Jeg har alltid elsket eventyr! Dette vintereventyret skrev jeg for et par år siden da vi var godt inne i november, og snøen fortsatt lot vente på seg.
Det var en gang, midt i november, at den mektige Kong Vinter satt på tronen i sitt slott og så ut over riket sitt. Høye fjell, dype daler, flate åkerlandskap, små og store vann og trange fjorder så langt øyet kunne se. Alt var så vakkert som det alltid hadde vært. Likevel sukket han og ristet fortvilet på det bekronede hodet sitt. For noe var likevel ikke som før.
«Grønt gress på denne tiden av året. Sukk. Dette er forferdelig!», tenkte Kong Vinter fortvilet der han satt på den vakre tronen sin og skuet ut over de store eiendommene sine. Hele riket pleide å være dekket av snø på denne tiden, gnistrende hvit snø som knaket under føttene når man gikk og glitret som diamanter i måneskinnet. Kram snø som fikk barna til å bygge borger og snøhuler, kaste snøball og lage snømenn. Puddersnø som fikk folk til å sette utfor bakke på ski. Og is! Blank is, så klar som glass som fikk folk til å ta frem skøytene sine og sveve over vannene, gjøre vakre piruetter og springe om kapp. «Kan du huske som det blinket og spredte flerfarget lys når solen traff isen, og fikk små dotter av rosa, grønt, fiolett og turkis til å danse på veggene her inne på slottet. Kan du huske det Snøfakse?» sier kongen drømmende, henvendt til den lodne katten som ligger og slumrer på puffen ved siden av ham. «Det var det vakreste! Når er det ingen is, ingen snø, bare grønt gress til å gråte av». Han snufser og håper at ingen ser ham. Voksen konge som gråter, det går bare ikke an. Det er flaut! Han skulle ønske at dronningen var hjemme, men hun var som vanlig i teselskap hos baronessen Ikke nok med at hun aldri var hjemme, hun pleide til og med å si at hun likte det nye varme været fordi det gjør det mulig å drikke te i hagestuen nesten hele året. Fysjom! Hadde hun vært en god hustru hadde hun støttet ham og sagt at hun savnet snø og is hun også, men nei! «Jeg burde ikke godta det, jeg burde si at hun får holde seg hjemme!» mumlet kongen arg for seg selv og tenkte i samme tid på sønnen sin, prinsen, som ikke gjorde annet enn å leke seg rundt i skogene, jaktet på elg og rype og surre bort tiden. Det var en sørgelig tilstand. Grønne jorder og en familie som ikke forstod at rikets fremtid var i fare. «Men jeg skal vise dem», tenkte han. Jeg skal vise dem at jeg fortsatt er konge over is og snø!»
Det var bare katten Snøfakse som stort sett holdt seg hjemme på slottet. Katten myste mot ham med gjenknepne øyne og strakk majestetisk på de hvite, lodne labbene. Den karen bekymret seg ikke for noe så lenge han fikk fisk til middag hver dag, og selvfanget musestek til kvelds. Han var sikkert også fornøyd med at det ikke var snø og is, tenkte kongen sint for seg selv, for da ble det lettere å fange mus og rotter. Det var godt at Snøfakse ikke kunne snakke, så slapp han i alle fall å høre ham lovprise det varme været. Han sukket igjen og så ut av slottsvinduet. Grønne åkre og enger, trær som truet med å skyte nye skudd og starte en ny vår, fugler som kvitret som om det skulle vært midt på varme sommeren, nakne brune jordveier, grønne åser og fjell uten så mye som et fnugg av snø. Sørgelig, sørgelig, sørgelig. Det var ikke til å holde ut! Han var sint, lei seg, skuffet og rasende på samme tid. Hva skulle han gjøre? Han kikket rådvill ned på tryllestaven sin. Den som aldri pleide å svikte. Det hadde bare vært å svinge den tre ganger i luften og si trylleformularet: «Snø og is på vintervis!» Og vips – så var det full vinter. Nå virket den ikke lenger. Han hadde ikke tall på hvor mange ganger han hadde prøvd. Utendørs og innendørs. Med store og små armbevegelser. Liten og stor stemme. Med sinte og blide øyebryn. Ingenting hjalp. Hva skulle han gjøre? Skulle han bare gi seg over og få sydd en tynnere kongekappe, slik at han holdt ut det varme været? «Niks, aldri!» sa han til seg selv. «Jeg er Kong Vinter og det skal jeg fortsette å være. Jeg skal vise dem at jeg fortsatt har vinterkraften i min hule hånd,» sa han bestemt til seg selv. Han måtte prøve igjen en aller siste gang.
Kong Vinter tilkalte hofftjeneren og ba ham pusse tryllestaven hans på nytt. «Selvsagt, Deres Majestet», sa tjeneren og bukket dypt mens han fikset frem en ny og gullskimrende klut som han gnikket og gnidde på tryllestaven med. «Lykke til, Deres Majestet», sa tjeneren smilende og rakte den høytidelig tilbake til kongen. Kongen fattet nytt mot et øyeblikk. «Nå skulle de få se!», tenkte han og hevet tryllestaven høytidelig. Han konsentrerte seg så hardt at svetten perlet seg på pannen og tok sats: «Snø og is på vintervis!», sa han med sin mest myndige røst og stirret sint på de grønne trærne. Han ventet et sekund, så to sekunder og så, akkurat i det han var i ferd med å gi opp skjedde det noe mirakuløst. Fra himmelen dalte jammen de fineste snøfnugg! De formelig danset som feer ned fra himmelen og la seg som et pent teppe over det grønne gresset. Kongen turde ikke juble høyt av frykt for å ødelegge miraklet, men vinterhjertet hans slo salto i brystet og hamret av vill glede:» Endelig!» Jeg har kraften fortsatt. Jeg visste det!» Han tilkalte hoffnarren og fikk han til å spille en nydelig sang som handlet om snøkrystaller, så han riktig kunne feire snøen som falt og kraften som hadde vendt tilbake, men før musikkstykket var ferdig hadde snøen nesten smeltet vekk igjen. Han så vantro på det vakre hvite teppet som langsomt smeltet inn i det sommergrønne landskapet. Deretter ble han så rasende som bare en vinterkonge kan bli. Han jaget hoffnarren ut, brølte stygge ord ut i det tomme rommet, knakk tryllestaven i tre stykker og kastet dem i veggen så hardt han bare kunne. Snøfakse hoppet himmelhøyt av alt ståket, og pilte ut av rommet med store, kulerunde øyne, bøyde knær og halen mellom beina.
