen! (Bildet viser hennes notatbok som jeg tok bildet av på Perspektivet museum i Tromsø.)
Det startet i Morgenbladet med to “korrespondentartikler” av typen folkelivsskildring; “den franske uge” og “Gjennem Paris Nat til 15de Juli”. De stod på trykk den 29. og 30. juli 1908, undertegnet med initialene S.F. Avisen gav henne også oppgaven med å skildre sørgehøytideligheten da forfatteren Bjørnstjerne Bjørnsons båre ble hentet i Paris og brakt til hjemlandet. Hun var blitt 28 år. Dette året, eller det neste, møtte hun Arnold Bakke, en kjemiker og kunstkjenner som så mange andre lovende nordmenn befant seg i Paris på denne tiden. Historien om dem er tåkelagt. Det var trolig et forhold som varte et par års tid, men i 1910 var det over, og tre år senere er de begge gift, på hver sin kant. Arnold og Sara hadde imidlertid sporadisk kontakt resten av livet.
I 1910 tar også et annet forhold slutt. Faren, kommandørkapteinen, utånder i Kristiania, og Sara reiser hjem for å ordne med begravelsen.
En ung herremann ved navn Anders Jönsson befant seg i den samme kunstnerkretsen som Sara i disse årene. Han var skulptør og Sara beundret arbeidene hans. Før jul 1911 er de et par, og 21. august 1913 gifter de seg på rådhuset ved Avenue du Maine. Som ung i Tromsø hadde hun fryktet å bli giftet bort til den første og beste, men nå var hun tydelig fornøyd med å bli Fru Jönsson. Hun malte også dette portrettet av ham i 1913. Til kusinen Ida skriver hun: “Gudskelov at vi fik saanne prægtige mænd – baade du og jeg – det kunne skam gaatt os verre”. Giftemålet gjør henne til kunstnerhustru og svensk statsborger. Hun er lykkelig, men hun skulle også få erfare at mannens ambisjoner og hans kunst, ble ansett som viktigere enn hennes. Himmelen var blå, men ikke skyfri, og etter en kort, men lykkelig og produktiv periode i utkanten av Firenze, tetner det ytterligere til..
Da 1. verdenskrig brøt ut reiste de over til Anders` hjemland, Sverige. De fikk imidlertid pengeproblemer og returnerte til et Paris tynget av streng kulde og dyster stemning. Vinteren 1916/17 lå temperaturen stabilt på minus 16 grader i to uker. Noen av kunstnerne satte fyr på billedrammene og tegningene sine for å holde varmen, og folk flyktet fra iskulden i sine hus og leiligheter til oppvarmede kafeer og kirker. I denne situasjonen, etter fire års ekteskap, ble Sara gravid. 12. desember kom Erik til verden på et hospital i den franske hovedstaden. Han var velskapt og frisk, men bombene falt snart med stadig kortere mellomrom og jaget dem i dekning i kalde kjellere for timer av gangen. Sara mister melken. Situasjonen ble etter hvert så vanskelig at ekteparet gjorde som så mange andre utlendinger, de forlot Paris. De fant en gammel, falleferdig landgård i kommunen Ille-et-Villaine i Bretagne, og slo seg ned der. Sara beskriver det slik:
“herlig luft for Erik og vakkert og malerisk og ganske billig og ingen kanon”.
Da krigen tok slutt i 1918 returnerte de til Paris. Sara følte mer og mer at malingen gled fra henne, og kjente på følelsen av “ikke å ha blitt til noe”. Anders oppnår en viss kunstnerisk suksess, men ingen økonomisk, og de hadde store pengeproblemer. I 1919 eller 1920 la hun vekk penselen for godt. I 1921 la hun også bak seg byen hun var blitt voksen i, byen hun elsket, for å bosette seg i Sverige med familien. Det markerte starten på en 20 år lang periode som på mange måter skulle bli en kamp.
