Drømmen om ekteskap og et liv ved kjøkkenbenken var sterkt på 50-tallet. Det var i alle fall dette idealet som ble frontet i reklame, filmer og litteratur. Martine Strømsnes tar oss tilbake dit og skriver godt og medrivende om ekteskapsdrømmer, utroskap, matlaging, søm og personer med mange hemmeligheter i serien Husmorskolen.

Handlingen er lagt til en husmorskole på et lite sted i Vestfold og dit kommer Kikki, en jente som jobber hardt for å fremstå verdensvant, for å dekke over sin triste og skambelagte bakgrunn. Historien spinner rundt henne og alle de andre elvene, den myndige fru Mortensen som driver skolen, hennes legesønn, svigerdatteren som jobber ved skolen,  samt beilere som kommer og går. Pedellen, stedets vaktmester, er heller ikke uten betydning i handlingen. Og det er noe av det jeg liker så godt ved serien; ingen er uten betydning, alle vil noe, vet noe og skjuler noe. Det gjør det spennende å følge med, gjette hva som skjer videre, og oftest bli overrasket over hvordan handlingen snur i en uventet retning. Dessuten er det så velskrevet.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Helt i toppen av min ønskeliste står muligheten til å reise tilbake i tid, og denne bokserien er en ypperlig tidsreise tilbake til 1952 – husmorens gullalder, en tid  da skjørtene var vide, bilene vakre og frisyrene korte og kunstferdige. Selvsagt var det mye grums bak fasaden, og hvem vil egentlig tilbake til en tid da husmor var selve definisjonen på en gift kvinne? Ble du skilt var det skam for kvinnen, ikke mannen. Siden han tjente pengene var kvinnen avhengig av at han gav henne husholdningspenger. Hun hadde heller ikke regulert arbeidstid, ferie,  eller tarifflønn. Det satte kvinnen i en underordnet og underdanig posisjon der hun var økonomisk avhengig av sin ektemann. Samtidig nøt en god husmor respekt, og hun hadde en viktig posisjon i samfunnet og familien. Uten oppvaskmaskin, vaskemaskin, robotstøvsuger og Fjordland var husarbeid noe helt annet enn i dag.

I Norge varte husmorperioden fra slutten av 1800-tallet og frem til ca. 1970. I mellomkrigstiden var det mye arbeidsledighet og da ble kvinner oppsagt, eller oppfordret til å si opp lønnet arbeid, slik at arbeidet kunne gå til mennene. LO og Arbeiderpartiet stod i spissen for dette “yrkesforbudet” for gifte kvinner. Samtidig krevde de at mennenes lønn skulle være stor nok til å forsørge hele familien.  I samme periode forsvant også hushjelpene slik at gifte kvinner fikk eneansvaret for hjemmet. Det ble etter hvert også stilt større krav til husarbeidet. Husmoren skulle sørge for profesjonelt renhold, hygiene og sunt kosthold for hele familien. Da trengtes det også en utdanning som kunne gi husmoren kunnskap og anerkjennelse for sitt arbeid. Det var også gjennom å påvirke husmoren produsentene ville selge vaskemidler og teknologiske nyvinninger. I reklamen fremstår husmoren som glamorøs, og ekteskapet som en harmonisk symbiose. Det var vel neppe alltid tilfellet.

Likevel er det flere i dag som drømmer seg tilbake til husmoridealet fra 50-tallet. De kaller seg tradwifes, og deler sin husmorhverdag med en stor følgerskare i sosiale media.

Den første husmorskolen startet imidlertid allerede i 1865 og var privat. 12 år senere kom den første i offentlig regi. De første skolene var myntet på bondepiker, som en parallell til guttenes landsbruksskole,  men etter hvert kom det også husmorskoler rettet mot dem som skulle bli byfruer. Jeg får inntrykk av at husmorskolen i denne serien er rettet mot byjenter, men samtidig bor de på internat. På timeplanen står blant annet ernæring, søm, matlaging, skikk og bruk, renhold og babystell. At kvinner kunne ha andre drømmer speiles også i serien. En av elevene vil så gjerne bli sykepleier, men har havnet i “uløkka” med stedets bad boy, og det et kvart århundre før loven om selvbestemt abort ble vedtatt. Hvordan det går med henne og alle de andre i Lillevik gjenstår å se. Jeg har to bøker igjen,  og gruer meg til det er over!