Kongen krøp sammen ved foten av tronen sin og brølte ut sin fortvilelse. Slottsmusene pilte vettskremt over gulvet, tjenerskapet stimlet sammen i redsel og tisket og hvisket om at kongen var blitt gal, og slottslegen rotet febrilsk rundt i slottsmedisinskapet etter noe sterkt som kunne roe kongen ned. «Jeg HATER sommer!», ropte kongen. «Jeg vil ha vinteren min tilbake!» «Jeg vil ha kraften min tilbake. Nå!» ropte han slo knyttneven ned i det harde gulvet så han fikk vondt i hånden og ble helt hes i røsten. Da det verste raseriet hadde gitt seg våget slottslegen seg frem med noen små hvite piller, men kongen nektet å innta noe som helst og slo vekk hånden til slottslegen så pillene trillet bortover gulvet og forsvant i gulvsprekker, ned slottstrappen og under et stort skap. Snøfakse hadde nok fått i seg et par av dem, for han sov på ryggen med beina i været og tunga halvveis ut av munnen i tre døgn, før han våknet med et rykk og så ut som om han hadde ramlet ned fra himmelen. «Godt jeg ikke tok imot de pillene der,» sa kongen da til seg selv. De skulle ikke få lure ham så lett, så sant han het Kong Vinter og var enehersker over is og snø. Bare han kunne vinne kraften sin tilbake. Det måtte han!
Da dronningen kom hjem en kveld fra et av sine mange teselskap, hadde kongen klekket ut en plan. En fortreffelig plan, om han så fikk si det selv! Prinsen som hadde lagt ut på en lengre jaktreise mot sør skulle nå vær så god komme seg hjem til Vinterland og hjelpe til. Kongen hadde grublet mye og kommet frem til at det som skulle til for at kraften skulle vende tilbake, var at prinsen giftet seg med en av prinsessene fra de nordlige rikene. De trengte rett og slett flere vinterkrefter i èn og samme familie, nå som sommerkreftene var blitt så sterke og truende. Dronningen hørte tålmodig på mannens detaljerte plan, men så ikke veldig begeistret ut. Hun klappet ham lett på hånden, skakket litt på hodet og sa: «Hør her, kjære mannen min. Jeg tror sønnen vår vil velge seg kone selv. Slik er det i våre dager, vet du. Det er ikke som da vi var unge, og andre bestemte for oss.» «Tull og vissvass, sa kongen ergelig. «Det var da en lykke at vi to ble spleiset sammen! Du var heldig var du!», slo kongen fast, så bestemt at dronningen måtte le litt av selvsikkerheten hans. «Joda, og du var vel heldig som fikk meg?», ertet hun. «Men du kan ikke regne med at sønnen vår skal føle det samme. Tidene har endret seg.» «Å pøsj! Sønnen vår er et surrehode og vet overhode ingenting om sitt eget beste. Han blir nok overbevist når jeg får vist ham alle de vakre prinsessene som finnes her nord, og får fortalt ham at jeg gjør ham arveløs om han ikke vil gifte seg med en av dem!» «Ja, men kjære deg», sa dronningen og så bekymret ut. «Hvem skal arve tronen da? Vi har jo bare ham?» «Da skal ingen arve den», sa kongen og ble blodrød i ansiktet av sinne. «Da skal jeg bli over hundre år i ren trass, og regjere selv alle mine levedager. Så skal jeg gi tronen til noen som fortjener den!», nærmest ropte han, og dundret neven i tronen. Og fikk nok en gang så vondt i hånden at han måtte ynke seg og få trøst av dronningen.
Selv om dronningen ikke var enig med sin mann var Kong Vinter fast bestemt på å gjennomføre planen sin. Han fikk sine mest betrodde menn til å kontakte de mektigste herskerne i vinterrikene, for å høre om de hadde døtre i gifteferdig alder. Skriveren skrev et brev etter kongens diktat, og da brevene var klare og kongen hadde signert, ble de lagt i rosa konvolutter og beseglet med kongens våpenskjold som forestilte en kongekrone omringet av snøkrystaller. Deretter ble kongens dyktigste ryttere og staseligste hester sendt av gårde med hasteposten, alle i hver sin retning. En mot øst, en mot vest og en mot nordvest. Kongen var hvileløs mens han ventet på at de skulle vende tilbake. Han hadde fått laget seg en ny tryllestav og ble av og til fristet til å prøve den, men ble alltid like skuffet. Alt var like grønt og brunt og trærne hadde knopper som delvis var sprunget ut allerede. Motet sank i kongen. Dronningen var som vanlig i teselskap, og han følte seg alene og var i ferd med å gi opp håpet da han endelig fikk bud om at rytterne var på vei tilbake. Han stod på balkongen og så at de nærmet seg, en etter en. Små prikker som langsomt vokste seg større, før han endelig kunne høre hestehovene klapre mot brosteinen, og se de stolte hestene sine vende tilbake med kongens menn i flagrende kapper på ryggen. Det var en gledens dag! En strålende dag! Det viste seg attpåtil at det var mange ledige prinsesser på det kongelige markedet nord i verden. «Fantastisk! Det er helt fantastisk!», sa kongen lykkelig og lettet. Han smilte fra øre til øre da han fikk levert bunken med svarbrev som også inneholdt tegninger av prinsessene. Han dumpet ned på tronen og gikk løs på sin yndlingsbakst, lefser med mye godt smør, som hofftjener hadde levert på sølvfat mens han gjorde tegn til at opplesningen kunne starte. Hofftjeneren leste høyt og tydelig opp svarene fra de andre vinterrikene mens kongen tygde og tygde, og så både skeptisk og begeistret ut. Noen av prinsessene sa at de likte å reise til syden, bade i varmt vann og sole seg. Huff og huff! De måtte legges i nei-skålen av sølv, mens andre, de som priste vinter og snø og gjerne ville flytte til Vinterland – ja de havnet i ja-skålen av gull. Da alle brevene var lest opp og alle lefsene spist opp, erklærte kongen høytidelig at tre invitasjoner skulle sendes ut. «Et brev skal sendes til Fyrst Gunnbjørn Nuuk fra Riket Under Iskanten, et til Høvding Gissur Is fra Sagaøyene, og det siste til Tsar Boris Frost fra Vinterveldet! Og de må frem fortere enn jeg kan si vinter! Dette er en hastesak!» sa kongen oppstemt. Alle de tre fyrstene hadde nemlig søte og flyttevillige prinsesser i riktig alder som var aktuelle for ekteskap med prinsen, så saken var praktisk talt løst allerede, tenkte han fornøyd. Prinsen kunne ikke si nei! Han fikk ikke lov til å si nei! Kongen la hendene på den lefsefylte magen og mente han kunne kjenne vinterkreftene vende tilbake av ren forventning. Prinsen hadde også fått brev far sin far. Det var kort og inneholdt en klar beskjed om å komme rett hjem. Han var sikkert ikke glad for det der han tullet rundt med kameratene sine, men kongen hadde truet med å gjøre ham arveløs hvis han ikke kom, så han kom nok. Nå var det bare å stelle i stand til et forrykende ball. «Ikke spar på noe!» «Det står om rikets ære og fremtid. Og ikke minst – det står om vinterens leve eller ikke leve,» sa kongen høytidelig og gjorde tegn til at arbeidet skulle starte med en eneste gang. Hoffet og tjenerskapet bukket dypt og hastet småpratende i gang med planleggingen. Det var bare dronningen som var skeptisk, men kongen var sikker på at hun ville la seg rive med når det hele var i gang, festglad som hun var.