Sara hadde vokst opp med en mor som var ivrig brevskriver, og bestemte seg tidlig for å videreføre denne vanen, noe hun også gjorde. På skolen var hun flink i norsk stil, som voksen førte hun dagbok og skrev aviskorrespondanser. Hun var et skrivende menneske før hun ble forfatter. Penn og papir var dessuten så mye lettere å frakte med seg enn staffeli og malesaker. Det var lett å gripe til, og hun hadde talent. Sannsynligvis et større talent enn hun hadde for maling.
På plass i Sverige fortsatte pengeproblemene. I tillegg knirket ekteskapet i sammenføyningene. 24. januar 1922 vender hun nesa mot Tromsø igjen, for å forsøke å livnære seg som fransklærer og kanskje skrive litt. Sønnen lot hun være igjen hos Anders. Hun fikk elever, og hun fikk øyensynlig til å skrive også, for 29. juli samme år stod den første novellen “Rosina” på trykk i Social-Demokratens lørdagsbilag. Novellen handlet om den triste skjebnen til en liten italiensk parisermodell. Etter siste linje stod signaturen å lese: Cora Sandel. Hun hadde vurdert pseudonymet Karoline Andersen, men forkastet det til fordel for det mer raffinerte og prangende Cora Sandel, et navn som hadde klar klanglikhet med Gösta Sandels – navnet til en av kunstnerne fra Parisertiden.
Hun fikk senere sin venninne, som nå var blitt dosent i kjemi, Ellen Gleditsch, til å levere novellen “Amors veie” til tidsskriftet “Mot dag”. Det kom på trykk og ble honorert med 50 kroner. Novellen ble åpenbart lest av sjefen i Gyldendal, Erling Falk, som trodde det var Gleditsch som skjulte seg bak Sandel-navnet. Han ville gjerne se flere noveller av denne forfatteren, eller aller helst – en roman!
Sara vendte tilbake til mann og barn i oktober. Anders hadde leid et hus i Saltsjö-Duvnäs, syv kilometer sydøst for Stockholm der Sara får inn et skrivebord og en skrivebordslampe og kommer i gang med skrivingen. Det ble ikke tid til å skrive annet enn noveller i starten. Så kom det til brudd mellom Anders og Sara, men de fant tilbake til hverandre igjen – for en stund. Privatlivet var vanskelig og de slet økonomisk, men hun skrev, og mot slutten av 1925 leverte hun utkastet til sin første roman, også denne gang med Ellen Gleditsch som budbringer.Ellen Gleditsch var en venninnene fra Saras ungdomstid i Tromsø. Hun fungerte som Saras tause kurèr på veien mot å bli forfatter. Gleditsch hadde som Sara et forhold til Paris der hun hadde vært elev av selveste Marie Curie. Hun ble Norges andre kvinnelige professor og en autoritet innen radioaktivitet.
Grieg, nå direktør for Gyldendal Norsk Forlag skrev bl.a. at “der i min tid neppe har været indleveret et debutmanuskript som i den grad har interessert mig og saa ubetinget har overbevist om talent”. Romanen “Alberte og Jakob” utkom høsten 1926. Siden skulle “Alberte og friheten” (1931) og “Bare Alberte” (1939) følge etter, og fullende triologien som ble hjørnesteinen i hennes forfatterskap, og som også ble dramatisert for fjernsyn.Alberte er en ung kvinne fra en nordnorsk småby som har mange likhetstrekk med 1890-årenes Tromsø. Hun føler at hun ikke lever opp til morens ambisjoner for henne, og hun lengter ut mot noe større, noe annet. Hun velger kunstnerlivet i Paris, og sliter mot å finne sin egen identitet. Hun jobber mot å utvikle seg som selvstendig kunstner og menneske, finne sitt eget uttrykk og sin egen vei i livet.
Med andre ord kan man spore klare forbindelser til Saras eget liv, og det la hun heller aldri skjul på. Hun var likevel nøye med å understreke at det ikke var en biografi hun hadde skrevet, det var skjønnlitteratur. Hun fortsatte også å skjule seg bak sitt fiktive navn, selv om jakten på forfatterens egentlige identitet økte proposjonalt med romanenes popularitet, og mang en Tromsøværing mente å vite hvem som hadde ført denne teksten i pennen.