Mellom 30 000 og 100 000 kvinner hadde et forhold til tyske menn under 2. verdenskrig, og hvert 7. ekteskap inngått i 1945 var mellom tyske menn og norske kvinner. Museum Nord og Nordland Akademi har laget utstillingen “Forelsket og foraktet” der de til slutt stiller spørsmålet: Kunne det vært deg?

Jeg vil jo på refleks svare nei, men tror svaret like gjerne kunne vært ja. Alle tyskere var ikke nazister, de fleste var vanlige unge gutter som ikke hadde noe valg, de måtte i krig. De var fremmede, snakket et annet språk, og virket sikkert eksotiske og spennende for unge eventyrlystne jenter. I tillegg var de overalt. De flyttet inn i folks hus, de var på kafeer, kino, restauranter og i gatene. En kvinne som er sitert i utstillingen formulerer det slik:”De var et pust fra den store verden… I sine uniformer. Herregud, for noen flotte menn. Vi trodde ikke våre egne øyne”.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Selv om det ikke var forbudt å ha et forhold til en tysker, ble det sett på som en stor skam. Denne annonsen fra krigens dager viser hvor viktig det var for en familie å renvaske seg fra rykter om at et familimedlem var “tyskertøs”.

Kjærligheten hadde en høy pris for noen. Kvinner som giftet seg med tyskere mistet, etter en endring i statsborgerloven, sitt norske statsborgerskap og måtte flytte til Tyskland med sin mann etter krigen. Fra tysk side ble det stilt krav om avstammingsattest og bilde av kvinnen (for å sikre at hun var “arisk”). Mannen måtte også vise at han kunne forsørge henne i Tyskland.

Det høres umiddelbart ikke ut som straff å måtte flytte til ektemannens hjemland, men Trude Teiges fantastiske roman Mormor danset i regnet gir et innblikk i en bekmørk historie som var delvis ukjent for meg.

Romanen handler om tre generasjoner kvinner. Historien starter under 2. verdenskrig. Vi blir kjent med norske Tekla  som forelsker seg i en tysk soldat og blir med ham til Tyskland. I vår tid vender barnebarnet Juni tilbake til Tyskland  for å finne ut mer om bestemorens historie, og om sin tyske bestefar. Her får hun seg mer enn èn overraskelse. Romanen skifter mellom tidene og nøster opp historien til Tekla. Som nygift kommer hun til et Tyskland med brukket rygg. Fattigdom, ødeleggelse og mismot preger tilværelsen i den lille byen Demmin, nordøst i landet. Mange tyske byer ble ødelagt etter krigen, men byen Demmin i Mecklenburg-Vorpommern ble spesielt hardt rammet. Demmin var et sterkt støttepunkt for nazismen under og etter krigen, og mange begikk kollektivt selvmord av frykt for represaliene etter krigen, men også som en følge av at nazi-myndighetene hadde intensivert sin propaganda om at det ikke ville være verdt å overleve et militært nederlag som ville innebære ødeleggelsen av den tyske nasjonen. Tekla, romanens hovedperson,  overlever, men mannen Ottar dør, og når hun prøver å flykte vestover blir hun voldtatt. Hun prøver å komme hjem til Norge igjen, men Norge hadde ikke fredsavtale med Tyskland før i 1951, og kvinner gift med tyskere hadde jo mistet sitt statsborgerskap. De kunne komme hjem etter hvert, men bare hvis familien forbarmet seg over dem og betalte billetten. Les mer om tragedien i Demmin HER

Mange av de gravide mødrene holdt ellers til i såkalte Lebensbornhjem, og ca. 8000 barn ble født på disse hjemmene for rasemessig verdifulle mødre og barn.

