Hemmeligheten ligger i rekkefølgen

Det er faktisk ikke bare folk med diabetes som kan slite med å få en sunn blodsukkerkurve, slik man tidligere har trodd. Veien til et sunt blodsukker handler heller ikke bare om hva du spiser, men når du spiser hva, skal man tro boken “Glukoserevolusjonen”.

 

Det er nok likevel spesielt vanskelig for dem med diabetes type 1 (her representert ved den nye Barbiedukken).  Alle uten diabetes og med diabetes type 2 kan imidlertid påvirke blodsukkeret gjennom å spise riktig, og ikke minst; i riktig rekkefølge. Og hva er så riktig rekkefølge?

Forfatter av Glukoserevolusjonen, Jessie Inchauspé, driver også instagramkontoen Glucosegoddess, der hun har nesten seks milloner følgere. Boken hennes forklarer på en grundig måte hva som skjer i kroppen når vi spiser, og hvilke skadelige effekter det kan ha å spise feil, og i feil rekkefølge. Når vi spiser omdanner insulin (et hormon som produseres i bukspyttkjertelen) glukosen om til energi  og lagrer det overflødige i lever og muskler. Når disse lagrene er fulle, omdannes resten av glukosen om til fett. Du legger altså på deg.  Det er imidlertid ikke det verste.

Når vi har for høyt blodsukker kreves det mye insulin for å drive det ned. Har man gjentatte episoder av for høyt blodsukker (over 7,8 etter et måltid), vil insulinet etter hvert virke dårligere. Da har man fått insulinresistens og det kan etter hvert  bidra til utvikling av diabetes type 2. Det kan også føre til betennelser i kroppen, eller til å forverre eksisterende betennelsestilstander. Så hva skal man gjøre? Jo, man skal flate ut glukosetoppene, skriver forfatteren.

Så hvordan gjør man det: Jo, man endrer spisemønster. Spiser man fiber først, deretter protein og fett, og så karbohydratene til slutt, bidrar man til at blodsukkeret stiger mindre enn det ville gjort om du gikk rett på karbohydratene og f.eks. startet dagen med cornflaces, syltetøy og melk. Dette skjer fordi fiber danner et “nett” som gjør at opptaket av karbohydrater skjer saktere. Man trenger ikke vente lenge mellom måltidet med fiber og karbohydrater, det virker uansett. “Netteffekten” opphører imidlertid etter ca. 1-1,5 timer, så spiser du salat kl. 10.00 og en muffins kl. 13.00, får du trolig en høy blodsukkertopp. Det er i tillegg lurt å gå en ti minutters tur, eller være fysisk aktiv på annen måte innen 70 minutter etter måltidet, men også fysisk aktivitet før måltider teller positivt.

Illustrasjon fra boken “Glukoserevolusjonen”.

Jeg har alltid spiste en stor porsjon havregrøt til lunsj (jeg spiser ikke frokost), og trodd at det var veldig sunt. Havregryn er jo sunt, ingen tvil om det, men jeg fikk meg en vekker da jeg av ren nysgjerrighet kjøpte en blodsukkermonitor og hadde den på meg i 14 dager. Havregrøten gav meg nesten like høyt blodsukker som da jeg på 17. mai spiste to store marsipankakestykker! Så må det også sies at min havregrøt bestod av såkalte “nakne karbohydrater”. Den var laget på vann, tilsatt litt kli og søtet med stevia, så den inneholdt verken tilsatt fett, eller proteiner. Hadde jeg brukt store havregryn ( jeg brukte lettkokte), kokt den på soyamelk og tilsatt  nøtter og/eller peanøttsmør, ville kanskje kurven vært mindre bratt. Det er nemlig også lurt å “kle på” karbohydratene, skriver Inchauspé. Skal du spise et stykke sjokoladekake er det lurt å f.eks spise gresk yoghurt ved siden av. Og har du lyst på et kakestykke, eller en is; spar det til etter middagen i stedet for å spise søtsaken alene, da vil den gi mindre blodsukkerstigning. Det er også viktig å si at det er individuelle forskjeller. Jeg får høy stigning av havregrøt, andre kan få det av andre ting.