Det tok henne 13 år å fullføre historien om Alberte. Nå hadde hun virkelig fått det til som forfatter! Som kvinnelige kunstner- og utviklingsromaner regnes Albertetriologien i dag til et av høydepunktene i mellomkrigslitteraturen. Cora Sandel regnes også som en av de mest betydningsfulle norske forfatterne vi har.
Sara, den gang, følte seg likevel mislykket, på det private planet. I 1927 flyttet hun og Anders fra hverandre. Ektemannen krevde foreldreretten til sønnen, og det innledet en bitter rettsstrid som tok to år, kostet mange penger og slet på psyken. Hadde hun vært en god mor? Nå ble hun konfrontert med at hun hadde hatt innleid barnepike til gutten da de bodde i Paris, og at hun hadde forlatt ham for å reise til Tromsø.I 1929 vant hun til slutt saken i høyesterett. Da hadde hun så stor gjeld at det tok 15 år å betale tilbake. Først etter 2. verdenskrig var hun i økonomisk balanse igjen. I mellomtiden ble hun utslitt av pengesorger. Skrivemaskinen måtte pansettes mellom hver utbetaling, og verkende håndledd satte henne “ut av drift”i perioder. På den lyse siden tok sønnen Erik artium som beste elev i Sigtuna, og ble utropt til et fysikktalent! I 1941 var han ferdig ingeniør og giftet seg. I 1943 ble han far, og Sara stolt farmor som trillet barnevogn i Stockholms gater.
Under lærerinneoppholdet i Tromsø i 1922 hadde det trolig formet seg noen ideer som i 1945 utkom i romans form: “Kranes Konditori”. Dette er historien om sydamen Katinka som skaper oppstandelsen i småbyen (som nok en gang ligner på Tromsø) ved å sitte på kafè og drikke portvin med løsarbeideren Stivhatten i stedet for å sy ferdig kjolene til byens fine fruer. Livet hennes har gått i stå og hun gjør opprør, på sin måte. Romanutgivelsen skapte bølger i Tromsø fordi det der eksisterte et bakeri som het “Krane” i sin tid, noe forfatteren selv hevdet at hun ikke kunne huske. De første 8500 eksemplarene av boken gikk uansett som varmt hvetebrød. Alt revet vekk i løpet av to uker! Like etterpå ble romanen dramatisert første gang, og oppført på Det Norske Teatret. I 1951 ble den også filmatisert. Romanen fikk strålende anmeldelser, overstrødd med superlativer. Johan Borgen brukte overskriften “Cora Sandels geni”…. Også økonomisk gikk det så meget bedre. Hun fikk diktergasje av stortinget, hun hadde nedbetalt gjelden og hun hadde bare seg selv å forsørge. I 1950 fikk hun Gyldendals æresgasje for spesielt fortjente forfattere. Hele sitt voksne liv bodde hun i Sverige, med unntak av en periode i Vikersund ved Tyrifjorden, men hun drømte ofte om å flytte tilbake til gamlelandet. Hun kom en gang så langt at hun betalte innskudd for en leilighet på Lambertseter i Oslo, men nærheten til sønnen og hans familie holdt henne tilbake. Hun var dessuten plaget av søvnløshet og nervøsitet, uten at hun helt visste hva som kom først av de to.
I 1950 dro hun likevel på et måneds langt opphold tilbake til Tromsø sammen med venninnen Eva Lagerwall. Hun frydet seg over lyse sommernetter og naturen som hun elsket så høyt. Hadde hun ikke hatt familie i Sverige, hadde hun kanskje flyttet tilbake. “Intet landskap kan passe bedre i ens høst og avklaringstid”, skrev hun i et av sine mange brev til Odd Solumsmoen, en livslang beundrer av hennes forfatterskap, og en samtalepartner i forfattergjerningen.
