I dag ble det kaffe på kafè og en ørliten handlerunde. Sneen lar vente på seg, men et tynt islag dekker gatene enkelte steder. Vinteren ligger og lurer. Plutselig hopper den frem og gjør verden hvit, så det er bare å være beredt.
Tidlig mørkt blir det også, men ikke i nærheten av så mørkt som det er i verden for tiden. Knut Hamsun sa at «om hundre år er allting glemt». Han kunne ikke tatt mer feil. Konflikter med rot i eldgamle tider sprenger bomber og barn. Det er til å gråte blod av. Jeg tror på våpenhvile, og en tostatsløsning.
Ellers tenker jeg på prosaiske ting som at klokken skal stilles bakover. Jeg synes egentlig det er noe tull. Og på at det er «Skal vi danse» i kveld. Det må jeg ha med meg! Jeg har to favoritter, så jeg stemmer på dem begge. For sikkerhets skyld:)
Før var jeg streng på at ingenting juelete skulle skje før 1. desember, men nå har jeg gitt meg ende over. Julesaft har jeg drukket en uke allerede, i går smakte jeg på julebrusen, et par av julegavene er på plass, og i dag gikk turen til Hageland!
Hageland i Narvik har virkelig den mest fantastiske juleutstillingen! Utstillingen er delt inn i ulike tema, og alt som henger på trærne og står i utstillingene er til salgs. Her kan du få søte, frekke, yndige, religiøse, uskyldige, eller glamorøse julefigurer. De har virkelig noe for enhver smak.
Jeg sverger selv til en jul i hvitt sølv og gull, og fikk derfor skikkelig lyst til å flytte inn i et av temaene på butikken. Prislappen på alt dette, tør jeg imidlertid ikke å tenke på.
Rød jul gir en varm og koselig stemning. Det er nok det de fleste forbinder med en ekte norsk, tradisjonsrik jul. Og ingenting galt med det heller. Jeg synes det er kjempefint hos andre, men blir selv litt gal av alt det røde etter kort tid.
Ønsker man en mer neddempet jul kan man bli inspirert til det også. Å pynte med et reinsdyr i naturlig størrelse blir kanskje litt voldsomt for de fleste, men brune og grønne toner gir julestemning hvis det settes sammen på riktig måte. Jeg ble i alle fall kjempeinspirert!
Jeg må alltid innom her mange ganger før julen ringes inn. Et utrolig koselig innslag i den mørke førjulstiden:)
Jeg tror halvparten av alt jeg spiser i løpet av en dag er havre. Jeg både starter og avslutter dagen med havregrøt, og blir merkelig nok aldri lei. Heldigvis er havre regnet for å være noe av det sunneste man kan spise.
Jeg koker havregrøten på vann, blander i litt kli og søter med stevia. Det er både enkelt og billig, men først og fremst veldig godt. Jeg varierer med ulike typer bær på toppen, og har noen ganger i litt ingefær eller kardemomme for å få mer futt i den.
Jeg har testet ut ulike leverandører, men har funnet ut at jeg liker Axa best. Man skulle kanskje tro at havre er havre, men det er bare delvis sant, for det er faktisk litt variasjon i smaken. På andreplass har jeg havregryn fra Stangeland mølle, og på tredje Møllerens Urkaft.
Havre kom som ugress til Nord-Europa for 2500 år siden. Siden den var nøysom og tålte mye ugjestmildt vær og dårlig jord, ble den raskt populær. Vikingene kalte den hestakonn (hestekorn), og fremdeles er den viktig som dyrefôr, men fra og med midten av 1990-tallet har den blitt stadig mer populær også blant tobeinte nordmenn. Bygg er også en av våre tidlige kornsorter, men den synes jeg faktisk smaker litt merkelig.
Noen av de mange fordelene med havere er disse:
*Den er naturlig glutenfri
*Den har høyt proteininnhold (til å være plante)
*Den inneholder betaglukaner som kan redusere det dårlige kolesterolet
*Den er rik på fiber
*Den inneholder jern, folsyre, kalium, fosfor, sink og magnesium
Jeg liker å gå på kafè, men menyen er oftest en nedtur. I dag prøvde jeg meg på Jordbærpikene. Av erfaring vet jeg at de ikke har noe vegansk, men jeg spør alltid, for endring er mulig, og man vet aldri når den inntreffer.
Men alt var ved det gamle. De hadde i alle fall en god americano. På menyen er flere retter merket med et grønt blad, men det betyr bare at de er vegetariske, ikke veganske. Personen i kassa foreslo hamburger. Den kan kanskje spises hvis man dropper absolutt alt av tilbehør, men klokken var 11 og det var ærlig talt litt tidlig for en burger.