Glukosetopper og generelt høyt blodsukker fører uansett til  glykering, og det er denne glykeringen som måles når du f.eks tar et langtidsblodsukker (HbA1c) hos legen. Prøven viser hvor mye glukose (sukker) som har bundet seg til hemoglobin (et protein i de røde blodcellene). Glykeringen har en rekke negative effekter, skal vi tro forfatteren. Det kan både gi slappere hud, dårligere syn og generell aldring, og også bidra til søtsug, ulvehunger, migrene og i verste fall diabetes.Det skal altså være mye å vinne på jevne ut blodsukkerkurven, redusere glykeringen, og unngå eller reversere insulinresistens. Så da jeg spiste kinesisk tidligere i sommer burde jeg spist grønnsakene først, og så risen,  dersom målet var å unngå en høy blodsukkertopp. Det hadde selvsagt også hjulpet å spise en del av grønnsakene først, eller – kanskje enda bedre – spise en liten salat før hovedretten (side sausen garantert inneholdt en del sukker).  Målet er altså fiber først, og med fiber mener forfatteren grønne bladgrønnsaker, bønner, linser og rotgrønnsaker.

Eksempler på det forfatteren omtaler som fiber.

 

I boken går forfatteren mye dypere inn i materien og har mange illustrasjoner, fortellinger og detaljerte beskrivelser. Veldig interessant lesning som inspirerte meg til å endre litt på kostholdet!

Hører gjerne fra andre som har lest boka:)

Mer enn bare en duft

Vitenskapen bekrefter det, men det er egentlig ikke nødvendig. Alle vet at lukter aktiverer minner på samme måte som musikk gjør det. Jeg forbinder ulike parfymer med ulike epoker i livet, og duften av dem aktiverer  følelser fra denne tiden, eller minner knyttet til personer som brukte duften.

 

 

Første gang jeg fikk prøve voksenparfyme var jeg 14 år og på ferie i Hellas. En dame vi ble kjent med gav meg en dusj Cloè bak øret, og det gjør at denne duften alltid vil forbindes med noe nytt og spennende. Med Hellas, med det å være ung og udødelig, svale bølger og evig sol,  greske tavernaer og lyden av et annet språk.  Sent på 80-tallet overtok en annen duft som noen, inkludert meg selv sikkert, brukte i så store mengder at det lå som en bedøvende sky rundt oss. LULU! Lukten av denne aktiverer minner om studier, tørket banan og svart blomsterte. Alt akkompagnert av Tracy Chapman som synger “Baby, can I hold you tonight” og “You got a fast car, I want a ticket to anywhere…”.

Litt mer voksen fikk jeg behov for noe jeg antok var mer klassisk og elegant: Chanel No 5 – parfymen til selveste Marilyn Monroe.

 

 

 

Denne duften gir meg først og fremst assosiasjoner til å være voksen, og det er jo ikke alltid bare, bare. Ansvar, jobb,  regninger og sånt. Hmm, kanskje er det derfor jeg aldri har hatt lyst til å vende tilbake til den, selv om den lukter både rose og sjamsin, dufter jeg ellers elsker.

Da jeg begynte å bli opptatt av dyrevern og dyretesting satte det sine klare begrensninger på valg av duft. Heldigvis hadde vi Body Shop i byen min, og de har parfyme. Her har jeg brukt mange forskjellige. Hvit Musk var en favoritt ganske tidlig, men de siste årene har jeg konsekvent brukt “British rose”. Den er i tillegg vegansk.  Lukten tilfredsstiller min elsk til roser, og jeg synes den er frisk og lett, hvis man ikke bruker for mye da.