Det fikk han rett i. Bare to dager senere hadde dronningen innkalt to av sine beste venninner, fyrstinne Frosthild, baronesse Snefrid og grevinne Lavine til planlegningsmøte på slottet. Temaet for ballet skulle velges, gjestelisten skulle lages og de skulle snakke om menyen. Kongen hørte det surre av stemmer og latter inn i tårnkammeret. «Vi må invitere baronen av Skara med kone. De er så festlige og har alltid så mye interessant sladder å komme med!», sa Lavine opprømt. «Ja, og så må fyrst Sluddvigs sønn inviteres. Han kunne virkelig være noe for min eldste datter,» hvisket baronesse Snefrid så høyt at alle likevel kunne høre det. «Og vi må ha vinterroser, mange vinterroser,» ropte dronningen til en av gartnerne som svarte med et blidt «Skal bli, skal bli!»
Vinterrosene trengte kuldegrader for å vokse, så de siste vintrene hadde de måttet lage et eget kuldehus til dem, for at de ikke skulle visne og dø. Alle virket glade for å ha et ball å se frem til nå som kongen hadde vært så deprimert i lange tider. De diskuterte farger, gjester og matretter, og tjenerskapet sprang ut og inn med stoffremser, trådsneller, dusker og silkebånd, ingredienser som skulle smakes på og dekorasjoner og bordkort som dronningen måtte si sin mening om. Kongen smilte for seg selv mens han skuet ut over det grønne og brune landskapet. Han var fortsatt fortvilet, men nå øynet han håp i mørket. Gikk det som han ønsket skulle dette landskapet snart være dekket av så glitrende, gnistrende hvit snø at ingen hadde sett maken noensinne! Han ble revet ut av dagdrømmene sine i det dronningen kom busende inn i rommet, trekkende på en skredder som ba kongen pent om å reise seg, slik at han kunne ta mål. «Kan det være nødvendig da? Jeg har jo klær!» sa kongen og så anklagende på sin kone som kikket strengt tilbake på han. Han kjente det blikket, og visste at det ikke var noen vei utenom. Det var bare å la dem holde på. Hoffskredderen målte kongen over skuldrene, rundt magen, fra issen og ned til gulvet, rundt nakken, fra skuldrene og ned til navlen, og fra nakken og ut i fingertuppene. Det var et mas og han hatet det, men skulle han få det som han ville var det vel bare å adlyde, tenkte han og smilte tappert til sin kone som hadde fått røde roser i kinnene og var bustete ved ørene av bare iver. Hun hadde sikkert bestilt minst tre nye kjoler til ballet, kjente han henne rett. Han håpet at han skulle slippe unna med ett antrekk, og at det gikk litt fort. Da skredderen kom inn igjen hadde han med seg flere stoffprøver og tegninger som kongen kunne velge blant. «Hvilken liker De best, Deres Majestet?» spurte skredderen og viste kongen tre tegninger av ulike antrekk. Det første viste en sølvskimrende tunika med blå besetning og kappe i fineste hermelin. Tegning nummer to viste en rød kreasjon med gullbesetning og gylne dusker på snabelsko trukket med silke, og den tredje en himmelblå enkel tunika kantet med ulvepels, en lysere kappe med isblå bånd, og snabelsko i brunt skinn. Kongen valgte resolutt det siste forslaget, fordi det lignet mest på noen han hadde fra før, men som han litt motvillig måtte innrømme at han hadde vokst ut av med årene. Han burde spise færre lefser, han visste det, men det fikk bli en annen dag. «Takk, Deres Majestet,» sa hoffskredderen. «Det var dette antrekket dronningen anbefalte også, så da setter jeg skredderen i gang!» smilte han fornøyd og bukket høytidelig. Så tok han med seg stoffprøver og tegninger og trakk seg tilbake ut i systuen der flere skreddere og hjelpesvenner allerede jobbet iherdig med ulike antrekk til den store og avgjørende dagen. På kjøkkenet var kokkene i ferd med å smake til ulike retter. Det beste Vinterland kunne by på skulle stå på menyen. Torsk fra storhavet, ørret fra vannene, kålrabi og gulrøtter fra slottshagen, eplekake med vinterepler fra slottsskogen, multer og ryper fra fjellene og kremkaker med fløte fra kongens egne kyr. Ingenting skulle spares på! For å gjøre ekstra ære på prinsessene og deres familier skulle det også serveres spesialiteter fra deres hjemland på den store buffeten. Kokkene slet med de uvante oppskriftene, men prøvde så godt de kunne å få til rødbetsuppe fra Vinterveldet, sel og hvalrossretter fra Riket Under Iskanten og leverpølse fra Sagaøyene. Det var et voldsomt skrammel og leven i kjøkkenet, og kokkene kranglet seg imellom om hvordan suppen skulle krydres, hvor hardt stappet leverpølsen skulle være og hvordan man unngikk at selen smakte tran. «Slik skal det gjøres. Ikke sånn! Dere har å gjøre som jeg sier! Nei, nei, det der er ikke salt, det er sukker!» kunne man høre hovmesteren rope, etterfulgt av lyden av en kasserolle som deiset i gulvet og smør som freste illsint i ei stekepanne. Det var full oppstandelse på slottet og alle var involvert. Mye stod på spill. Dette ballet måtte bare bli vellykket! Hvis ikke var det kanskje slutt på vinter og snø, for alltid!
Dagen før dagen var det meste klart til ballet. Slottet var pyntet med vinterroser i de vakreste farger og store girlandere av granbar med sløyfer og bånd i isblått, hvitt og rosa prydet dører og bueganger. Flaggene var heist til topps, og isblå løpere var rullet ut fra ballsalen, gjennom den store hallen i slottet og ut på slottsplassen der vimpler med kongens emblem blafret fra nypussede, sølvskimrende flaggstenger. Kokkene var klare med mat og kaker og skredderne var ferdige med dronningens praktfulle kjoler og kongens nye antrekk. Gjestene kunne bare komme!