Jeg skulle virkelig ønske at det var mulig for en veganer å spise kake, vaffel eller is på kafe. Et vegansk alternativ på menyen ville også gagnet personer som ikke tåler egg eller melk. Veganisme er for øvrig anerkjent som et livssyn i Norge, så veganere er beskyttet av diskrimineringsloven. Det betyr at offentlige institusjoner og arbeidsplasser er pålagt å tilby vegansk kost.
Pålegget omfatter ikke kafeer og restauranter, men det hadde vært hyggelig om de hadde noe å tilby likevel. Så til Jordbærpikene og andre kafeer: Her er en enkel oppskrift, helt gratis. Den pleier å slå an, også blant ikke-veganere:
Vegansk krydderkake
Ingredienser: 150 gram smør 3 dl. sukker 4 1/2 dl. hvetemel 4 teskjeer bakepulver 3 teskjeer vaniljesukker 4 1/2 – 5 dl. vann 1 stor teskje av følgende krydder: Kanel, ingefær, gurkemeie og nellik.
*Slik gjør du: Bland vann og sukker. Hell i smeltet smør. Sikt i mel, krydder, bakepulver og vaniljesukker. Rør rundt og spe på med vann.
Hell i en rund form og stek på 180 grader i 40-45 min.
Det finnes bøker som gir meg lyst til å vandre langs andre gater, andre steder, i en annen tid. Og som gir meg følelsen av å faktisk gjøre det. Den røde adresseboken er definitivt en av dem.
Som mange gode fortellinger beveger den seg på to plan. Det tar litt tid før man skjønner at den 98 år gamle kvinnen med lårhalsbrudd er den samme som jobbet for Chanel i Paris en gang for lenge siden. Hun har en rød adressebok der hun har skrevet ned alle hun har møtt på sin vei. De fleste er døde, og derfor overstrøket, men når hun begynner å skrive ned minnene sine til niesen som bor i New York, åpenbares en spennende historie om kjærlighet, eventyrlyst, sorg, tap og overlevelsesevne.
Romanen er markedsført som en feelgood-roman, men den er likevel til ettertanke. Jeg har ofte tenkt på hvordan livet må være for de aller eldste, de som ikke lenger har noen å dele minner med, fordi alle deres samtidige er borte. Så fremmed denne verden må fortone seg! Ikke alle har evnen til å skrive memoarer i så høy alder, det skjer nok helst i et romanunivers. Så husk å spørre, tenker jeg. Og husk å skrive! Alle har en historie å fortelle.
Forfatteren er svensk og heter Sofia Lundberg. Et raskt søk på min lydbokapp viser at hun har skrevet flere romaner som er innlest der. Jeg gleder meg til å utforske noen av dem:)
Hvert år tenker jeg at Jakten på kjærligheten er pute-TV, og hvert år sitter jeg klistret foran skjermen likevel. Det er jo så spennende å se om det blir noe romantikk, og så grusomt å oppleve at de som blir stemt ut får kameraet trykket opp i ansiktet mens de bryter sammen, eller tappert holder masken.
Man kan jo være kynisk å si at de visste hva de gikk til, men det tror jeg faktisk ikke at de gjorde. Det er nok vanskelig å forestille seg hvordan en slik opplevelse kan være. Noen ganger tror jeg ikke engang at deltagerne er så fryktelig forelsket i bonden heller, men at konkurranseinstinktet tar dem. Kanskje gjelder det særlig for menn, eller er kvinner like konkurransedrevne?
Årets episode nærmer seg slutten, og da er det jo fristende å gjette hvem bøndene Sigrid Tolsby (30), Martin Amundrød (36), Thomas Steen (47) og Erlend Christoffersen (40) velger til slutt. Samtidig er det et privilegium som seer å mene noe om hvem de burde ha valgt.
Jeg mener f.eks at Thomas Steen burde valgt Roy (til høyre for ham i bildet). Han virker som en varm og ærlig person, og i tillegg er han handy. Jeg tror imidlertid at han velger Christoffer.
Av de to Sigrid sitter igjen med er jeg ganske sikker på at hun velger Ben. Der er det allerede romantikk, fikk vi se forrige episode.
Martin har hele tiden hatt en tydelig favoritt i May Jeanette, så det skal godt gjøres at det ikke blir henne. Erlend går nok for den yngste, Vera fra Lakselv.
Jeg er spent på å se om jeg får rett:)
Flere som ser på og har tanker om hvordan det går?
I dag er det dyrenes dag. Enten du har kjæledyr, husdyr, eller en elg i hagen, er det tid for å stoppe opp og tenke over hva dyrene betyr for oss. Mitt forhold til dyr er nært. Jeg føler at de er mine medskapninger, og derfor spiser jeg dem ikke, men beundrer dem (joda, noen frykter jeg også).