Jeg har imidlertid savnet duften av min første kjærlighet; Chloe, men Karl Lagerfeld rikker seg ikke fra listen over produsenter som tester på dyr. Der står også de fleste av de kjente merkene. Appen jeg bruker for finne dyrevannelige produkter ser du HER
Jeg ble imidlertid svært glad for å finne ut at Isabel Raads merke Nude står på den grønne listen. Og det samme gjør Sophie Elises merke Glöd. Sistnevnte har jeg ikke prøvd, men jeg har luktet meg gjennom utvalget til Nude Beauty og tror kanskje Mykonos kan være en god erstatter  for min gamle kjærlighet. Den brakte frem noen av de samme assosiasjonene som Chloe; Hellas, duvende bølger og en smule uovervinnelighet:)

 

I seng med fienden

Mellom 30 000 og 100 000 kvinner hadde et forhold til tyske menn under 2. verdenskrig, og hvert 7. ekteskap inngått i 1945 var mellom tyske menn og norske kvinner. Museum Nord og Nordland Akademi har laget utstillingen “Forelsket og foraktet” der de til slutt stiller spørsmålet: Kunne det vært deg?

Jeg vil jo på refleks svare nei, men tror svaret like gjerne kunne vært ja. Alle tyskere var ikke nazister, de fleste var vanlige unge gutter som ikke hadde noe valg, de måtte i krig. De var fremmede, snakket et annet språk, og virket sikkert eksotiske og spennende for unge eventyrlystne jenter. I tillegg var de overalt. De flyttet inn i folks hus, de var på kafeer, kino, restauranter og i gatene. En kvinne som er sitert i utstillingen formulerer det slik:”De var et pust fra den store verden… I sine uniformer. Herregud, for noen flotte menn. Vi trodde ikke våre egne øyne”.

Selv om det ikke var forbudt å ha et forhold til en tysker, ble det sett på som en stor skam. Denne annonsen fra krigens dager viser hvor viktig det var for en familie å renvaske seg fra rykter om at et familimedlem var “tyskertøs”.

Kjærligheten hadde en høy pris for noen. Kvinner som giftet seg med tyskere mistet, etter en endring i statsborgerloven, sitt norske statsborgerskap og måtte flytte til Tyskland med sin mann etter krigen. Fra tysk side ble det stilt krav om avstammingsattest og bilde av kvinnen (for å sikre at hun var “arisk”). Mannen måtte også vise at han kunne forsørge henne i Tyskland.

Det høres umiddelbart ikke ut som straff å måtte flytte til ektemannens hjemland, men Trude Teiges fantastiske roman Mormor danset i regnet gir et innblikk i en bekmørk historie som var delvis ukjent for meg.

Romanen handler om tre generasjoner kvinner. Historien starter under 2. verdenskrig. Vi blir kjent med norske Tekla  som forelsker seg i en tysk soldat og blir med ham til Tyskland. I vår tid vender barnebarnet Juni tilbake til Tyskland  for å finne ut mer om bestemorens historie, og om sin tyske bestefar. Her får hun seg mer enn èn overraskelse. Romanen skifter mellom tidene og nøster opp historien til Tekla. Som nygift kommer hun til et Tyskland med brukket rygg. Fattigdom, ødeleggelse og mismot preger tilværelsen i den lille byen Demmin, nordøst i landet. Mange tyske byer ble ødelagt etter krigen, men byen Demmin i Mecklenburg-Vorpommern ble spesielt hardt rammet. Demmin var et sterkt støttepunkt for nazismen under og etter krigen, og mange begikk kollektivt selvmord av frykt for represaliene etter krigen, men også som en følge av at nazi-myndighetene hadde intensivert sin propaganda om at det ikke ville være verdt å overleve et militært nederlag som ville innebære ødeleggelsen av den tyske nasjonen. Tekla, romanens hovedperson,  overlever, men mannen Ottar dør, og når hun prøver å flykte vestover blir hun voldtatt. Hun prøver å komme hjem til Norge igjen, men Norge hadde ikke fredsavtale med Tyskland før i 1951, og kvinner gift med tyskere hadde jo mistet sitt statsborgerskap. De kunne komme hjem etter hvert, men bare hvis familien forbarmet seg over dem og betalte billetten. Les mer om tragedien i Demmin HER

 

 

Mange av de gravide mødrene holdt ellers til i såkalte Lebensbornhjem, og ca. 8000 barn ble født på disse hjemmene for rasemessig verdifulle mødre og barn.

