Det finnes bøker som gir meg lyst til å vandre langs andre gater, andre steder, i en annen tid. Og som gir meg følelsen av å faktisk gjøre det.  Den røde adresseboken er definitivt en av dem.

Som mange gode fortellinger beveger den seg på to plan. Det tar litt tid før man skjønner at den 98 år gamle kvinnen med lårhalsbrudd er den samme som jobbet for Chanel i Paris en gang for lenge siden. Hun har en rød adressebok der hun har skrevet ned alle hun har møtt på sin vei. De fleste er døde, og derfor overstrøket, men når hun begynner å skrive ned minnene sine til niesen som bor i New York,  åpenbares en spennende historie om kjærlighet, eventyrlyst, sorg, tap og overlevelsesevne.

Romanen er markedsført som en feelgood-roman, men den er likevel til ettertanke. Jeg har ofte tenkt på hvordan livet må være for de aller eldste, de som ikke lenger har noen å dele minner med, fordi alle deres samtidige er borte. Så fremmed denne verden må fortone seg! Ikke alle har evnen til å skrive memoarer i så høy alder, det skjer nok helst i et romanunivers. Så husk å spørre, tenker jeg. Og husk å skrive! Alle har en historie å fortelle.

Forfatteren er svensk og heter Sofia Lundberg. Et raskt søk på min lydbokapp viser at hun har skrevet flere romaner som er innlest der. Jeg gleder meg til å utforske noen av dem:)