Sara var lett på foten til langt opp i 80-årene, og gikk daglige turer så lenge hun kunne. Som forfatter fikk hun oppleve at skikkelsene hennes ble analysert og dissekrert, og tatt til inntekt for den ene, snart den andre politiske retningen eller enkeltsaken. Hun måtte etter hvert også ta stilling til om det skulle skrives en biografi om henne. Hun visste at den ville komme før eller siden og var redd for å føle seg “flådd og utstoppet”, som hun formulerte det. Hun tok derfor selv kontrollen ved å utpeke Odd Solumsmoen som forfatter. Det var en person hun kjente og hadde tillit til. Biografien kom ut, litt i skyggen av rettsaken mot Agnar Mykle og hans “vovede” romaner, og Sara funderte på om det var noe av årsaken til at biografien ikke ble den store suksessen man kanskje kunne forvente, men hun klandret også seg selv for ikke å ha gitt Solumsmoen litt mer “å bite i”.
I 1958 kom hennes siste roman “Kjøp ikke Dondi” som er en historie om en oppløst familie i fire generasjoner som bor under samme tak. Og også denne gang var mottagelsen god, og miljøet preget av Tromsø.
Våren 1960 mistet hun venninnen Eva Lagerwall og var utrøstelig i lange tider. Det var også på 60-tallet hun bestemte seg for å legge ned pennen. Hun fortsatte imidlertid å lese og hun fulgte våkent med på hva som skjedde i samfunnet. Først da hun var i nittiårene ble hun avhengig av hjelp og gikk med på å bli plassert på gamlehjem i Uppsala. Selv om kroppen skrantet, blant annet på grunn av leddgikt, var hun åndsfrisk, og fulgte med interesse, litt distansert dog, fjernsynets dramatisering av “Alberte og friheten” i 1972. Serien skapte ny interesse for romanskikkelsen og hennes skaper, og journalister fra alle typer media dukker opp på aldershjemmet for å intervjue den aldrende forfatteren. Plutselig var hun i medias søkelys. En siste gang, i levende live.
1 1972 fikk hun et hjerteattakk og ble sengeliggende. Året etter klarte hun å ta en sherry og røke en sigar sammen med Solumsmoen. Påsken 1974 døde hun, som en gammel dame som måtte gi opp drømmen om å bli malerinne, men som likevel realiserte kunstnerdrømmen.
Dette innlegget er skrevet med utgangspunkt i Janneken Øverlands biografi om henne.
Etter fotball-VM har interessen for vikingtiden tatt seg opp. Alle som har et snev av interesse for epoken, bør virkelig ta turen til Borg i Lofoten og Lofotr vikingmuseum. Her regjerte høvdingen over hele Hålogaland, alt land nord for Trøndelag, før landet ble kristnet og samlet til ett rike.
Det er noen år siden forrige besøk, så når vi først var i Lofoten, var det på tide med en gjenvisitt. Det er 31 år siden museet åpnet, men at det ligger der i det hele tatt, er et resultat av tilfeldighet. I 1981 pløyde Frik Harald Bjerkli marka si og oppdaget at den var uvanlig mørk. Amatørarkeologen Kåre Ringstad visste at det fantes gravhauger i området og varslet Tromsø museum om den uvanlig mørke jorda. Det ble starten på mange år med arkeologiske undersøkelser i området, og oppdagelsen av at her lå det største langhuset som hittil er funnet fra vikingtida.
Huset er 83 meter langt og rommer både rom for husdyr og mennesker, samt gildehall der man hadde fester og dyrket gudene. Åsatrua (den gamle norrøne religionen) hadde mange guder som fylte hver sin funksjon. Størst, mektigst og klokest var Odin – allfader, den høye – kjær Gud har mange navn, og Tor med hammeren – den sterkeste av gudene, sønn av Odin, og en som ble dyrket av folk flest. I tillegg fruktbarhetsgudene Frøy og Frøya, Loke – den svikefulle, og et hav av andre. I gildehallen er det statuer av mange av dem. Frøy er kanskje lettest å kjenne igjen. Han var en fruktbarhetsgud som blant annet ble ofret til ved inngåelse av ekteskap. Søsteren Frøya var en stor fruktbarhets- og kjærlighetsgudinne som var svært viktig i Norden i århundrene før innføringen av kristendommen. Frøy og Frøya er barn av Njord som er guden for god bør og rikt fiske, og således særlig viktig for folk langs kysten. Tørrfisk var viktig for vikingene. De hadde den med seg som proviant og brukte den også som byttemiddel når de handlet med utlendinger.