Det var likevel noen som manglet, og det var ikke hvem som helst. Det var hovedpersonen, prinsen! Han hadde enda ikke vist seg! Kongen ble bare mer og mer nervøs og sendte til slutt ut et par av sine ryttere ut for å speide etter ham. Kanskje hadde han falt av hesten og ramlet ned en fjellskrent, kidnappet av røvere, eller blitt sugd ned i den store myra utenfor kongeborgen? Det var så mye som kunne ha gått galt at kongen ikke turde tenke på alt sammen. Dronningen var enda mer engstelig enn kongen. Hun gråt sine øyne røde, snufset og kjeftet på kongen som hadde satt dem i denne situasjonen. «Nå er alle gjestene underveis, og vi står her uten sønnen vår. De kommer til å føle seg lurt. Og hva har skjedd med gutten min? Du har jaget ham bort fra oss med denne dumme, dumme ideen din!» hulket dronningen sint. Kongen var fortvilet og visste ikke hvordan han skulle trøste dronningen. Han ble bare gående i ring i tårnkammeret sitt mens han tenkte intenst på hva som kunne ha skjedd. Med jevne mellomrom gikk han bort til gluggen i tårnkammeret og speidet ut over markene. Ingen å se, andre enn en elg som spiste av de ferske skuddene på trærne, og en av kongeparets viltre buhundvalper som bjeffet og sprang etter småfuglene. Det var en tragedie! De andre vinterherskerne kom til å bli sinte. Kanskje ville de til og med gå til krig mot Vinterlandet? Tanken var ikke til å holde ut, men det var ingenting han kunne gjøre for å forhindre kaoset. Gjestene var underveis, det var det ingen tvil om. Situasjonen var forferdelig, og kongen følte seg skyldig som hadde stelt det hele i stand.
Klokken fem om ettermiddagen kom kammertjenerne som vanlig inn med te og prinsessekake til kongen og dronningen. Begge bare pirket i den gode kaken som de vanligvis gikk og gledet seg til hele dagen, men nå hadde de ingen matlyst. Også teen ble stående urørt til den ble kald og bare måtte helles ut. Kongen hadde gitt opp, men tok likevel en sist runde mot gluggen. Det hadde mørknet uten at de hadde merket det. Nå var det nesten helt svart ute, som om det var midt på natten. Mørketiden var vanligvis en vakker tid, en tid folk i Vinterland så frem til med glede, men uten snøen som lyste og glitret, var den bare svart og sørgelig. Og i morgen kom gjestene. Det var bare å gjøre seg klar til å erklære at prinsen ikke var her og prøve å blidgjøre de langveisfarende etter alle kunstens regler.
Ved midnatt gikk kongen og dronningen til sengs. De sa ingenting til hverandre. De var forberedt på at ballet måtte gjennomføres, men ingen av dem gledet seg lengre. De var trette av å bekymre seg og sovnet inn i visshet om at morgendagen ville bli tung og vanskelig, men at de skulle gjøre sitt beste for gjestene som hadde reist så langt for å delta på den store begivenheten. De skulle nok klare det, men de gruet seg fryktelig.
Kongen våknet med et voldsomt rykk midt i mørke natten. Først trodde han at en vond drøm hadde vekket ham, men plutselig hørte han stemmer som snakket i rommet like ved. Hørte han feil, eller kom stemmene fra prinsens værelse? Han måtte spisse ørene. Jo, han hørte to mannsstemmer og den ene mente han å dra kjensel på. Kongen bestemte seg umiddelbart for å få på seg silkeslåbroken og stå opp for å sjekke om han hørte riktig. Han tøflet ut i gangen, stoppet opp ved prinsens værelse, og la øret inntil den tykke eikedøren. Jo, det var stemmer der innenfra. «Sånn, legg deg her,» hørte han en stemme si. Og så hørte han noen som ynket seg, som i smerte. Kunne det være prinsen? Det var ikke mulig, eller var det det? Kongen måtte vite. Han banket bestemt på døra og ventet litt før noen tok i dørhåndtaket og åpnet den på gløtt. Mannen som stod i døråpningen, dro han straks kjensel på. Det var jo skogvokter Bjerkrheim! «Hva gjør du her? Hva skjer?» sa kongen vantro. «God kveld, Deres Majestet,» bukket Bjerkrheim litt fort og forfjamset. «Jeg fant prinsen skadet i skogholtet for en time siden og måtte hjelpe ham hit,» sa skogvokteren med en bekymret mine før han åpnet døren helt slik at kongen kunne komme inn. Vinterkongen hastet forbi skogvokteren og fant prinsen liggende i senga si med foten høyt hevet og et rødt merke i ansiktet. «Nei, men kjære gutt, hva har skjedd med deg?» ropte kongen og stirret ned i ansiktet til prinsen som tydeligvis hadde vondt. «Jeg var redd for ikke å rekke frem i tide, så vi red i full galopp. Fjodor skled på noe råttent løv, og så falt vi. Jeg slo meg mot noen steiner og skadet foten», ynket prinsen seg og så rådvill på faren. «Jeg ropte om hjelp og heldigvis var Bjerkrheim på en av rundene sine i skogen og hørte meg. Beklager far, men jeg blir nok ingen kløpper på dansegulvet i morgen,» sa prinsen og skar en grimase. «Det spørs om jeg i det hele tatt klarer å stå på foten». «Jeg henter slottslegen», sa kongen resolutt og hastet av gårde for å vekke legen som sov to etasjer lengre ned. Dronningen var allerede på beina. Hun gråt og kysset prinsen over hele ansiktet, så det rent ble for mye av det gode, men hun var så lettet over at han i det hele tatt var i live. Hun hadde fryktet det aller, aller verste. Dette var ille, men prinsen levde i alle fall. Det var det viktigste. Slottslegen renset såret i ansiktet, forbandt foten til prinsen og sa at han nok ville komme seg med litt hvile. Foten var bare forstuet, ikke brukket, heldigvis. «Kan jeg danse i morgen?» spurte prinsen og så bekymret på legen. Legen ristet lett på hodet og sa at han tvilte på det. «Jeg tror du må nøye deg med å konversere gjestene, men mirakler kan skje. Nå er det viktig at du får nok søvn, da kan det hende at kroppen kommer seg ganske så raskt», svarte legen og gav prinsen et oppmuntrende smil og en mikstur som skulle dempe smertene, før han trakk seg tilbake på kammerset sitt. Han stod jo bare i nattskjorten og følte for å sove litt mer selv også. Snøfakse hadde nok savnet prinsen for han smøg seg inn døren, hoppet opp på hodeputa hans og begynte å male så det duret i veggene. Prinsen var glad for å se katten igjen og sovnet raskt inntil den varme pelskledte kroppen.