Mange barn av tyske fedre ble dårlig behandlet, forsøkt adoptert bort og generelt avskrevet som “tyske” av nordmenn etter krigen. Tyskerne brukte lebensbornorganisasjonen til å foredle nasjonen og tanken var at de beste av barna (det vil si de som var blonde og blåøyde) skulle sendes til Tyskland. Resten kunne adopteres bort i Norge.

Etter krigen ble mange kvinner som hadde vært sammen med tyske menn skamklipt og utskjelt. Noen ble også sendt til Statens interneringsleir på Hovedøya. Myndighetenes begrunnelse var at de ville beskytte dem mot trakassering,  og norske menn mot kjønnssykdommer.

Det finnes bøker som gir meg lyst til å vandre langs andre gater, andre steder, i en annen tid. Og som gir meg følelsen av å faktisk gjøre det.  Den røde adresseboken er definitivt en av dem.

Som mange gode fortellinger beveger den seg på to plan. Det tar litt tid før man skjønner at den 98 år gamle kvinnen med lårhalsbrudd er den samme som jobbet for Chanel i Paris en gang for lenge siden. Hun har en rød adressebok der hun har skrevet ned alle hun har møtt på sin vei. De fleste er døde, og derfor overstrøket, men når hun begynner å skrive ned minnene sine til niesen som bor i New York,  åpenbares en spennende historie om kjærlighet, eventyrlyst, sorg, tap og overlevelsesevne.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Romanen er markedsført som en feelgood-roman, men den er likevel til ettertanke. Jeg har ofte tenkt på hvordan livet må være for de aller eldste, de som ikke lenger har noen å dele minner med, fordi alle deres samtidige er borte. Så fremmed denne verden må fortone seg! Ikke alle har evnen til å skrive memoarer i så høy alder, det skjer nok helst i et romanunivers. Så husk å spørre, tenker jeg. Og husk å skrive! Alle har en historie å fortelle.

Forfatteren er svensk og heter Sofia Lundberg. Et raskt søk på min lydbokapp viser at hun har skrevet flere romaner som er innlest der. Jeg gleder meg til å utforske noen av dem:)

Høsten har tatt frem malerkosten og gitt alt et skjær av gult, oker og oransje. Vakkert er det, en slags gyllen sistesats før den store finalen når bladene faller og trærne står nakne. Hamarøy er vakkert i høstfarger, og frekkhetene gir landskapet det lille ekstra.

Hamsunsenteret  ble innviet sommeren 2009, på 150-årsdagen til Knut Hamsun, forfatteren som bodde deler av livet sitt på Hamarøy.  I forbindelse med åpningen kalte billedkunstneren Karl Erik Harr det spesielle bygget for en loddrett frekkhet midt i landskapet. «Hamsun ville ha hatet det», påstod han. Akkurat det får stå uimotsagt. Senteret ble nominert til Norges styggeste bygg av NRK i 2010, men det har til gjengjeld fått tre norske og tre internasjonale utmerkelser for sin arkitektur, bl.a. International Architecture Award, USA/Irland, 2010.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Bygget består av et 26 meter høyt tårn med tilhørende kultursal. Det rommer kafe, utstillinger, og en en butikk med Hamsuns verker, T-skjorter og andre artikler knyttet til Hamsuns liv og forfatterskap. Det er tegnet av den amerikanske arkitekten Steven Holl som ellers er mest kjent for sitt arbeid med Finlands nasjonale museum for samtidskunst.

Kafè Sult er et hyppig besøkt sted for påfyll av kaffe, både for langveisfarende og fastboende. De har sære spesialiteter som elg eller røye i vaffel, og mer vanlige ting som kaker og is.

Vi var innom sammen med min kjæres yngste sønn og hans samboer. Fra kafeavdelingen kunne vi se inn i Pans skoger, og på en liten haug utenfor senteret ser man Pan selv, med geitehorn og fløyte. Pan er en mektig skogsgud i gresk mytologi. Det sies at han var vennligsinnet, men samtidig vill og lidenskapelig, og med en sterk sanselig natur.

Pan er også tittelen på en av Hamsuns romaner, og hovedpersonen der lever i høyeste grad opp til en slik karakteristikk. Romanen ble filmatisert i 1995 med Lasse Kolsrud i tittelrollen og Sofie Gråbøl som den kvinnelige hovedpersonen Edvarda.

