Sommeren i Nord-Norge har vært et slit for alle som synes 18 grader er nok. I år har det vært evig sol fra skyfri himmel, fra midten av juni til midten av august. Temperaturmåleren har vist 25-30 grader pluss i lange perioder av gangen. Veldig unormalt, og veldig ubehagelig!

Jeg har nesten ikke klart å gjøre noe som helst. Det har vært for varmt til å gå tur, for varmt om nettene, og for varmt til å sitte på uteservering. Jeg har selvsagt gjort det likevel, man kan jo ikke bare sitte inne foran ei vifte, men jeg har savnet den gode nordnorske sommeren der man må sitte i en lun solvegg for å ha det varmt, og der det er lange innlagte pauser med regn og skitvær.

Noen har selvsagt vært strålende fornøyd. Det er nok de samme som kan tenke seg å dra til sydligere strøk i juli. Dem har jeg aldri skjønt meg på. Selv turistene har slitt i år. Folk fra Spania, Italia og Frankrike. De kom hit på coolcation – trodde de, og hadde pakket kofferten deretter. Det ble skivebom og noen lot seg intervjue i avisen og kunne fortelle at de angret på at de kom hit. Stakkars folk. Boblevest og fjellsko i 30 grader. Det er ingen god opplevelse.

Men nå kjenner jeg at høsten har begynt å feste grepet. Endelig! Luften har fått blåstikk, selv om det fortsatt er mildt. Det bugner med rips på trærne, man kan gå tur i regnet, strikke læsta og se frem mot kjøligere tider. For en lettelse!

Mens svetten rant lette jeg også etter en virkelig coolcation, og fant svaret. Til neste år, hvis solen steker like besatt, da reiser jeg mot nord. Til Island eller Svalbard. Eller aller helst til Færøyene. Der er det stabilt kjølig hele sommeren, rikelig med tåke og regn – og i tillegg utrolig vakkert:)