Da hanen galte den morgenen, var kongen allerede våken. Det var høyst uvanlig, for han var egentlig en syvsover. Han var spent og nervøs og følte at han måtte forsikre seg om at absolutt alt var klart til gjestene skulle komme. Det var fortsatt helt mørkt ute, og helt stille i slottet. Kona hans var tydeligvis enda mer spent, for ved siden av ham i senga var det tomt. Dronningen hadde stått opp og var trolig allerede i gang med å instruere tjenerskapet og se til at alt var som det skulle i alle rom. Han fant henne ganske riktig i ballsalen der hun rettet på blomsterdekorasjoner og bestikk, og så til at bordkortene stod der de skulle. Alt var vakkert og klappet og klart til ballet. Alle prismekronene var pusset og blinket og glitret over de dekorerte bordene der det snart skulle syde av liv og latter. «God morgen, mannen min,» sa dronningen i det hun oppdaget kongen, og kysset ham blidt på kinnet. «Jeg var inne hos sønnen vår nylig og han er allerede mye bedre. Åh, jeg er så lettet. Han kan kanskje ikke danse akkurat, men han er våken og frisk og kan delta på ballet. Jeg er så spent! Hvem av prinsessene tror du han vil like best? Skal man dømme etter tegningene vil det bli svært vanskelig å velge! Så unge og vakre alle sammen,» sa hun begeistret og klappet hendene sammen i ren fryd. «Vi får se, kjære, vi får se,», sa vinterkongen. «La oss bare håpe at han liker noen av dem. Han har ikke akkurat vist seg så giftevillig tidligere. Vi får håpe han forstår hvor viktig dette er for kongeriket og vinterens fremtid,» sa kongen og så ut på de grønne jordene. «Det ordner seg, kjære. Bare vent!», sa dronningen og smilte oppmuntrende. Kongen håpet hun hadde rett.
Klokken fem var kongen, dronningen og prinsen ferdig pyntet i sin fineste stas. Kongen og dronningen i nytt antrekk og prinsen i tettsittende blå bukser og lysere blå tunika med et praktfullt sølvbelte rundt hoftene, laget av slottets egen sølvsmed. Foten hans var fortsatt vond, så noen dans ble det ikke, men han var frisk og opplagt og så staselig ut der han satt på tronen ved siden av sin far, Vinterkongen. Kongen hadde fortalt ham hvor viktig det var at de fikk en prinsesse fra vinterlandene inn i familien, men han var usikker på om prinsen forstod alvoret. «Vi får se far,» sa prinsen og så plaget ut. «Jeg kan ikke gifte meg bare for å berge vinteren, det skjønner du sikkert». «Det skjønner jeg ikke! Det finnes ikke noe viktigere enn det akkurat nå,» sa kongen bestemt og kjente at han begynte å bli hissig igjen. Denne anledningen fikk prinsen ikke ødelegge. Denne glitrende sjansen hadde de bare nå, og planen måtte lykkes. «Ja, men far jeg…,» begynte prinsen før han ble avbrutt av en fanfare som flerret luften. Snøfakse, som lå på sin egen skammel ved siden av kongen, skvatt voldsomt av den høye lyden. Han satte i et høyt og klagende mjau før han forlot ballsalen i fullt firsprang. Prinsen kjente at han hadde lyst til å gjøre det samme, for fanfare betød bare èn ting, og det var at de utenlandske gjestene var underveis. «Rett deg opp gutt,» sa kongen og så strengt på sønnen sin. Det er nå det gjelder!
Den første som skred inn på den isblå løperen var høvding Gissur Is fra Sagaøyene med sin kone, Fru Frøya, og datteren deres, prinsesse Ingibjørg. Prinsessen var vakker, det måtte prinsen medgi. Lyst blondt hår som flommet nedover ryggen, blå øyne og et bredt smil som nådde øynene. Kjolen var blå og sølvfarget og med en cape i mørk blå ull og brokade, holdt sammen av en glitrende sølvspenne. Høvdingen var stor og bredskuldret, hadde halvlangt hår og et stort rødblondt skjegg som var samlet sammen nederst i en liten flette. Frua hans var rødhåret og fager og med et blidt oppsyn, hun også. De hilste pent på kongeparet, og prinsesse Ingibjørg bad frem hånden til prinsen og neide dypt. Han smilte, nikket blidt og kysset den slik det var forventet at man skulle. Vinterkongen kikket fornøyd bort på sønnen sin, og tjenerskapet viste gjestene hvor de skulle sitte og gav dem litt å drikke og bite i, siden de hadde reist så langt, og det enda ville drøye en stund til middag. De neste som viste seg i den store buede døråpningen var Tsar Boris Frost fra Vinterveldet og hans Tsarina Alexandra. Imponerende å se til de også, med klær i brokade og silke kantet med pels og vakre bånd. Tsar Boris Frost var ganske høy og mørk og hadde en imponerende bart, mens tsarinaen var liten og nett og hadde sjokoladebrunt hår med vakkert fall, akkurat som prinsessen.
Prinsesse Nataljas lange hår var strøket bakover med en hårbøyle i sølv, besatt med perler og safirer som fikk de grønne øynene hennes til å gnistre. Kjolen var av blank kremfarget silke med et bredt grønt belte som fremhevet den slanke midjen. Hun smilte ikke så bredt som Ingibjørg, men holdt øynene til prinsen i det hun neide for ham og rakte frem en smal silkehvit hånd med mange vakre ringer på. Prinsen gjorde som forventet og kysset også henne på hånden. Så gjorde det siste følget sin entre. Fyrst Gunnbjørn Nuuk, fyrstinne Nivi og prinsesse Iluna hadde reist langt og bar preg av at været var litt kaldere der de kom fra enn det var i Vinterlandet for tiden. Fyrstinnen kledde av seg den tykke pelskappen i det hun var på vei inn, og fyrsten tok av seg den store hvite pelslua og strøk svetten av pannen mens han smilte og bukket for kongeparet. Hele familien hadde brune øyne og svart hår, og prinsesse Ilunas var satt opp med en vakker pelsspenne ved det ene øret, og hang som det vakreste nattsvarte silkesjal over høyre skulder og brystparti. Også hun var nydelig, det måtte prinsen innrømme, men han følte likevel ingenting da han kysset hånden hennes, selv om hun smilte oppmuntrende til ham og sa noe på et språk han ikke forstod.
Prinsen var allerede forelsket, men det rakk han ikke å fortelle foreldrene før fanfaren overdøvet alt og gjorde det umulig. Dessuten hadde han gruet seg til å fortelle sannheten, fordi han visste at kongen ville bli rasende. Nå måtte han bare fullføre ballet og håpe at det ikke ble noe mas om han skulle fri til en av prinsessene allerede i kveld. Han visste at faren hadde det travelt, men han kunne ikke gi sitt hjerte til noen han ikke elsket. Da fikk det heller være evig vår i Vinterland, tenkte han for seg selv.