Den egentlige frekkheten i landskapet er imidlertid ikke Hamsunsenteret, men Hamarøyskaftet. Fjellet står 613 meter rett opp i været. Skal man dit må man klatre. Gevinsten skal være flott utsikt over Vestfjorden og Lofotveggen.

For øyeblikket har jeg personlig, evig nok med å krykke meg inn på kafeen:)

God helg🧡

Jeg begynte å lytte til mange bøker i sommer. Her er to av dem som fenget såpass at de ble fullført. Det ene er en biografi, det andre den fjerde romanen i en serie med klima som tema.

Biografien til Halvor Bakke; Mitt rom, handler om en veltilpasset, kristen odelsgutt som opplever å bli stygt mobbet fordi han er feminin, og som til slutt må innrømme for seg selv at han er homofil. Det er en krevende erkjennelse, for han vokser opp i en menighet der homofili per definisjon ikke eksisterer.  Det vanker ikke akkurat klapp på skulderen fra pastoren når sannheten kommer for en dag, men heller et tilbud om helbredelse, slik at «han kunne bli frisk». Halvor hadde ikke behov for homoterapi, han hadde mest lyst til å slå pastoren rett ned. Det gjorde han selvsagt ikke, godt oppdratt som han var, men han følte det hele som et overgrep.

Boken gir også mer inngående kunnskap om om det hemmelige forholdet til Stein Erik Hagen. Forholdet gir han et innblikk i en uvirkelig verden med helikopter, butler og privatfly. Halvor valgte å avslutte forholdet etter hvert, da han ikke likte hemmelighetskremmeriet som omgav det. Hagen var ikke kommet ut av skapet enda, og uttalte på et senere tidspunkt: «Jeg hadde ingenting å skjule, men heller ingenting å kringkaste». To år senere giftet Hagen seg med Mille Marie Treschow.  Boken handler også om et godt ekteskap med «verdens fineste svenske», som likevel tar slutt, og suksessen som fører til at Halvor gir opp en karriere i skyene for å innta tronen som hele Norges interiørkonge.

Biografien er ført i pennen av Svein Bergestuen og Halvor leser den selv. Det gjør han fint, men det blir samtidig litt merkelig at Bakke blir omtalt i tredjeperson. Hadde noen andre lest hadde det vært greit, men når han leser selv synes jeg det hadde fungert bedre med jeg-forteller.

Den siste romanen i Maja Lundes klimakvartett heter Drømmen om et tre og er lagt til Svalbard 2110. For mange år siden kuttet de kontakten med andre land, og har tilpasset seg livet like sør for Nordpolen. Når en pandemisk tilstand rammer samfunnet, isolerer farmor seg med Tommy og søsknene hans. Farmor omtaler seg som frøvokter, den som vokter frøhvelvet på Svalbard, selve kimen til en ny og fruktbar verden. Når farmor blir syk og dør står barna alene med skatten. Det er denne Tao og hans folk trenger. For i Kina er naturen utarmet, og folk sulter. Tao er en viktig skikkelse i den første romanen, Bienes historie, og i Drømmen om et tre dukker han opp igjen. Historien biter seg selv i halen og fortid og fremtid knyttes sammen på en mørk og poetisk måte.

Jeg har også lest(hørt) de to første i kvartetten; Bienes historie og Blå. Rettighetene til Bienes historie ble i 2019 solgt til en amerikansk filmprodusent. Jeg vet ikke om filmen er i produksjon, men gleder meg stort til den kommer på kino. Maja Lundes bøker er gode, viktige fortellinger for vår tid! Alle politikere burde ha dem på pensumlista.

For mange år siden leste jeg boken Prinsessen av Jean P. Sasson. Nylig dukket to oppfølgere opp på min lydbokapp; Arabias døtre og Prinsesse Sultanas kamp. Å lytte til disse biografiene vekker skiftevis fascinasjon, avsky, sjokk, sorg og vantro. Fra et vestlig ståsted er det vanskelig å leve seg inn i en situasjon der kvinner er så prisgitt mannen som eier dem, men da glemmer man samtidig at Norge ikke alltid har vært slik vi kjenner det i dag.