På vikingmuseet fortelles historien om den siste vikinghøvdingen på Borg som flyktet til Island rundt år 900 for å slippe rikssamling og overgangen til kristendommen. Denne høvdingen var trolig Olaf Tvennumbrunni. Historien om ham, slik den kan ha vært, er filmatisert i selve utstillingen. I tillegg kan man se folk som vever bånd, lager kurver og gjenstander som var viktige i perioden. I gildehallen kan man også kjøpe sodd og innta den i høvdingesetet, hvis man ønsker det.
Også det norrøne verdensbildet er konkretisert gjennom en modell av Midgardsormen, han som holdt verden sammen ved å bite seg selv i halen.
Huset ruver i landskapet, og ligger like ved stedet der restene av det ble funnet. Les mer om museet HER
Orker man en lite gåtur kommer man ned til havet der museets vikingskip og naust ligger. Der kan man ro – ro – ro på ekte vikingvis:)
Vi har forflyttet oss til Lofoten, og været i nord er fortsatt ganske stabilt. 10-12 grader, overskyet, regnbyger, men også solgløtt. Og mye som fargelegger dagen!
Blant annet den flotte, gamle bykiosken på torvet i Svolvær. Den er en kopi av kiosken som stod her fra 1916 til 1960, da byen hadde i alt 32 kiosker. De vakre småkioskenes tid er forbi, men jeg synes det er så fint at de blir bevart og brukt.
I havna i Henningsvær danner båter og hus en fargerik helhet, og butikker og kunstutsalg tilbyr glass, lys, såper og klær i mange farger. På Engelskmannsbrygga kan man se glassblåsing og kjøpe mye fint og fargerikt.
Fargerikt er det også på Henningsvær Lysestøperi.
Og på Lofoten Seaweed kan man kjøpe ulike typer tang og tangprodukter blant annet disse såpene som luktet veldig godt.
Man kan rusle en tur og se på fine, fargerike hus.
I det minste av disse fargesterke husene på Svinøya i Svolvær bodde mine tippoldeforeldre da Svolvær var et lite, men travelt fiskevær. Han var bødtker, altså tønnemaker. Ektefellene døde under spanskesyken som herjet på stedet i 1918, samme år som Svolvær fikk status som ladeseted (bykommune). Alle sønnene emigrerte til Amerika, også han som rakk å gjøre min oldemor gravid med min farfar.
Mye fargerikt å finne også i matveien. Blant annet denne, vegansk chop suey, på populære Nihao restaurant som ligger på kaia i Svolvær!
Man kan si mye om årets nordnorske sommervær, men stabilt er det i alle fall. Stabilt grått, med små luker av solskinn. Er alternativet 30 grader +, velger jeg likevel 11 grader og overskyet. Hver dag. Og det fins absolutt farger likevel.
Stort mer fargerikt enn minibyen i Kasfjord, 12 kilometer fra Harstad sentrum, blir det neppe. Vi har besøkt stedet før, men det har skjedd ting i mellomtiden. Stedet har bl.a. fått hotell, og det har – gud forby – skjedd en trafikkulykke! Politi og ambulanse er på stedet, så det går nok bra til slutt.
Turistene koser seg på Hotel Blue Sky, og siden byen er i stadig vekst, kan det hende kapasiteten må utvides etter hvert.
Anbefaler alle med et lekent sinn å besøke denne byen hvis de er i området. Den er laget av Kathrine Witzøe. Hun har bygget den i hagen sin, i hovedsak av gjenbruksmaterialer. Les mer om den HER.
Også i matveien var det noe fargerikt å finne. Kan jeg velge mat på øverste hylle, velger jeg alltid inidisk. Masala indisk restaurant og bar i Harstad serverte en utmerket channa masala. I utgangspunktet er den vegetarisk, men det var ingen problem å få den vegansk.