Da de tre følgene hadde satt seg til bordet strømmet også de andre gjestene til. Det var baroner og baronesser, fyrster og fyrstinner og andre prominente personer fra Vinterland som kongen og dronningen kjente og pleide å omgås med. Alle var glade og smilende og forsynte seg flere ganger av de mange rettene som tjenerne bød frem. Også de fremmede rettene falt i smak, særlig den glovarme rødbetsuppen fra Vinterveldet og leverpølsene fra Sagaøyene som ble servert med surkål og smør. Gjestene skålte og snakket sammen, så hele salen summet som i en bikube. Kongen, dronningen og prinsen fikk servert rettene på et eget bord. Prinsen hadde ingen matlyst, men spiste litt av ren plikt og forsøkte å smile til alle som hevet glasset og ville skåle med ham. Da maten var spist og høye bløtkaker, nøtter, småkaker og drikke kom på bordet startet dansen. Hoffmusikanten stemte instrumentene og folk gledet seg til å danse. Kongen hadde forklart at prinsen hadde skadet seg, så ingen forventet at han skulle delta på dansegulvet. Det ble derimot forventet at han skulle snakke hyggelig med prinsessene, og velge en av dem som sin fremtidige hustru. Den første som ble sendt bort til ham var prinsesse Ingibjørg. Hun var sprudlende og blid og fortalte villig om livet på Sagaøyene, om hunden sin, Munin, og alt det morsomme den pleide å finne på, om vennene sine og om hvor vakkert hun syntes det var i Vinterland. «Jeg kunne gjerne bodd på dette slottet! Det er finere enn høvdingeboligen vår hjemme, selv om det er veldig pent der også,» sprudlet prinsessen. Prinsen sa ikke noe særlig til svar og det var tydelig at Ingibjørg følte seg litt ille til mote der hun satt. Hun kastet lange blikk ut mot dansegulvet før hun gjorde et siste forsøk på å sjarmere prinsen: «Er du sikker på at du ikke klarer en liten dans? Det hadde vært morsomt å danse litt med deg», våget hun seg, og så bedende på ham. «Jeg er nok dessverre ikke frisk nok i dansefoten, sa prinsen og ristet unnskyldende på hodet. Han var lettet over å kunne avslå, selv om Ingibjørg var aldri så sjarmerende og søt. Ingibjørg unnskyldte seg med at hun måtte snakke litt med moren sin, og det tok ikke lang tid før han så henne dansende med baronesse Snefrids sønn, Ask, og de så ut til å ha det svært så trivelig, for der ble hun værende. Den neste som prøvde å sjarmere prinsen var prinsesse Iluna fra Riket Under Iskanten. Språkene var ulike og samtalen gikk litt tregt, men prinsessen var søt og fortalte om livet sitt hjemme. Hun snakket levende om hvalross, sel og andre dyr som levde i hjemlandet hennes, og om den tykke isen som dekte store deler av riket. «Men jeg kan gjerne bo her i Vinterland hvor været er litt mildere,» smilte hun blidt og slo ut med armene for å understreke hvor godt hun allerede likte seg i prinsens hjemland. Prinsen var like uinteressert og tverr som han var med prinsesse Ingibjørg, så også Iluna gikk lei og kastet seg ut i dansen med Eigil, den yngste sønnen til fyrst Sluddvig. Kongen hadde holdt seg litt på avstand, men han hadde fulgt med likevel og nå var han sint på sønnen sin. «Hvordan kan du forvente å vinne noen av prinsessene når du er så sur og taus som du er?», freste han. «Du bringer skam over Vinterland med måten du oppfører deg på. Nå ser jeg at prinsesse Natalja er på vei hit. En nær forbindelse med Vinterveldet hadde ikke vært å forakte, så du har å oppføre deg som en ekte prins, og ikke som en slamp!», sa kongen bestemt før han trakk seg tilbake til dronningen og de andre fyrstene som hadde funnet sammen rundt et annet bord. Prinsen trakk et fortvilelsens sukk. Dette var en pine. Han lengtet etter sin hjertens kjær, men måtte bare holde ut en stund til. Han prøvde så godt han kunne å smile mot prinsesse Natalja som nærmet seg tronen og så på ham med det samme gnistrende grønne blikket som han først hadde lagt merke til. Hun satte seg rolig ned ved siden av ham og spurte hvordan det gikk med foten hans. Også hun snakket et språk som gjorde det vanskelig å forstå, men hun hadde lært seg litt av prinsens språk, og han kunne litt av hennes etter sine tidligere reiser til Vinterveldet for å jakte ulv og fiske laks. «Jo, takk. Jeg er ikke akkurat i form til å danse, men det går da bedre,» sa han og prøvde å være interessert og blid, for ikke å få faren på nakken igjen. De snakket litt om været som var blitt mildere også i Vinterveldet, og Natalja innrømmet at hun ikke syntes det gjorde så mye, men at faren hennes var svært fortvilet over mildværet og håpet alt ville bli som før, da han var ung. «Ja, da er i alle fall min og din far enige om det,» fastslo prinsen med en liten latter. Natalja lo også og sendte prinsen et smil så strålende at han ville falt pladask for henne om det ikke var for at hjertet hans allerede tilhørte en annen. Han klarte ikke annet enn å tenke på den jenta han elsket som nå satt hjemme og hadde det vondt fordi hun visste om ballet og alle prinsessene prinsen skulle møte. Natalja leste tanke hans og så ham rett inn i øynene: «Du ønsker ikke å gifte deg med noen av oss prinsessene, gjør du vel?» sa hun og så granskende på han. Prinsen følte skamrødmen bre seg og stirret stivt ned i fanget sitt. Han villle ikke såre noen, så han hadde ikke lyst til å svare. Da han så opp igjen var prinsessen fra Vinterveldet forsvunnet inn i dansen, hun også. Han så henne snurre rundt og smile strålende mot fetteren hans, baron Eigil, og han følte bare lettelse.
Nå fryktet han at faren skulle bli sint på ordentlig, men kongen og dronningen så ut til å ha glemt både prinsen og prinsessene. De skålte og danset med de langveisfarende gjestene, og kongen diskuterte ivrig med de andre fyrstene. Prinsen så en mulighet til å komme vekk mens alle var opptatt med sitt. Han vinket til seg en av tjenerne som støttet ham ut av ballsalen og opp på rommet sitt for å hente kappen, og deretter ned trappen og opp på hesten sin, Fjodor. Det var nå eller aldri. Sannheten måtte frem!
Da prinsen kom tilbake til slottet forventet han at kongen skulle være rasende over at han hadde forsvunnet, men det lot ikke til at han hadde merket at han var borte i det hele tatt. Ballsalen syde av liv og leven, musikken spilte uavbrutt, folk danset og pratet og spiste og drakk.