Mange barn av tyske fedre ble dårlig behandlet, forsøkt adoptert bort og generelt avskrevet som “tyske” av nordmenn etter krigen. Tyskerne brukte lebensbornorganisasjonen til å foredle nasjonen og tanken var at de beste av barna (det vil si de som var blonde og blåøyde) skulle sendes til Tyskland. Resten kunne adopteres bort i Norge.

Etter krigen ble mange kvinner som hadde vært sammen med tyske menn skamklipt og utskjelt. Noen ble også sendt til Statens interneringsleir på Hovedøya. Myndighetenes begrunnelse var at de ville beskytte dem mot trakassering,  og norske menn mot kjønnssykdommer.

Look to Vesterålen

Lofoten er vakkert, men nedrent av turister om sommeren. I Vesterålen er det bedre plass og minst like vakkert, så vi dro dit!

Midt i Melbu fant vi et utrolig koselig bakeri med inne- og uteservering, og et imponerende utvalg i disken. Melbu er et tettsted med 2257 innbyggere. Vi var der under “Sommer-Melbu”, så denne dagen så det ut til at de fleste av dem hadde funnet veien til sentrum. Flaks var det også at sola tittet frem etter en litt grå og kjølig start på sommeren.

Koselig interiør i litt gammel stil.

Gode kaker:)
Denne dagen kunne man også beskue amerikanske biler av ulike dato. Jeg faller alltid for de med rundere former, altså de litt eldre modellene. Denne grønne skulle jeg gjerne tatt en tur i!

En kort spasertur fra sentrum fant vi Melbo hovedgård der man kunne vandre i en nydelig,  velstelt hage i engelsk landskapsstil, og kjenne duften av fordums storhet.

 

Det blir knapt mer romantisk enn dette.

Melbu var opprinnelig en storgård, men ble siden kjent for fiskeindustri. Havet er stikkordet langs hele kysten, og er nok også i dag den viktigste ferdelsåren. Fra Melbu kan man ta en halvtimes fergetur over til Fiskebøl i Lofoten, eller  bare bli der man er. Denne dagen var akkurat det mest fristende <3

 

Her følte jeg meg hjemme!

Hurtigruta har fraktet folk og varer langs kysten helt fra 1893. På Stokmarknes i Vesterålen har de skapt et imponerende museum som illustrerer historien fra dampbåtens dager og frem til i dag. Her kan man se lugarer og salonger fra ulike epoker. Jeg følte meg mest hjemme i damekupeen på første klasse anno 1912!

Herrene holdt formodentlig mest til i den tilstøtende røkekupeen med en punsj i den ene hånden og en sigar i den andre. Antrekkene var nok i samme stil som man kan se i filmen “Titanic”, for DS Finnmarken ble overlevert Vesteraalens Damskipselskap det samme året som Titanic sank i Atlanterhavet.

 

En passasjerlugar der den reisende har lagt fra seg hatt, hansker og toalettartikler.

Skipet som er utstilt i museet er MS Finnmarken fra 1956. Når man ser et skip slik, i full størrelse, føler man seg ganske liten…

Reiste man på første klasse i 1956 kunne man møte denne oppdekningen og få en forrett  av palmeskudd med rørt smør.  Det høres ganske ekslusivt ut, selv i dag.

Var man vanlig lokalkpassasjer ble man imidlertid tilgodesett med en krakk, eller en plass i trappa. Det var ganske tidlig turistene man satset på, en utvikling som har vedvart. Skipene var likevel svært viktig for å frakte folk og varer langs kyste  fra Bergen til Kirkenes.

