Jeg er nesten alltid på jakt etter plagg i bomull, nå på sommeren særlig kjoler. Jeg vil ikke ha sånn slaskete bomull, men bomullspoplin. Samtidig ender jeg ofte opp med polyester, for det er jo overalt. Finner jeg et plagg i “resirkulert polyester” gir  det nesten en følelse av å kjøpe noe miljøvennlig,  men er det egentlig bare grønnvasking?

Klesindustrien er en av verdens mest forurensende, så det er faktisk ikke likegyldig hva vi kler oss i. Det er jo likevel sånn at det aller viktigste er å ikke kjøpe mye, bruke hvert plagg lenge, og eventuelt gi det bort når vi ikke bruker det mer. Jeg har ofte tenkt at bomull er mest miljøvennlig, men det er ikke sikkert det er sant. Bomull er krevende å fremstille, det krever store arealer og mye kunstgjødsel. Det skal også enorme mengder vann til;  10 000 liter vann per 1 kilo bomull, ifølge Naturvernforbundet. Økologisk bomull regnes som bedre, for der bruker man ikke kunstgjødsel i produksjonen.

Til min store glede fant jeg en fin kjole i min yndlingsfarge rosa like før sommerferien. Ikke polyester, hurra! Den er laget av viskose og det må vel være bra? Viskose lages av cellulose fra trær og ifølge Svanemerket er det positive med dette stoffet at det brytes forholdsvis raskt ned i naturen, og at det ikke avgir mikroplast. Produksjonsprosessen er imidlertid krevende og kan i prinsippet forurense dersom produsenten ikke renser utslippene sine. Så ganske bra, altså. Bedre enn polyester?

Polyester er laget av olje og plast. Det høres ikke bra ut sånn umiddelbart, men det fine med polyester, synes jeg, er at det holder på fasongen. På den måten kan man bruke plagget lenge. Det negative, og det er ganske så negativt, er at det avgir mikroplast i produksjonen og hver gang du vasker plagget. Ifølge en artikkel på nrk.no slipper resirkulert polyester ut 55 % flere mikroplastpartikler i vask enn vanlig polyester. Resirkulert polyester kommer ofte fra plastflasker, er mer sprøtt og kan lettere innhaleres og trenge inn i lungene. Æsj! Vanlig polyester lages av olje, det brytes ikke ned i naturen, og kan derfor heller ikke anses som bra i det hele tatt. Så langt er altså både bomull og viskose et bedre valg, tenker jeg, selv om ingen av dem er optimale.

Så hva burde jeg se etter i stedet for? De lærde er enige her: Ull, lin og hamp. Og kanskje økologisk bomull. Lin er laget av stengelen på linplanten er 100% naturlig og nedbrytbart. Hamp er bastfiber fra cannabis sativa-planten og krever mye mindre vann enn bomull når det produseres.  Jeg innrømmer glatt at jeg har fordommer mot klær i hamp og lin. Ikke på grunn av materialene, men fordi de stilmessig ikke matcher det jeg ser etter.  Et raskt søk viser at jeg kan ta feil. Det er faktisk noen fine hamp- og linkjoler der ute. Kanskje jeg skal gi det en sjanse neste gang jeg er på kjolejakt:)

Stadig flere bruker joggesko til alt, og jeg elsker selv mine Nike:) I morgen er det på med bunadsko. De er ikke fryktelig vonde å gå i, men ikke så gode heller. Sparkjøp frister med bunadsneakers. Skal man våge seg på det, eller er det helt fy fy?

Dagens bunadsko er egentlig ikke noen fasit på hvordan folk gikk kledd på 1700- og 1800-tallet. De brukte komager, tresko, snørestøvler og flere ulike typer mokasiner, ifølge denne artikkel https://snl.no/bunadsko  Så egentlig trenger man ikke føle seg så bundet til å bruke sorte sko med spenner.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Hva tenker dere?

Om vinteren fryser jeg ofte på hender og føtter, men siden jeg har en vegansk livsstil prøver jeg å unngå ull når jeg strikker lester og votter. Det finnes faktisk gode alternativer som virkelig varmer!

Jeg må legge til at det ikke er slik at jeg aldri bruker ull, jeg har bl.a. bunad, og jeg kaster ikke ullplagg jeg allerede har.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg har strikket mange lester og votter i akrylgarn fra Hobbii. Første gang jeg bestilte akrylgarn var jeg skikkelig skeptisk, men jeg skjønte fort at stiv og elektrisk 70-tallsakryl ikke kan sammenlignes med den kvaliteten man får kjøpt i dag. Akrylgarnet av typen Amigo produseres av noe de kaller HB-akryl der fibrene utsettes for damp og press under produksjonen, slik at de trekker seg sammen og blir fyldigere. Det gjør at garnet blir mykt og lett å strikke med, heter det seg.  Og det er det virkelig!

Alt på bildene er strikket med Amigo chunky. Med dette garnet og tykke pinner går det unna. Skikkelig morsomt for en utålmodig sjel!

Amigo finnes i tre ulike tykkelser, og et par andre alternativer. Jeg har strikket kofte med den tynneste varianten. Resultatet ble veldig mykt,  så det kan nok være et alternativ også for dem sliter med at ullplagg klør.