Som barn hadde jeg hund en periode, og i voksen alder har jeg hatt to katter; Ødipus og Odin. Nå har jeg ingen kjæledyr, men dyrs velferd er likevel svært viktig for meg. Alle som har hatt dyr vet at dyr har følelser. Man må bare lære seg å lese dem. Katten som holder halen høyt og myser med øyene når den er glad og vil hilse. Hunden som henger med ørene og får triste øyne når den ikke har det så bra, eller springer med halen mellom beina når den er redd.
Derfor skjærer det meg i hjertet hver gang jeg hører om dyr som lider, enten det dreier seg om hjemløse katter, eller dyr i landbruket. Skillet mellom husdyr og kjæledyr er jo egentlig kunstig. Alle er dyr. Og alle kan føle. Skillet har vi skapt for å gjøre det mulig å spise noen av dem, tenker jeg.
Det er fortsatt slik at ikke alle kyr får være ute, og de fleste griser lever hele livet på betong. Det er er grusomt når man vet hvilke behov de egentlig har til å rulle seg i søle og grave i jorda med trynet sitt. Nylige inspeksjoner har dessuten avdekket lovbrudd ved 56% av Norges grisefarmer.
Også fisk har følelser og er omfattet av dyrevernloven. De lider ofte i trange merder og når hard avlusing gir dem store, åpne sår på hele kroppen. Mange dør også av behandlingen. Mye tyder på dyrevelferd ikke tas på alvor når det gjelder laks. Den trenger et langt sterkere tilsyn enn den har i dag. I tamreindriften har det bl.a. vært et problem at det utføres ulovlig kastraksjon uten bedøvelse. Dette er svært smertefullt for dyrene under inngrepet, og i lang tid etterpå.
Desto gladere blir jeg da når jeg ser enkeltmennesker og organisasjoner ta vare på dyr og kjempe for deres rettigheter. Og av dyrefristeder som Dale store gård. Denne gården gir dyr som ellers ville vært hjemløse eller blitt slaktet, en mulighet til å leve et godt liv. Her kan du også fjernadoptere et dyr, få fadderbrev med bilder og historier fra dyrenes hverdag, og til og med bli invitert på faddersamling. Du får et nært forhold til et dyr, og gården får midler til å fortsette det viktige arbeidet.
I Norge er det mange organisasjoner som kjemper for dyrs rettigheter. NOAH for dyrs rettigheter, Dyrevernalliansen, Nettverk for dyrs frihet og Dyrebeskyttelsen er noen av disse. Takket være noen politiske partier og NOAH har vi nå også fått dyrepoliti i alle politidistrikter. Det er likevel store mørketall når det gjelder dyrekrim, og det er viktig at vi alle sammen melder fra når vi ser, eller mistenker at dyr lider.
Ved akutte tilfeller av vold mot, eller mishandling av dyr, skal du ringe politiet på 02800. Hvis det ikke er like akutt kan du sende en bekymringsmelding til mattilsynet.
Det er viktig at vi alle engasjerer oss for at dyr skal få det bedre. La oss feire dyrene på dyrenes dag 💖
Om vinteren fryser jeg ofte på hender og føtter, men siden jeg har en vegansk livsstil prøver jeg å unngå ull når jeg strikker lester og votter. Det finnes faktisk gode alternativer som virkelig varmer!
Jeg må legge til at det ikke er slik at jeg aldri bruker ull, jeg har bl.a. bunad, og jeg kaster ikke ullplagg jeg allerede har.
Jeg har strikket mange lester og votter i akrylgarn fra Hobbii. Første gang jeg bestilte akrylgarn var jeg skikkelig skeptisk, men jeg skjønte fort at stiv og elektrisk 70-tallsakryl ikke kan sammenlignes med den kvaliteten man får kjøpt i dag. Akrylgarnet av typen Amigo produseres av noe de kaller HB-akryl der fibrene utsettes for damp og press under produksjonen, slik at de trekker seg sammen og blir fyldigere. Det gjør at garnet blir mykt og lett å strikke med, heter det seg. Og det er det virkelig!
Alt på bildene er strikket med Amigo chunky. Med dette garnet og tykke pinner går det unna. Skikkelig morsomt for en utålmodig sjel!
Amigo finnes i tre ulike tykkelser, og et par andre alternativer. Jeg har strikket kofte med den tynneste varianten. Resultatet ble veldig mykt, så det kan nok være et alternativ også for dem sliter med at ullplagg klør.
Til sommerplagg passer det nok bedre med bomullsgarn, men til alle plagg som skal varme litt synes jeg dette garnet er et veldig fint alternativ til ull.
Jeg har alltid bodd i by. Mine foreldre og besteforeldre har også vokst opp i by, så jeg har svake relasjoner til bygda. At bygdene blir avfolket har jeg møtt med et skuldertrekk. Det var først da jeg ble sammen med en kar fra spredtbygde strøk at jeg forstod vedmodet i denne utviklingen.