Noe annet jeg setter pris på i nabobyen er at de har en gangsti kun for gående. På den idylliske “Stien langs sjøen” er det forbudt, både for vanlige sykler og sparkesykler. For mange år siden ble jeg truffet av en helt vanlig tråsykkel, noe som førte til kraftig hjernerystelse og hjernehinneblødning. Derfor blir jeg glad når jeg ser at også gående blir tatt hensyn til. Stien starter i byen og går ut til vakre Trondenes kirke og Trondenes Historiske senter og middelaldergård.
Da Norge var et katolsk land, frem til 1536/1537, var kalenderen full av helgendager. Folk hadde et utall hellige menn og kvinner de kunne ha som forbilder og vende seg mot for støtte og forbønn. Etter reformasjonen var det slutt. Helgener har ingen plass i protestantismen, men er de på vei tilbake?
Den viktigste helgen i Norge var Olav Haraldsson, kjent som Olav den hellige, han som døde under slaget på Stiklestad og er kjent for å kristne Norge. Å tilbe han ble forbudt, men folk gjorde det i smug lenge etter reformasjonen. Likevel, langsomt forsvant helgendyrkelsen inn i glemselen. Bibelen som Guds ord skulle stå i sentrum. Alt fokus mot Gud, Jesus og den hellige ånd. Ingen helgener, ingen nonner og munker. Minimalt med utsmykning. Litt stusselig vil noen hevde.
I 2030 skal 1000 år med kristendom i Norge markeres. Da er det noen som på nytt har tatt en titt på den augsburgske konfesjonen (Confessio Augustana), skriftet som den lutherske kirke er tuftet på. Der står det visselig at helgener skal minnes. Det har den lutherske kirke (som bl.a. Den norske kirke er en del av) hoppet bukk over. Nå foreslår enkelte å ta helgener inn i varmen igjen og skape en helgenkalender for Den norske kirke, for å styrke kristen minnekultur i en tid der kristendommen får en stadig mer tilbaketrukket rolle i nordmenns liv. Altså på en litt annen måte i den katolske kirke, men dog.
Norske helgener som ble dyrket i katolsk tid var i, tillegg til Olav, Sankt Halvard, skytshelgen for Oslo, Sankt Sunniva – den irske prinsessen som søkte tilflukt på Selja, Sankt Magnus Erlendsson (Orknøyjarl), Sankt Ragnvald, Sankt Eystein (Nidaros`2. erkebiskop), og Sankt Torfinn (biskop av Hamar).
Oslo katolske bispedømme starter til høsten en prosess som kan føre til at den norske forfatteren og Nobelprisvinneren i litteratur, Sigrid Undset, kan bli helgenkåret. Sigrid Undset fikk Nobelprisen i litteratur i 1928, særlig for sine middelalderromaner. Her skildrer hun Norge i katolsk tid, da kristendommen var en viktig ramme om menneskenes liv. Mest kjent er kanskje trilogien om Kristin Lavransdatter (Kransen, Husfrue og Korset) der vi følger Kristin gjennom hele livsløpet, fra hun er ei lita jente på Jørundgård i Gudbrandsdalen, til hun dør som nonne under svartedauden i Oslo. Kristen etikk gjennomsyrer mange av Sigrid Undsets romaner og hun konverterte selv til katolisismen som voksen. Det blir spennende å se om vi kan minnes henne, ikke bare som en gudbenådet forfatter, men også som Sankt Sigrid:)
Å finne noe vegansk på kafe hører til sjeldenheten, men på populære JǪR Håndverksbakeri på Narvik Bibliotek hadde de en kjempegod vegansk kake:) Ellers er sommeren i nord litt vintage i betydningen gammeldags; det vil si ganske kjølig og regnfull, nesten som før vi begynte å snakke om global oppvarming. Så de som har kommet nordover for en coolcation har truffet blink så langt i år!
En vintage Volvo var også på bytur. En skikkelig fin Amazon slik jeg husker den fra min barndom, i en nydelig lys grønn farge. Jeg elsker gamle biler og synes det er fint at noen tar seg bryet med å pusse dem opp og vise dem frem. De har mye sjel og bringer frem mange minner.
