Vitenskapen bekrefter det, men det er egentlig ikke nødvendig. Alle vet at lukter aktiverer minner på samme måte som musikk gjør det. Jeg forbinder ulike parfymer med ulike epoker i livet, og duften av dem aktiverer følelser fra denne tiden, eller minner knyttet til personer som brukte duften.
Første gang jeg fikk prøve voksenparfyme var jeg 14 år og på ferie i Hellas. En dame vi ble kjent med gav meg en dusj Cloè bak øret, og det gjør at denne duften alltid vil forbindes med noe nytt og spennende. Med Hellas, med det å være ung og udødelig, svale bølger og evig sol, greske tavernaer og lyden av et annet språk. Sent på 80-tallet overtok en annen duft som noen, inkludert meg selv sikkert, brukte i så store mengder at det lå som en bedøvende sky rundt oss. LULU! Lukten av denne aktiverer minner om studier, tørket banan og svart blomsterte. Alt akkompagnert av Tracy Chapman som synger “Baby, can I hold you tonight” og “You got a fast car, I want a ticket to anywhere…”.
Litt mer voksen fikk jeg behov for noe jeg antok var mer klassisk og elegant: Chanel No 5 – parfymen til selveste Marilyn Monroe.
Denne duften gir meg først og fremst assosiasjoner til å være voksen, og det er jo ikke alltid bare, bare. Ansvar, jobb, regninger og sånt. Hmm, kanskje er det derfor jeg aldri har hatt lyst til å vende tilbake til den, selv om den lukter både rose og sjamsin, dufter jeg ellers elsker.
Da jeg begynte å bli opptatt av dyrevern og dyretesting satte det sine klare begrensninger på valg av duft. Heldigvis hadde vi Body Shop i byen min, og de har parfyme. Her har jeg brukt mange forskjellige. Hvit Musk var en favoritt ganske tidlig, men de siste årene har jeg konsekvent brukt “British rose”. Den er i tillegg vegansk. Lukten tilfredsstiller min elsk til roser, og jeg synes den er frisk og lett, hvis man ikke bruker for mye da.
Jeg har imidlertid savnet duften av min første kjærlighet; Chloe, men Karl Lagerfeld rikker seg ikke fra listen over produsenter som tester på dyr. Der står også de fleste av de kjente merkene. Appen jeg bruker for finne dyrevannelige produkter ser du HER Jeg ble imidlertid svært glad for å finne ut at Isabel Raads merke Nude står på den grønne listen. Og det samme gjør Sophie Elises merke Glöd. Sistnevnte har jeg ikke prøvd, men jeg har luktet meg gjennom utvalget til Nude Beauty og tror kanskje Mykonos kan være en god erstatter for min gamle kjærlighet. Den brakte frem noen av de samme assosiasjonene som Chloe; Hellas, duvende bølger og en smule uovervinnelighet:)
Mellom 30 000 og 100 000 kvinner hadde et forhold til tyske menn under 2. verdenskrig, og hvert 7. ekteskap inngått i 1945 var mellom tyske menn og norske kvinner. Museum Nord og Nordland Akademi har laget utstillingen “Forelsket og foraktet” der de til slutt stiller spørsmålet: Kunne det vært deg?
Jeg vil jo på refleks svare nei, men tror svaret like gjerne kunne vært ja. Alle tyskere var ikke nazister, de fleste var vanlige unge gutter som ikke hadde noe valg, de måtte i krig. De var fremmede, snakket et annet språk, og virket sikkert eksotiske og spennende for unge eventyrlystne jenter. I tillegg var de overalt. De flyttet inn i folks hus, de var på kafeer, kino, restauranter og i gatene. En kvinne som er sitert i utstillingen formulerer det slik:”De var et pust fra den store verden… I sine uniformer. Herregud, for noen flotte menn. Vi trodde ikke våre egne øyne”.
Selv om det ikke var forbudt å ha et forhold til en tysker, ble det sett på som en stor skam. Denne annonsen fra krigens dager viser hvor viktig det var for en familie å renvaske seg fra rykter om at et familimedlem var “tyskertøs”.
Kjærligheten hadde en høy pris for noen. Kvinner som giftet seg med tyskere mistet, etter en endring i statsborgerloven, sitt norske statsborgerskap og måtte flytte til Tyskland med sin mann etter krigen. Fra tysk side ble det stilt krav om avstammingsattest og bilde av kvinnen (for å sikre at hun var “arisk”). Mannen måtte også vise at han kunne forsørge henne i Tyskland.
Det høres umiddelbart ikke ut som straff å måtte flytte til ektemannens hjemland, men Trude Teiges fantastiske roman Mormor danset i regnet gir et innblikk i en bekmørk historie som var delvis ukjent for meg.