Stemningen på slottet var gladere og lettere enn på mange år, og alle var for opptatte med sitt til å legge merke til prinsens fravær. Prinsesse Ingibjørg danset fortsatt med baronesse Snefrids sønn, Ask, og de så svært så forelsket ut der de sendte hverandre varme blikk og glade smil. Han kunne til og med se at Ask stjal seg til et kyss når han trodde at ingen så på. Natalja og Iluna var opptatt av sine dansepartnere, Eigil og Eirik, og dronningen og de andre fyrstinnene småpratet og lo seg imellom, beundret hverandres kjoler og frisyrer, og kastet glade blikk utover mot dansegulvet. Kongen og de andre fyrstene satt fortsatt ved et rundt bord for seg selv og nå diskuterte de enda mer intenst enn før han dro. De fektet med armene og satt med hodene tett sammen, som om de snakket om noe ingen andre skulle høre. Hva kunne det være? Prinsen la merke til at faren pekte på tryllestaven og at de skålte og lo før de brått og besluttsomt forlot bordet og marsjerte ut av ballsalen med retning utgangsdøren. Hva skjedde? Prinsen var forvirret der han stod med hånden bak ryggen for å forsøke å skjule at han holdt kjæresten sin i hånden. Det hadde han ikke trengt å tenke på, for her følte han seg helt usynlig. Han dro Bjørkhild etter seg. «Kom! Jeg må se hva det er de planlegger», hvisket han og trakk i kjæresten som så vettskremt ut og prøvde å holde ham igjen. «Nei, jeg vil gå!», sa hun redd. «Kan vi ikke dra hjem til meg? Din far blir rasende hvis han ser meg.» «Det virker ikke akkurat slik,» sa prinsen med en liten latter og fortsatte mot hoveddøren med Bjørkhild på slep. Ute på slottsplassen kunne han se fyrstene i ivrig samtale mens de pekte mot himmelen og de grønne jordene, og ristet samstemte på hodet. Så stilte de seg plutselig tett sammen. Vinterkongen tok frem tryllestaven og det samme gjorde de tre andre. De fire fyrstene satte tryllestavene mot hverandre, faren hans telte til tre, og så stemte de i et talekor så mektig at det runget mellom slottsmurene: «Snø og is på vintervis!» var det eneste prinsen klarte skjelne. De andre sa sannsynligvis det samme, bare på sitt eget språk.
Og det som skjedde siden fikk alle gjestene til å stimle sammen ved utgangsdøren. De gispet og måpte og ble stående som forsteinet i lang tid før de brøt ut i jubel og voldsom applaus. For det var som om hele den enorme himmelen åpnet seg og slapp snøen mot jorden i de digreste filler noen hadde sett noen gang! På et blunk ble det mye kaldere. Trær og planter ble hvite og sølvskimrende av bitende frost, og det ble blank og tykk is på vannene. Snøkrystallene lavet ned og ble til et imponerende snøteppe som til slutt rakk folk langt over knærne. Noen av gjestene hutret og flyktet leende inn mot ballsalen igjen, men de unge kastet seg begeistret ned i alt det hvite. De laget engler i snøen, hadde snøballkrig, baste hverandre, hvinte av fryd, og glemte at de ble både våte og kalde. Fyrstene lo og strakte armene opp mot himmelen. Så slo de hverandre kameratslig i ryggen og ropte noe prinsen ikke forstod. Det var som et mirakel! Snøen kom i så store mengder og var så glitrende og gnistrende at ingen noen sinne hadde sett maken!
Prinsen våget seg ikke bort til faren sin nå, i frykt for å ødelegge den fortryllende stemningen. Han ville vente litt og forsikre seg om at snøen ble liggende før han turde avsløre den store hemmeligheten sin. For den ville ikke gjøre faren glad!
Neste morgen våknet kongen grytidlig, selv om han fortsatt var trøtt. Ballet hadde vart til langt ut på natten, og de siste gjestene gikk ikke til køys for hanen gol. Han kunne nesten ikke tro det som hadde skjedd. Det var for utrolig til å være sant! Nå turde han nesten ikke se ut av gluggen av frykt for at all snøen hadde forsvunnet. Kanskje det hele bare hadde vært en god drøm? En ønskedrøm? Han jaget vekk den vonde tanken, satte føttene i tøflene og tok på seg silkeslåbroken som føltes tynnere enn vanlig. Dronningen sov tungt, og det var heller ikke tegn til liv i noen av de av de andre rommene på slottet. Han tøflet inn i tårnkammeret, trakk pusten og bestemte seg for å være modig og titte ut av gluggen. Det han så var så overveldende at han igjen måtte gråte en skvett. Riket hans var hvitere enn noensinne. Frost og snø dekket hele Vinterland. Landskapet glitret og skinte som sølv og diamanter i det klare morgenlyset. Hjertet danset i brystet hans. «Jeg klarte det!» tenkte han, forbauset og fornøyd. Så rettet han seg selv: «Vi klarte det!». Uten de andre fyrstene med på laget hadde han aldri greid det, det skjønte han nå. Sommerkreftene var blitt for sterke til at han alene kunne skape vinter og snø. Skulle vinteren overleve måtte vinterrikene stå sammen. Så kom han til å tenke på sønnen sin, og kjente et stikk av dårlig samvittighet fordi han hadde villet tvinge han til å gifte seg, for å få viljen sin igjennom. Det hadde ikke vært riktig. Og det hadde heller ikke vært nødvendig! Han mintes svakt at prinsen hadde villet fortelle ham noe i går, like før gjestene kom. Mon tro hva det kunne være? Han måtte finne ham og høre hva han hadde å si. Han listet seg mot prinsens værelse og lyttet med øret mot døren, men der var det ikke tegn til liv. «Nei, han sover nok, som de andre,» tenkte kongen for seg selv og gikk inn i tårnkammeret igjen. Bare Snøfakse var våken og strøk seg mot kongens bare legg i håp om at det kanskje vanket fisk til frokost også i dag. Kongen var i det gavmilde hjørnet, glad og fornøyd som han var, så Snøfakse fikk ønsket sitt oppfylt og spiste som om han aldri hadde sett mat før. Etterpå hoppet han opp i kongens fang, og så sovnet de, begge to.