 

Og at hurtigruta anses som en nødvendighet blant kystens folk vitner dette utsagnet fra 1978 om!

For mer om museet og historien se https://www.hurtigrutemuseet.no/

Endelig!

Sommeren i Nord-Norge har vært et slit for alle som synes 18 grader er nok. I år har det vært evig sol fra skyfri himmel, fra midten av juni til midten av august. Temperaturmåleren har vist 25-30 grader pluss i lange perioder av gangen. Veldig unormalt, og veldig ubehagelig!

 

Jeg har nesten ikke klart å gjøre noe som helst. Det har vært for varmt til å gå tur, for varmt om nettene, og for varmt til å sitte på uteservering. Jeg har selvsagt gjort det likevel, man kan jo ikke bare sitte inne foran ei vifte, men jeg har savnet den gode nordnorske sommeren der man må sitte i en lun solvegg for å ha det varmt, og der det er lange innlagte pauser med regn og skitvær.

Noen har selvsagt vært strålende fornøyd. Det er nok de samme som kan tenke seg å dra til sydligere strøk i juli. Dem har jeg aldri skjønt meg på. Selv turistene har slitt i år. Folk fra Spania, Italia og Frankrike. De kom hit på coolcation – trodde de, og hadde pakket kofferten deretter. Det ble skivebom og noen lot seg intervjue i avisen og kunne fortelle at de angret på at de kom hit. Stakkars folk. Boblevest og fjellsko i 30 grader. Det er ingen god opplevelse.

 

Men nå kjenner jeg at høsten har begynt å feste grepet. Endelig! Luften har fått blåstikk, selv om det fortsatt er mildt. Det bugner med rips på trærne, man kan gå tur i regnet, strikke læsta og se frem mot kjøligere tider. For en lettelse!

Mens svetten rant lette jeg også etter en virkelig coolcation, og fant svaret. Til neste år, hvis solen steker like besatt, da reiser jeg mot nord. Til Island eller Svalbard. Eller aller helst til Færøyene. Der er det stabilt kjølig hele sommeren, rikelig med tåke og regn – og i tillegg utrolig vakkert:)

En helt ny by

I Sveriges største kommune, 550 meter over havet, ligger Sveriges nordligste by, Kiruna. På 1600-tallet oppdaget samene som holdt til her jernmalm i fjellrypefjellet (Kiirunavaara) og Luossavaara (laksefjellet). Da Ofotbanen til Narvik ble åpnet i 1903, og malmen kunne fraktes ut fra en isfri havn, startet utvinningen for fullt. Det har den gjort siden, og nå har den resultert i at grunnen er i ferd med å slå sprekker,  slik at store deler av byen må flyttes. Under den eksisterende byen er det dessuten mer malm som LKAB vil bryte og omskape til klingende mynt i den svenske statskassen!

Det er ingen tilfeldighet at fjellrypene utsmykker rådhusplassen i den nye bykjernen. Giron(samisk), Kiiruna/Kieruna (finsk/tornedalsfinsk(mëankeli) og Kiruna (svensk), betyr fjellrype.

I Kiruna kommune er både samisk, mëankeli og finsk offisielle minoritetsspråk.

Rådhuset, den såkalte Kristallen, er helt nytt, men klokketårnet fra det gamle har blitt med på flyttelasset På rådhusplassen har de bygget en stor solsofa. Et flott og praktisk møtested når solen skinner, slik den har gjort mye her i nord i sommer!

Kiruna ligger i svensk Lappland, og områdets røtter er synlige inne i rådhuset (som også er museum for samtidskunst), og i området rundt. I skogkanten over hovedveien kan man skimte rein og elg mellom trærne.

 

I andre enden av rådhusplassen ligger det nye Scandichotellet som i formen er inspirert av Sveriges høyeste fjell Kebnekaise  og fjellpasset Lapporten.