Jeg har imidlertid null peiling på bil. Kan verken fylle olje eller luft, så jeg måtte google litt for å se om denne var så gammel som jeg på forhånd tippet. Jeg antok 1973, men der bommet jeg ganske kraftig. Denne rullet ut fra fabrikken i Sverige allerede i 1964. En voksen doning, altså, men den holder seg godt.
I påvente av sol går altså tiden til kafebesøk, noe som alltid er veldig hyggelig, strikking, og lesing. For tiden veksler jeg mellom to veldig engasjerende bøker som vel må sies å være sakprosa: Sigøynerkongens datter av Solomia Karoli og Abid Rajas Vår ære og vår frykt.
De fem siste årene har jeg jevnlig tatt en helseundersøkelse med ultralyd hos Austad diagnostikk. De som utfører undersøkelsene er røntgenleger (radiologer), de er nøye, de ser også gjerne på blodprøvesvar, spør og kommer med råd. De lager også en skriftlig oppsummering av konsultasjonen som du får med deg etterpå, og som de også sender til fastlegen. Du betaler litt, men det føles virkelig verdt det.
Austad har tilbud 14 steder i Norge, og i København. Helsetilsynet har likevel opprettet en tilsynssak mot dem fordi de mener virksomheten er unødvendig og fører til mange ufarlige funn som må følges opp av det offentlige. Dette er vanskelig å forstå, og jeg er nok ikke alene om å kjenne mennesker som fastlegen burde ha fått undersøkt med ultralyd eller annet på et tidligere tidspunkt, før sykdom fikk tid til å utvikle seg. Legene i dag har dårlig tid, de står under et stadig sterkere press om å «få unna» pasientkøen, skrive journaler, sjekke blodprøvesvar, svare på meldinger og kommunisere med NAV. Det fører til dårlige tid med hver pasient, ventelister og misnøye, både blant pasienter og fastleger. De er ikke dårlige leger, men har knapt med tid og et pålegg om å ikke overbehandle. Det kan resultere i det motsatte; underbehandling, og/eller til at mange kan føle utrygghet rundt egen helse. I denne situasjonen er det vanskelig å forstå hvordan og hvorfor Helsetilsynet, som er et statlig forvaltningsorgan, kan og vil forhindre profesjonelle yrkesutøver å tilby sine tjenester til mennesker som er villige til å betale av egen lomme for å ivareta egen helse. At resultatet av undersøkelsene også formidles til fastlegene bidrar jo dessuten til at fastlegen får nyttig informasjon om sine pasienter. Det må vel være utelukkende positivt.
Austad tilbyr både generell helsesjekk med ultralyd av hele kroppen og diagnostisk ultralyd dersom man har et bestemt område man ønsker undersøkt. I noen byer tilbyr de helsesjekk total, altså med blodprøver, og de har tilbud om ernæringsfysiolog og hudlege. Det fine er at du som enkeltmenneske selv kan bestemme at du vil la deg undersøke og ikke trenger gå veien om en fastlege som kanskje vil/kanskje ikke vil gi deg en henvisning.
Gunnar Austad, medisinsk ansvarlig ved Austad diagnostikk, har uttalt til NRK at treffsikkerheten ved undersøkelsene de utfører er som ved eksempelvis mammografiprogrammet og tarmscreeningprogrammet. Det burde veie tungt, for alle kjenner vel noen som har får avdekt kreft og blitt reddet, nettopp ved å delta i disse screeningene. Å jobbe forebyggende sparer helsevesenet for penger, og det kan ofte spare folk for alvorlig sykdom. Private tilbud kan dessuten avlaste det offentlige. Jeg tror vi trenger begge deler og mener alle må ha rett til og muligheter til selv å velge hvordan de vil ivareta egen helse.
Jeg har vokst opp med store mengder rabarbra i hagen, så mitt forhold til rabarbra er nært og levende. Rabarbra som grøt, syltetøy og kake. Mulighetene er mange og jeg blir faktisk aldri lei. Rabarbra både lukter og smaker sommer, synes jeg.
