Mellom 30 000 og 100 000 kvinner hadde et forhold til tyske menn under 2. verdenskrig, og hvert 7. ekteskap inngått i 1945 var mellom tyske menn og norske kvinner. Museum Nord og Nordland Akademi har laget utstillingen “Forelsket og foraktet” der de til slutt stiller spørsmålet: Kunne det vært deg?
Jeg vil jo på refleks svare nei, men tror svaret like gjerne kunne vært ja. Alle tyskere var ikke nazister, de fleste var vanlige unge gutter som ikke hadde noe valg, de måtte i krig. De var fremmede, snakket et annet språk, og virket sikkert eksotiske og spennende for unge eventyrlystne jenter. I tillegg var de overalt. De flyttet inn i folks hus, de var på kafeer, kino, restauranter og i gatene. En kvinne som er sitert i utstillingen formulerer det slik:”De var et pust fra den store verden… I sine uniformer. Herregud, for noen flotte menn. Vi trodde ikke våre egne øyne”.
Selv om det ikke var forbudt å ha et forhold til en tysker, ble det sett på som en stor skam. Denne annonsen fra krigens dager viser hvor viktig det var for en familie å renvaske seg fra rykter om at et familimedlem var “tyskertøs”.
Kjærligheten hadde en høy pris for noen. Kvinner som giftet seg med tyskere mistet, etter en endring i statsborgerloven, sitt norske statsborgerskap og måtte flytte til Tyskland med sin mann etter krigen. Fra tysk side ble det stilt krav om avstammingsattest og bilde av kvinnen (for å sikre at hun var “arisk”). Mannen måtte også vise at han kunne forsørge henne i Tyskland.
Det høres umiddelbart ikke ut som straff å måtte flytte til ektemannens hjemland, men Trude Teiges fantastiske roman Mormor danset i regnet gir et innblikk i en bekmørk historie som var delvis ukjent for meg.
Romanen handler om tre generasjoner kvinner. Historien starter under 2. verdenskrig. Vi blir kjent med norske Tekla som forelsker seg i en tysk soldat og blir med ham til Tyskland. I vår tid vender barnebarnet Juni tilbake til Tyskland for å finne ut mer om bestemorens historie, og om sin tyske bestefar. Her får hun seg mer enn èn overraskelse. Romanen skifter mellom tidene og nøster opp historien til Tekla. Som nygift kommer hun til et Tyskland med brukket rygg. Fattigdom, ødeleggelse og mismot preger tilværelsen i den lille byen Demmin, nordøst i landet. Mange tyske byer ble ødelagt etter krigen, men byen Demmin i Mecklenburg-Vorpommern ble spesielt hardt rammet. Demmin var et sterkt støttepunkt for nazismen under og etter krigen, og mange begikk kollektivt selvmord av frykt for represaliene etter krigen, men også som en følge av at nazi-myndighetene hadde intensivert sin propaganda om at det ikke ville være verdt å overleve et militært nederlag som ville innebære ødeleggelsen av den tyske nasjonen. Tekla, romanens hovedperson, overlever, men mannen Ottar dør, og når hun prøver å flykte vestover blir hun voldtatt. Hun prøver å komme hjem til Norge igjen, men Norge hadde ikke fredsavtale med Tyskland før i 1951, og kvinner gift med tyskere hadde jo mistet sitt statsborgerskap. De kunne komme hjem etter hvert, men bare hvis familien forbarmet seg over dem og betalte billetten. Les mer om tragedien i Demmin HER
Mange av de gravide mødrene holdt ellers til i såkalte Lebensbornhjem, og ca. 8000 barn ble født på disse hjemmene for rasemessig verdifulle mødre og barn.
Mange barn av tyske fedre ble dårlig behandlet, forsøkt adoptert bort og generelt avskrevet som “tyske” av nordmenn etter krigen. Tyskerne brukte lebensbornorganisasjonen til å foredle nasjonen og tanken var at de beste av barna (det vil si de som var blonde og blåøyde) skulle sendes til Tyskland. Resten kunne adopteres bort i Norge.
Etter krigen ble mange kvinner som hadde vært sammen med tyske menn skamklipt og utskjelt. Noen ble også sendt til Statens interneringsleir på Hovedøya. Myndighetenes begrunnelse var at de ville beskytte dem mot trakassering, og norske menn mot kjønnssykdommer.