Vi kjørte elbil hit, og var litt usikker på om det var nok strøm til å holde de 17 milene øst mot Kiruna, selv om bilen har en oppgitt WLTP på 270 km. Det gikk fint. Etter litt forsiktig kjøring hadde vi 20% igjen da vi ankom byen. Svenskene ligger litt etter oss når det gjelder ladenettverk, men det er et par hurtigladere her. Vi ladet i den kommunale parkeringsgarasjen. Det gikk ikke så fort, men var heller ikke så dyrt: ca. 200 for “full tank” + 12 kroner per time i parkeringsavgift. På hjemveien gikk det mest nedover, så da var det mer å gå på.

Fra skybaren på hotellet har man god oversikt over bykjernen og hele området opp mot “gamlebyen”. Flyttingen av byen er på langt nær ferdig, den skal pågå i minst ti år til. Bakerst i bildet aner man kirkespir som strever mot himmelen. Kiruna kirke ble kåret til Sveriges vakreste bygg i 2001. Den er er tegnet av Gustav Wickman, og veier ca. 600 tonn. For å kunne flytte den uten å demontere den må man bygge nye veier, forsterke bruer og rive enkelte bygg. Forarbeidet har pågått helt siden 2017.

At en ny by blir til merker man når man beveger seg rundt i sentrum. Her bygges det på alle kanter. Selv om langt fra alle må flytte, er det mange, ca. 6000 som trenger nye hus og leiligheter. Det bygges mye nytt, men det mest imponerende er flyttingen av store, eksisterende bygninger: https://www.youtube.com/watch?v=_QX-5XSdBWI

Kvartalet rundt rådhuset og hotellet er imidlertid ferdig. I alle fall ser det sånn ut. Her er butikker, kulturhus og kjøpesenter, samt en del offentlige bygninger.

Uansett hvor jeg er, er jeg på jakt etter noe vegansk å spise. Til min glede fant jeg Espresso House midt i sentrum, og der har de flere veganske kaker. Juhu:)

Vi spiste middag på Mommas i hotellet, og der hadde de en svært veganvennlig buffet med grønnsaker, salat ris og qinoamiks (i tillegg til kjøtt og fisk).

Den ny bykjenen er bundet sammen av flotte gågater belagt med brostein der man enten kan ta beina fatt, eller låne en av de mange elektriske sparkesyklene. Jeg foretrakk det første, men min kjære lot seg friste til å sparke igang en bysykkel.

Flyttingen av Kiruna er et pågående kapittel, og det blir spennende å se hvordan nybyen blir til slutt. Vi kommer åter💙💛

 

Fantastisk eller forferdelig?

Stadig flere bruker joggesko til alt, og jeg elsker selv mine Nike:) I morgen er det på med bunadsko. De er ikke fryktelig vonde å gå i, men ikke så gode heller. Sparkjøp frister med bunadsneakers. Skal man våge seg på det, eller er det helt fy fy?

Dagens bunadsko er egentlig ikke noen fasit på hvordan folk gikk kledd på 1700- og 1800-tallet. De brukte komager, tresko, snørestøvler og flere ulike typer mokasiner, ifølge denne artikkel https://snl.no/bunadsko  Så egentlig trenger man ikke føle seg så bundet til å bruke sorte sko med spenner.

Hva tenker dere?

 

Hvit novent

Advent kryper stadig nærmere. Jeg prøver alltid å være ferdig med gaveinnkjøp og forbredelser til da, så denne helga ble det litt shopping, litt baking, og en gåtur i det hvite.

Det er så utrolig mange som allerede har pyntet, særlig utendørs. Jeg synes det er veldig fint å se på, men venter selv med innendørs og utendørs pynt til advent. Begrepet novent dukker stadig opp, som betegnelsen på ventetiden før ventetiden. Jeg synes det er litt fint og forstår folks behov for lys i den mørke årstiden.