Som barn spiste jeg ofte rå stilker dyppet i sukker. Det er ikke å anbefale. Oksalsyren i rabarbraen løser opp emaljen på tennene, og derfor skal man ikke pusse tenner like etter at man har spist rabarbra. Nå foretrekker jeg den kokt, som grøt, eller i kake. Med litt ingefær, stevia (eller annen sukkererstatning) og kanel, blir den både god og sunn. Rababra er egentlig en grønnsak. Den inneholder omtrent null kalorier, men både folat, betakaroten, kostfiber og vitamin K. Den kan trygt spises i store mengder hvis man ikke har problemer med nyrene, da bør man være forsiktig, for oksalsyren kan bidra til å danne nyrestein. Under 2. verdenskrig, da tilgangen på grønnsaker var dårlig, ble folk rådet til å spise rabarbrablader. Det gikk dårlig. Bladene er gifitige og bør under enhver omstendighet unngås.
Rabra har vært brukt til medisin tidligere. Den har vært dyrket i Kina i over 5000 år. Der brukte man røttene til å behandle forstoppelse og mageproblemer. Til norske hager kom den på 1800-tallet. Jeg lager ofte rabarakake, og da vegansk. Da bruker jeg denne oppskriften:
4-5 stilker rabarbra, skjært opp i biter 3 dl. sukker 4 1/2 dl. hvetemel 4 dl. vann 150 gram vegansk smør (smeltes) 3 teskjeer vaniljesukker 4 teskjeer bakepulver
Bland alt og ha i en rund form. Stekes på 180 grader i ca. 1/2 time – det kommer veldig an på ovnen, så sjekk underveis!
Pride-måneden juni er over. Hvert år samme diskusjon. Hvert år flagg som stjeles og brennes, og hvert år raljering i avisspaltene. Feiringen har nesten fått sin egen liturgi; man vet hva som kommer. Noen mener kjærlighet mellom to av samme kjønn er unaturlig og bør forties, men da lurer jeg på hvordan de definerer natur, for det er ikke bare mennesker som foretrekker noen av samme kjønn. Homofili er utbredt i dyreriket også.
Det fødes også jevnlig pattedyr som ikke har et klart definert kjønn, altså såkalte interkjønn, og går vi til andre arter er det flere som skifter kjønn i løpet av livet (blant annet akvariefisk), eller har «utstyr» til å befrukte seg selv. Naturen og mennesket er mangfoldig. Det bør vi omfavne, mener jeg. Å ikke gjøre det har store negative konsekvenser for dem som ikke passer inn i Bibelens generaliserende formulering «Til mann og kvinne skapte ham dem» (1. Mosebok) (Mosebøkene er aktuelle for både kristendom, jødedom og islam). Seksuell omgang mellom menn ble avkriminalisert i Norge 21. april 1972, da den såkalte «homoparagrafen» (§ 213 i straffeloven) ble opphevet. At kvinner ikke er nevnt skyldes at sex først og fremst ble definert som penetrering, og det er jo normalt sett litt vanskelig for kvinner. I dag forbyr 65 land i verden forhold mellom noen av samme kjønn, ifølge Amnesty. Og pendelen svinger i gal retning.
Forskere har studert mange dyrearter over tid og sett at særlig flokkdyr praktiserer sex og danner par med noen av samme kjønn. Ifølge UiO er det mest kjente homoseksuelle dyret dvergsjimpansen, en av menneskets nærmeste slektninger. Hele arten er i prinsippet bifil. Løver er også homofile, likeledes sauer, pingviner, og også fugler går ofte i tospann med en av samme kjønn livet ut og oppdrar barn sammen. Man har registrert homofili blant i alt 1500 arter. Blant sauer regner man med at 8-10% av værer (hannsauer) foretrekker en partner av samme kjønn. Les mer HER.
Jeg skulle ønske flere tenkte på det neste gang flagget heises! Å bare omfavne heterofili handler om moral, om hvordan man synes naturen bør være. Det handler ikke om hvordan den faktisk er.