Da kongen våknet igjen noen timer senere stod prinsen i rommet og så på ham. «Hei, far,» sa han forsiktig. «Der er du!», sa Kong Vinter og forsøkte å smile selv om han knapt var våken. Prinsen kremtet litt nervøst og så ned på hendene sine som han holdt hardt knyttet foran seg. «Det er noe jeg må fortelle deg. Noe jeg har gruet meg til å si, men som jeg synes du må få vite..Noe som du skulle ha visst for lenge siden! Og beklager for i går, det var ikke meningen å oppføre seg så dårlig mot prinsessene. Det… det bare ble slik,» sa han skamfull og stotrende. «Det er jeg som skal beklage!» sa kongen bestemt og dro frem en stol slik at prinsen kunne sette seg. «Det var ikke riktig av meg å prøve å tvinge deg til giftemål. Jeg håper du kan tilgi meg. Nå må du fortelle meg hemmeligheten din,» sa han. Prinsen svelget hardt og bestemte seg for å hoppe i det: «Jeg har allerede en kjæreste, far. Du kjenner henne ikke, men du kjenner faren hennes. Jeg har kjent henne lenge. Mange ganger når du har trodd at jeg har vært på reise, da har jeg vært hos henne. Hun er her,» sa han og vinket frem jenta som stod delvis skjult bak døra. Kongen mistet munn og mæle og satt bare og måpte da Bjørkhild viste seg i døråpningen og neide dypt for ham. «Jaha … hvem er så denne jenta?» spurte kongen og så granskende på henne. «Det er Bjørkhild, skogvokterens datter. Jeg ble kjent med henne for fire år siden, da jeg var innom skogvokterboligen for å varsle om en skadet elg. Siden har vi altså møttes i skjul. Det er ikke noe jeg er stolt av, men dette er jenta jeg vil gifte meg med, og jeg er stolt av at hun har holdt ut med meg så lenge uten at jeg har kunnet love henne noe», sa han og grep tak i hånden til Bjørkhild. De mørkeblå øynene hennes var enda mørkere enn de pleide fordi hun var så fryktelig redd for hva kongen ville si. Hun fiklet litt med den lange brune fletten sin og ønsket seg langt vekk, men prinsen holdt henne så fast i hånden at det var umulig å rive seg løs. Kongen trakk pusten og så ut som om han nølte et øyeblikk. Så reiste han seg brått opp og strakk ut den store neven for å hilse på sønnens kjæreste. «Din mann er en god far. Han hjalp sønnen min da han falt av hesten og han har tjent slottet på aller beste måte i alle år. Det blir en glede å få både han og deg i familien,» sa kongen og tok Bjørkhild fast i hånden. «Mener du det, far?» sa prinsen vantro. «Det mener jeg av hele mitt vinterhjerte,» sa kongen og klemte dem begge to. Så vekket han dronningen, slik at også hun kunne få høre den gode nyheten og se all den vakre snøen som fortsatt glitret som sølv og diamanter i den veldige slottshagen, og i hele det vakre vinterlandet.
Da dronningen fikk høre nyheten og se den gnistrende vinteren utenfor gluggen, ble hun både glad og lykkelig. Skjønt hun ikke hadde så mye imot vår og sommer, var det likevel noe trygt og hjemlig ved å se Vinterland slik det hadde pleid å være. Det var også en lettelse å se kongen så glad og fornøyd etter alle de tunge årene med fortvilelse og sorg over snøen som forsvant. Hun klemte sønnen sin og tok varmt imot Bjørkhild som hun kjente litt fra før. «Du får en god hustru i henne,» sønnen min, sa hun blidt. «Og du får en god mann i min sønn, Bjørkhild,» la hun til og ga Bjørkhild en varm klem. Det ble stelt i stand til kongelig frokost i ballsalen. Folk var litt trøtte etter den store festen, men stemningen var god, og alle frydet seg over det store mirakelet, at vinteren hadde vendt tilbake! At det ikke ble giftemål mellom prinsen og noen av prinsessene var det ingen som tok særlig tungt. Prinsessene hadde så likevel funnet sin hjertevenn, helt på egen hånd, akkurat som prinsen. «Jeg har noe jeg vil si,» sa kongen midtveis i frokosten. Alle så nysgjerrig bort på Kong Vinter. Han kremtet litt og dro seg skjegget før han erklærte: «Siden vi har så mye mat fra i går, og har så mange fine gjester her, så vil jeg invitere dere alle i bryllup i kveld.» Folk gispet og så forvirret på hverandre. For hvem var det som skulle gifte seg? «Min sønn, Prins Vinter, skal gifte seg med skogvokterens datter Bjørkhild,» sa han like frem. Han var litt spent på reaksjonene, men han hadde bestemt seg for å bare si det som det var. Det ble helt stille ett sekund eller to, men så brøt gjestene ut i applaus og gratulasjoner. De andre fyrstene ble aldeles ikke sinte. De tok prinsen og den kommende prinsessen i hånden og ønsket dem lykke til. Prinsessene var også glade, for de elsket festligheter, og nå kunne de se frem til nok et ball. Så snart frokosten var over begynte folk å forberede seg til kveldens bryllup. I hui og hast ble hestene salt opp for å bringe kongens menn rundt med invitasjoner, og på kjøkkenet stod kokker og bakere på hodet for å få ferdig en stor bryllupskake. Innen klokken slo seks var alt klart til et praktfullt bryllup. En diger hvit marsipankake, formet som slottet i Vinterland ble båret inn i ballsalen, og skredderne, som hadde jobbet på spreng for å sy om dronningens isblå brudekjole, kunne nå trekke den over hodet til prinsesse Bjørkhild og fastslå at den passet henne helt perfekt!
Det brune lange håret hennes ble pyntet med vakre hvite og rosa vinterroser, og en tiara med perler og funklende diamanter. Selv om hun ikke var født prinsesse, var hun uten tvil prinsesse så god som noen nå! Prinsen hadde ingen diamanter eller edle stener på seg, men han funklet helt av seg selv, av ren og skjær glede! Det unge paret var så lettet over å endelig få hverandre, for de hadde ventet så lenge. Prinsen hadde fryktet at han kanskje aldri ville få den han elsket, men det umulige er ofte mulig bare man er tålmodig og ikke slipper drømmen av syne! Kong Vinter var likevel den lykkeligste av alle, for ute dalte de vakreste snøkrystaller ned fra himmelen. Folk i kongeriket stod på ski, svevde over vannene på skøyter, gjorde dristige piruetter og sprang om kapp. De bygde store snøborger og lagde lykter av is som de tente om ettermiddagen for å gjøre den vakre mørketiden enda vakrere.
Alt dette hadde virket så umulig bare for noen dager siden, som en fjern og uoppnåelig drøm, men så ble det likevel mulig fordi fyrstene forstod at de måtte samarbeide. På tro og ære hadde de lovet hverandre å fortsette med det, og det lovet også prinsen at han ville gjøre når det en gang ble hans tur til å overta kongekronen etter sin far. Akkurat nå var prinsen svært fornøyd med å være prins, og Kong Vinter var fornøyd med å være konge i et ekte vinterland i igjen!