Byen yret av folk, både fordi julen nærmer seg, men også på grunn av black friday. I likhet med julen har også den svarte fredagen breiet seg, og så kan man selvsagt diskutere om man faktisk gjør gode kjøp, eller om man blir lurt. Det beste er å ikke kjøpe noe man ikke ville kjøpt uansett, tenker jeg.

Jeg baker ikke så mye til jul, men noen større kaker, risboller og serinakaker må til for at jeg skal føle meg klar.  Ofte blir det ofte krumkaker, men de er litt vanskeligere å lykkes med når de skal være veganske.

Risbollene er av det mørke slaget, laget av sjokolade med 70% kakao og puffet ris. Enkelt og greit. I serinakakene erstatter jeg egget med 1/2 teskje olje og litt vann. De er enkle å få til, men det er veldig fort gjort at de blir for mye stekt.

Det gjenstår fortsatt litt til jeg kan si meg helt klar til advent, men det nærmer seg! Er du i rute?

Vinterlys og førjulshygge

I helga tok vi turen til nabobyen for å møte familie, se teater og bo på hotell. I Harstad er julelysene tent, julegrana står klar til 1. søndag i advent, og en vaskekte lyskenguru ønsker folk velkommen i gågata!

Og han er absolutt ingen hvem som helst. Handelsstanden hadde nemlig bestilt en hest, men da pakken ankom i fjor, viste den seg å inneholde noe langt mer eksotisk. Og hvorfor ikke. Ken Guru skaper stemning, og bærer samtidig bud om lysere tider og en ny sommer!

I Harstad setter de hvert år opp Det store julespillet der halve byen er involvert, enten på scenen, eller som publikum. Fortellingen om nissejenta, prinsen og en skummel iskonge som bare trengte kjærlighet, fenger både små og store. Det eldste tantebarnet mitt har en rolle i skuespillet, og da er det jo ekstra koselig å være på plass i salen.

En positiv bieffekt er skikkelig førjulsstemning som i år ble forsterket av snedekte gater og julebelysning.

Jeg er veldig glad i Thon-hotellet i Harstad, og overnatter alltid her. Det er ikke så mye teppegulv her som på mange andre hoteller, og det gleder en allergiker med lettirriterte lunger. Det har i tillegg god beliggenhet hvis man er nøye med å bestille havutsikt, og  fin frokost med utsikt mot havna.

I år bestilte vi romantisk pakke som tillegg, og det skuffet ikke. Vinkjøler med eplemost, kaker, frukt og hjertesjokolade på rommet. I tillegg var sengen overstrødd med roseblader. SÅ koselig, og ikke mye dyrere enn et vanlig superiorrom heller.

Førjul og Harstad betyr også litt shopping. Før dro Narvikfolk alltid til Kiruna og Harstad for å shoppe. Nå har Narvik egentlig like mange butikker som Harstad, men forandring fryder fortsatt. Vi dro først innom Kanebogensenteret. Der hadde de til min store glede vegansk is på Rustikk kafè. Hurra! Jeg tror man må være veganer for å forstå gleden over å finne noe å spise på byen:D

Etter forestilling spiste vi på Kompis i det nye Alti-senteret nede ved hurtigrutekaia. De har den beste veganpizzaen jeg noensinne har spist på restaurant. Den er i utgangspunktet vegetarisk, men jeg bestiller den uten ost. Servitøren var svært hyggelig, men åpenbart ikke veganer, for han sa jeg godt kunne få den uten ost, men at han da ikke kunne garantere for smaken..haha:) Han syntes nok det hørtes stusselig ut.

Det synes min kjære også. Han valgte som vanlig den andre ytterligheten: Pizza med biff og bernaise!

 

Da vi vendte nesa hjemover var det klart og kaldt, helt ned i -16 enkelte steder langs veien, men glitrende hvitt med nydelig novemberlys på fjellene. Om knapt 14 dager slukker naturen lysene, og mørketiden senker seg over oss. Jeg synes det er vakkert, og tenker at  nå kan den bare komme💙🌟