Til sommerplagg passer det nok bedre med bomullsgarn, men til alle plagg som skal varme litt synes jeg dette garnet er et veldig fint alternativ til ull.

God strikk – uansett garntype 🧡

Når det blåser og regner, eller når jeg har en dårlig hårdag, har jeg ofte tenkt at et hodeplagg hadde vært tingen. Kanskje et pent drapert sjal, eller en hatt! Det å gå uten noe på hodet blir i dag assosiert med frihet og modernitet, men det er historisk sett ikke så vanlig. Før gjorde hodeplagget antrekket komplett, og viste andre hvem du var.

Og det gjør det kanskje enda. I alle fall for noen. Mange muslimer bærer skaut, og formidler da til omverdenen at de er muslimer. Mange sikher bærer turban, og mange jødiske menn bærer kippah, i alle fall når de er i synagogen. Generasjonen født før 2. verdenskrig brukte oftest hodeplagg. Mennene hadde hatt som de løftet elegant på når de møtte kjente, og damene hadde gjerne hatter som hørte til antrekket.  Kanskje ikke om sommeren, men ofte ellers i året.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

I tidligere tider viste hodeplagget også om du var gift eller ikke. Kvinner fikk hodelin når hun var gift og måtte dekke til håret. Det var ingen straff, som vi kanskje kan tenke i dag, men tvert imot noe som gav status.  Noen av disse koneskautene finnes fortsatt som hodeplagg i enkelte bunader (bilde fra Norsk flid).

I våre dager tenker vi umiddelbart på islam når vi sier tildekking, men den er ikke mer spesifikt beskrevet i Koranen, enn i Bibelen. Det som står om tildekking i Koranen, finner vi i sure 30-31: «(…) la dem (kvinner) trekke sløret over sine bryst og ikke vise sin pryd til andre enn sine menn, sine fedre, svigerfedre, sønner, stesønner, brødre, nevøer eller hustruer, eller sine slaver, eller menn som betjener dem, men er hinsides kjønnsbegjær».

I kristendommen har det også, historisk sett, vært tradisjon for at kvinner dekkes til. «En kvinne som ber eller taler profetisk med utildekket hode, fører skam over sitt hode, sier apostelen Paulus i brev til korinterne, i Det nye testamentet. Det står også at det er en ære for kvinner å ha langt hår, for «håret er gitt henne som slør». Det er ikke mange kristne som praktiserer tildekking i dag, i alle fall ikke i vår del av verden,  men det finnes kristne bevegelser som gjerne holder fast ved at kvinner bør dekke seg til når de møtes til samling/gudstjeneste. Smiths venner og læstadianerne er to av disse.

At folk har hatt noe på hodet hadde/har både handlet om sivil status, religion og mote. På 50-  og 60-tallet var det trendy med skaut knyttet rundt hodet, men den tid er over. For noe år siden prøvde motebladene seg på en gjeninnføring, men det slo aldri helt an. Og jeg forstår det, for jeg er selv en skikkelig feiging når det kommer til hodeplagg. Det begrenser seg til hette,  sykkelhjelm og lue, selv caps blir for mye for min del.

Liker du hodeplagg?

Jeg kler meg ikke så fryktelig spennende til hverdags, men jeg synes motehistorie er gøy. Bestefaren min hadde hang til å samle gamle ukeblader på utedoet på hytta, så jeg har vokst opp med å kunne bla i Norsk Ukeblad, Alle kvinner og Illustrert fra 50- og 60-tallet. Der var det særlig èn stil som gjaldt; new look!

Moten på 40-tallet var preget av enkelhet. Det var krig og lite ressurser tilgjengelig, så det var viktig at kjolene krevde lite stoff. Fargene var duse og stilen nesten litt militant.

Det ble det slutt på da Christian Dior lanserte noe radikalt annerledes, ganske raskt kjent som « The new look»,  i 1947. Dior slo et slag for voluminøse skjørt som rakk til midt på leggen, og vepsetalje – altså en svært smal midje som i de fleste tilfeller krevde korsett.

Plaggene i den nye stilen krevde mye stoff og pekte frem mot en ny oppgangstid etter flere år med rasjonering og smalhans. Jeg elsker denne stilen. Den er ultrafeminin og det er noe feiende flott og optimistisk over det hele! Vil man studere plagg i samme sjanger er serien Mad men et godt utgangspunkt. Særlig de første sesongene, for mot slutten av 60-tallet tar hippiestilen over. Jeg har sett alle sesongene, og har dem på video:)

Ubevisst var det kanskje barndommens møte med ukebladmodeller i new look  som bidro til at jeg for mange år siden kjøpte dette skjørtet. Det er fint, men upraktisk, og gjør liksom litt for mye av seg. Det har dessuten en stram og litt ubehagelig midje. Det har vært på tur ut av skapet og inn i en Fretexcontainer flere ganger, men så har jeg liksom ikke helt fått meg til å kaste det likevel. Så da må jeg kanskje finne en anledning til å bruke det etter hvert, kanskje med denne toppen? Og uten smartklokke!