For mange år siden leste jeg boken Prinsessen av Jean P. Sasson. Nylig dukket to oppfølgere opp på min lydbokapp; Arabias døtre og Prinsesse Sultanas kamp. Å lytte til disse biografiene vekker skiftevis fascinasjon, avsky, sjokk, sorg og vantro. Fra et vestlig ståsted er det vanskelig å leve seg inn i en situasjon der kvinner er så prisgitt mannen som eier dem, men da glemmer man samtidig at Norge ikke alltid har vært slik vi kjenner det i dag.
Nora Helmer i Ibsens samtidsdrama Et dukkehjem forstår ikke samfunnet hun er en del av. Det er et resultat av at hun ikke har fått utdannelse, eller har deltatt i livet utenfor hjemmets fire vegger. Hun har gått direkte fra å være farens til å bli mannens eiendom. Gifte kvinner i 1870-tallets Norge var umyndige. De hadde ikke stemmerett, ingen egentlige oppgaver, og det var ikke akseptabelt for kvinner i borgerskapet å ha arbeid utenfor hjemmet. Annerledes var det selvsagt for kvinner på landet, de deltok i gårdsarbeidet, eller for kvinner i de lavere klassene som jobbet ved fabrikkene, sydde, eller hadde annet tjenesteytende arbeid. Enker og ugifte kvinner hadde også større grad av frihet.
Sassons bøker formidler historier fortalt av en saudisk prinsesse som skjuler seg bak navnet Sultana. Hun skildrer livet i den omfangsrike Al Saud-familien i Saudi-Arabia. Landet er oppkalt etter familien som anslagsvis har en formue på 12 000 milliarder, mer enn vårt oljefond. Ibsens Nora og hennes samtidige levde i et dukkehjem. Saudfamiliens kvinner lever i velutstyrte gullbur. Materielt sett har de tilgang til absolutt alt de ønsker seg, men frihet og medbestemmelse er utelukkende for menn, slik det også var i Norge på Ibsens tid. Sultana er en forkjemper for kvinners rettigheter, og Saudi Arabias kvinner har vunnet frem på flere punkter.
Det er dagens kronprins, Muhammed bin Salman, som til en viss grad har modernisert landet. Kvinner har fått mer frihet, bl.a. retten til å kjøre bil, og flere tiltak gjøres for å trekke turister til landet: Før risikerte du bl.a. fengselsstraff for å høre på musikk, men nå arrangeres raveparty i ørkenen. Det er også åpnet for at innbyggere fra en lang rekke nasjoner kan søke om turistvisum.
Saudi-araberne er sunnimuslimer og tilhører den minste og strengeste av de sunnittiske lovskolene; hanbali. Den står for en streng og bokstavtro tolkning av Koranen der også den strengeste og mest omdiskuterte delen av islamsk strafferett (hudud) blir praktisert. Slike straffer inkluderer steining, halshugging og amputasjon. Noe av det som er absolutt haram (forbudt/urent) i islam er alkohol, og da var det litt overraskende å lese at alkohol blir konsumert av flere i kongefamilien, og at noen av familiens medlemmer til og med har vært innlagt til avvenning. Denne skjer selvsagt i luksuriøse omgivelser med full diskresjon og det ypperste av ekspertise tilgjengelig til enhver tid. Sultana beskriver også hvordan familier skjuler sine parabolantenner for det religiøse politiet, muttawa. Dette politiet skal ifølge UD være mindre aktive i dag.
De mest sjokkerende passasjene i bøkene handler om kvinners stilling. Kvinner som blir grovt mishandlet av sine ektemenn, og påstanden om at enkelte mannlige medlemmer av Al Saud-familien reiser til fattige land og kjøper unge jenter som de holder som sex-slaver. Det er også hjerteskjærende å høre hvordan de behandler syke og hjemløse dyr. Praksisen er å samle dem sammen og dumpe dem i ørkenen der de dør en langsom og smertefull død. Skal man tro et muslimsk nyhetsorgan ble denne praksisen forbudt tidligere i år. Det var i så fall ikke et sekund for tidlig!
De tre bøkene er lesverdige vitnesbyrd om et samfunn svært ulikt det norske. Noe av det som beskrives er nok endret til det bedre. Man kan kanskje si at døren til gullburet står på gløtt? Landet blir imidlertid fortsatt beskyldt for mange brudd på menneskerettighetene.
Amnesty har en egen side om landet HER
Les mer om kvinners rettigheter i landet HER