I 1830 bodde 87%, av landets befolkning på landet. Folk flest altså. Alderssammensetningen var også en annen enn i dag, det var fulle skoler, bygdefester og uteliv, flere butikker, post og politi. Nå blir det stadig lengre mellom hver skole, hvert fjøs med dyr og hvert hus med fastboende. Eneboliger blir feriehus og låver og fjøs får stå til de kneler og faller sammen av seg selv.
Det eneste bygdesamfunnet jeg har noe som helst kjennskap til er min kjæres hjemkommune, Hamarøy, og da særlig kommunesenteret Oppeid. Hamarøy blir, ikke uten grunn, ofte markedsført som Æventyrlandet.
I Hamarøy kommune bor det i dag 2800 personer. Det er 45% færre enn før 2. verdenskrig. Befolkningstallet har sunket gradvis. Det har ført til at skoler og barnehager i noen av bygdene i kommunen er lagt ned, og til at tilbudet av kafeer og utesteder har blitt nærmest ikke-eksisterende. I NRK-dokumentaren jeg har lånt tittelen fra beskrives den harde kampen for å bevare skole og befolkningsgrunnlag, og sorgen ved å se at det kanskje ikke går likevel.
Sentraliseringen har ikke skjedd raskt, men gradvis fra og med midten av 1800-tallet. Et mer effektivt jordbruk, markedsøkonomi og en industri som krevde arbeidskraft, særlig i Kristiania (Oslo) var noen av årsakene til at folk dro fra landsbygda.
Befolkningen vokste også i løpet av hundreåret, og det ble lettere å finne utkomme i byene. 800 000 nordmenn hadde enda sterkere utferdstrang og løste enveisbillett til Amerika. En annen flyttestrøm gikk faktisk nordover. Nord-Norge, også kalt fattigmanns Amerika, fristet med ledig jord. Til Hamarøy fra Lom kom blant andre guttungen Knud Pedersen, bedre kjent som forfatteren Knut Hamsun. Han og familien slo seg ned i den lille bygda Hamsund, som han senere tok navnet sitt fra. Det har gitt stedet en attraksjon, og et grunnlag for turisme som kan komme godt med i kampen om tilflyttere og ferierende.
Jeg trives på bygda, men i kortere perioder, og jeg har fundert på hvilke fordeler det er ved å bo på landet? Dette er noe av det jeg har kommet frem til:
Frisk luft
Billigere boliger
Mye og lett tilgjengelig natur
Lite kø
Hvilepuls
Og fordeler ved å bo i byen?
Flere mennesker
Mange kulturtilbud
Et større utvalg av butikker, restauranter og kafeer
Før het det seg at man måtte passe seg for menn med hatt i trafikken. Det var farlige gubber som dannet kø bak seg, men som samtidig nektet å slippe noen forbi. Jeg har fått meg hatt og ny bil, så da er det bare å se opp!
Ellers kanskje ikke det samme gjelder for kvinner? Min erfaring er at det finnes minst like mange myter om kvinner bak rattet. Biler blir «kjerringkjørte», de soter altså igjen fordi kvinner er for lette på gassen, slik at man ikke får «blåst» gjennom motoren, kvinner er pysete, og de kan i alle fall ikke lukeparkere. Med skam å melde passer alt dette på meg, men det første er intet problem for jeg har elbil:) Den soter ikke.
Min nye bil er en Nissan Leaf 2019-modell. Det er min tredje Leaf, og jeg er superfornøyd med denne biltypen. De er så utrolig lette å kjøre, og batteriene holder seg godt. Min første Leaf var en blå 2012-modell, men jeg byttet raskt til favoritten hvit, og nå har jeg fått meg en ny «perle»!
Det eneste jeg savner fra den hvite 2013-modellen er det lyse interiøret. Det er litt lekrere enn svart, men mørkt interiør er selvsagt mer praktisk. Det beste med den nye er at den har mye lengre rekkevidde, og det er et stort pluss, for da kan man i hovedsak lade hjemme, og det sparer batteriet. Vi var på jomfrutur med nybilen i går, og den svarer til forventningene så langt. Mamma og stefaren min var med på ferden som bl.a. gikk hit, til Knut Hamsuns barndomshjem i Hamsund.
Så se opp for dame med hatt i trafikken! Det taler imidlertid til min fordel at jeg er nordnorsk, for forskning viser at kvinnelige sjåfører i nord er mer avslappet enn f.eks vestlendinger. At kvinner er lette på gassen har også sine positive sider, for statistikk fra 2020 viste at 72% av alle fartsbøter ble gitt til menn.
Så bedre treg og avslappet enn kjapp og blakk. Med eller uten hatt. Det får være mitt motto:)