Nora Helmer i Ibsens samtidsdrama Et dukkehjem forstår ikke samfunnet hun er en del av. Det er et resultat av at hun ikke har fått utdannelse, eller har deltatt i livet utenfor hjemmets fire vegger. Hun har gått direkte fra å være farens til å bli mannens eiendom. Gifte kvinner i 1870-tallets Norge var umyndige. De hadde ikke stemmerett, ingen egentlige oppgaver, og det var ikke akseptabelt for kvinner i borgerskapet å ha arbeid utenfor hjemmet. Annerledes var det selvsagt for kvinner på landet, de deltok i gårdsarbeidet, eller for kvinner i de lavere klassene som jobbet ved fabrikkene, sydde, eller hadde annet tjenesteytende arbeid. Enker og ugifte kvinner hadde også større grad av frihet.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Sassons bøker formidler historier fortalt av en saudisk prinsesse som skjuler seg bak navnet Sultana.  Hun skildrer livet i den omfangsrike Al Saud-familien i Saudi-Arabia. Landet er oppkalt etter familien som anslagsvis har en formue på 12 000 milliarder, mer enn vårt oljefond. Ibsens Nora og hennes samtidige levde i et dukkehjem. Saudfamiliens kvinner lever i velutstyrte gullbur. Materielt sett har de tilgang til absolutt alt de ønsker seg, men frihet og medbestemmelse er utelukkende for menn, slik det også var i Norge på Ibsens tid. Sultana er en forkjemper for kvinners rettigheter, og Saudi Arabias kvinner har vunnet frem på flere punkter.

Det er dagens kronprins, Muhammed bin Salman, som til en viss grad har modernisert landet. Kvinner har fått mer frihet, bl.a. retten til å kjøre bil, og flere tiltak gjøres for å trekke turister til landet: Før risikerte du bl.a. fengselsstraff for å høre på musikk, men nå arrangeres raveparty i ørkenen. Det er også åpnet for at innbyggere fra en lang rekke nasjoner kan søke om turistvisum.

Saudi-araberne er sunnimuslimer og tilhører den minste og strengeste av de sunnittiske lovskolene; hanbali. Den står for en streng og bokstavtro tolkning av Koranen der også den strengeste og mest omdiskuterte delen av islamsk strafferett (hudud) blir praktisert. Slike straffer inkluderer steining, halshugging og amputasjon. Noe av det som er absolutt haram (forbudt/urent) i islam er alkohol, og da var det litt overraskende å lese at alkohol blir konsumert av flere i kongefamilien, og at noen av familiens medlemmer til og med har vært innlagt til avvenning. Denne skjer selvsagt i luksuriøse omgivelser med full diskresjon og det ypperste av ekspertise tilgjengelig til enhver tid. Sultana beskriver også hvordan familier skjuler sine parabolantenner for det religiøse politiet, muttawa. Dette politiet skal ifølge UD være mindre aktive i dag.

De mest sjokkerende passasjene i bøkene handler om kvinners stilling. Kvinner som blir grovt mishandlet av sine ektemenn, og påstanden om at enkelte mannlige medlemmer av Al Saud-familien reiser til fattige land og kjøper unge jenter som de holder som sex-slaver. Det er også hjerteskjærende å høre hvordan de behandler syke og hjemløse dyr. Praksisen er å samle dem sammen og dumpe dem i ørkenen der de dør en langsom og smertefull død. Skal man tro et muslimsk nyhetsorgan ble denne praksisen forbudt tidligere i år. Det var i så fall ikke et sekund for tidlig!

De tre bøkene er lesverdige vitnesbyrd om et samfunn svært ulikt det norske. Noe av det som beskrives er nok endret til det bedre. Man kan kanskje si at døren til gullburet står på gløtt? Landet blir imidlertid fortsatt beskyldt for mange brudd på menneskerettighetene.

Amnesty har en egen side om landet HER

Les mer om kvinners rettigheter i landet HER