Romanen handler om tre generasjoner kvinner. Historien starter under 2. verdenskrig. Vi blir kjent med norske Tekla som forelsker seg i en tysk soldat og blir med ham til Tyskland. I vår tid vender barnebarnet Juni tilbake til Tyskland for å finne ut mer om bestemorens historie, og om sin tyske bestefar. Her får hun seg mer enn èn overraskelse. Romanen skifter mellom tidene og nøster opp historien til Tekla. Som nygift kommer hun til et Tyskland med brukket rygg. Fattigdom, ødeleggelse og mismot preger tilværelsen i den lille byen Demmin, nordøst i landet. Mange tyske byer ble ødelagt etter krigen, men byen Demmin i Mecklenburg-Vorpommern ble spesielt hardt rammet. Demmin var et sterkt støttepunkt for nazismen under og etter krigen, og mange begikk kollektivt selvmord av frykt for represaliene etter krigen, men også som en følge av at nazi-myndighetene hadde intensivert sin propaganda om at det ikke ville være verdt å overleve et militært nederlag som ville innebære ødeleggelsen av den tyske nasjonen. Tekla, romanens hovedperson, overlever, men mannen Ottar dør, og når hun prøver å flykte vestover blir hun voldtatt. Hun prøver å komme hjem til Norge igjen, men Norge hadde ikke fredsavtale med Tyskland før i 1951, og kvinner gift med tyskere hadde jo mistet sitt statsborgerskap. De kunne komme hjem etter hvert, men bare hvis familien forbarmet seg over dem og betalte billetten. Les mer om tragedien i Demmin HER
Mange av de gravide mødrene holdt ellers til i såkalte Lebensbornhjem, og ca. 8000 barn ble født på disse hjemmene for rasemessig verdifulle mødre og barn.
Mange barn av tyske fedre ble dårlig behandlet, forsøkt adoptert bort og generelt avskrevet som “tyske” av nordmenn etter krigen. Tyskerne brukte lebensbornorganisasjonen til å foredle nasjonen og tanken var at de beste av barna (det vil si de som var blonde og blåøyde) skulle sendes til Tyskland. Resten kunne adopteres bort i Norge.
Etter krigen ble mange kvinner som hadde vært sammen med tyske menn skamklipt og utskjelt. Noen ble også sendt til Statens interneringsleir på Hovedøya. Myndighetenes begrunnelse var at de ville beskytte dem mot trakassering, og norske menn mot kjønnssykdommer.
Lofoten er vakkert, men nedrent av turister om sommeren. I Vesterålen er det bedre plass og minst like vakkert, så vi dro dit!
Midt i Melbu fant vi et utrolig koselig bakeri med inne- og uteservering, og et imponerende utvalg i disken. Melbu er et tettsted med 2257 innbyggere. Vi var der under “Sommer-Melbu”, så denne dagen så det ut til at de fleste av dem hadde funnet veien til sentrum. Flaks var det også at sola tittet frem etter en litt grå og kjølig start på sommeren.
Gode kaker:) Denne dagen kunne man også beskue amerikanske biler av ulike dato. Jeg faller alltid for de med rundere former, altså de litt eldre modellene. Denne grønne skulle jeg gjerne tatt en tur i!
En kort spasertur fra sentrum fant vi Melbo hovedgård der man kunne vandre i en nydelig, velstelt hage i engelsk landskapsstil, og kjenne duften av fordums storhet.
Det blir knapt mer romantisk enn dette.
Melbu var opprinnelig en storgård, men ble siden kjent for fiskeindustri. Havet er stikkordet langs hele kysten, og er nok også i dag den viktigste ferdelsåren. Fra Melbu kan man ta en halvtimes fergetur over til Fiskebøl i Lofoten, eller bare bli der man er. Denne dagen var akkurat det mest fristende <3
Hurtigruta har fraktet folk og varer langs kysten helt fra 1893. På Stokmarknes i Vesterålen har de skapt et imponerende museum som illustrerer historien fra dampbåtens dager og frem til i dag. Her kan man se lugarer og salonger fra ulike epoker. Jeg følte meg mest hjemme i damekupeen på første klasse anno 1912!
Herrene holdt formodentlig mest til i den tilstøtende røkekupeen med en punsj i den ene hånden og en sigar i den andre. Antrekkene var nok i samme stil som man kan se i filmen “Titanic”, for DS Finnmarken ble overlevert Vesteraalens Damskipselskap det samme året som Titanic sank i Atlanterhavet.
En passasjerlugar der den reisende har lagt fra seg hatt, hansker og toalettartikler.
Skipet som er utstilt i museet er MS Finnmarken fra 1956. Når man ser et skip slik, i full størrelse, føler man seg ganske liten…
Reiste man på første klasse i 1956 kunne man møte denne oppdekningen og få en forrett av palmeskudd med rørt smør. Det høres ganske ekslusivt ut, selv i dag.
Var man vanlig lokalkpassasjer ble man imidlertid tilgodesett med en krakk, eller en plass i trappa. Det var ganske tidlig turistene man satset på, en utvikling som har vedvart. Skipene var likevel svært viktig for å frakte folk og varer langs kyste fra Bergen til Kirkenes.
Og at hurtigruta anses som en nødvendighet blant kystens folk vitner dette utsagnet fra 1978 om!
For mer om museet og historien se https://www.hurtigrutemuseet.no/
