Mangt og meget

Hvert år tenker jeg at Jakten på kjærligheten er pute-TV, og hvert år sitter jeg klistret foran skjermen likevel. Det er jo så spennende å se om det blir noe romantikk, og så grusomt å oppleve at de som blir stemt ut får kameraet trykket opp i ansiktet mens de bryter sammen, eller tappert holder masken.

Annonsørinnhold

Ekstra hyggelig pris: Julekalenderne mannfolk ønsker seg

Man kan jo være kynisk å si at de visste hva de gikk til, men det tror jeg faktisk ikke at de gjorde. Det er nok vanskelig å forestille seg hvordan en slik opplevelse kan være. Noen ganger tror jeg ikke engang at deltagerne er så fryktelig forelsket i bonden heller, men at konkurranseinstinktet tar dem. Kanskje gjelder det særlig for menn, eller er kvinner like konkurransedrevne?

Årets episode nærmer seg slutten, og da er det jo fristende å gjette hvem bøndene Sigrid Tolsby (30), Martin Amundrød (36), Thomas Steen (47) og Erlend Christoffersen (40) velger til slutt. Samtidig er det et privilegium som seer å mene noe om hvem de burde ha valgt.

Jeg mener f.eks at Thomas Steen burde valgt Roy (til høyre for ham i bildet). Han virker som en varm og ærlig person, og i tillegg er han handy. Jeg tror imidlertid at han velger Christoffer.

Av de to Sigrid sitter igjen med er jeg ganske sikker på at hun velger Ben. Der er det allerede romantikk, fikk vi se forrige episode.

Martin har hele tiden hatt en tydelig favoritt i May Jeanette, så det skal godt gjøres at det ikke blir henne. Erlend går nok for den yngste, Vera fra Lakselv.

Jeg er spent på å se om jeg får rett:)

Flere som ser på og har tanker om hvordan det går?

I dag er det dyrenes dag. Enten du har kjæledyr, husdyr, eller en elg i hagen, er det tid for å stoppe opp og tenke over hva dyrene betyr for oss. Mitt forhold til dyr er nært. Jeg føler at de er mine medskapninger, og derfor spiser jeg dem ikke, men beundrer dem (joda, noen frykter jeg også).

Som barn hadde jeg hund en periode, og i voksen alder har jeg hatt to katter; Ødipus og Odin. Nå har jeg ingen kjæledyr, men dyrs velferd er likevel svært viktig for meg. Alle som har hatt dyr vet at dyr har følelser. Man må bare lære seg å lese dem. Katten som holder halen høyt og myser med øyene når den er glad og vil hilse. Hunden som henger med ørene og får triste øyne når den ikke har det så bra, eller springer med halen mellom beina når den er redd.

Shopping

Sjekk de råeste sportskuppene på Black Friday🔥

Derfor skjærer det meg i hjertet hver gang jeg hører om dyr som lider, enten det dreier seg om hjemløse katter, eller dyr i landbruket. Skillet mellom husdyr og kjæledyr er jo egentlig kunstig. Alle er dyr. Og alle kan føle. Skillet har vi skapt for å gjøre det mulig å spise noen av dem,  tenker jeg.

Det er fortsatt slik at ikke alle kyr får være ute, og de fleste griser lever hele livet på betong. Det er er grusomt når man vet hvilke behov de egentlig har til å rulle seg i søle og grave i jorda med trynet sitt. Nylige inspeksjoner har dessuten avdekket  lovbrudd ved 56% av Norges grisefarmer.

Også fisk har følelser og er omfattet av dyrevernloven. De lider ofte i trange merder og når hard avlusing gir dem store, åpne sår på hele kroppen. Mange dør også av behandlingen. Mye tyder på dyrevelferd ikke tas på alvor når det gjelder laks. Den trenger et langt sterkere tilsyn enn den har i dag. I tamreindriften har det bl.a. vært et problem at det utføres ulovlig kastraksjon uten bedøvelse. Dette er svært smertefullt for dyrene under inngrepet, og i lang tid etterpå.

Desto gladere blir jeg da når jeg ser enkeltmennesker og organisasjoner ta vare på dyr og kjempe for deres rettigheter. Og av dyrefristeder som Dale store gård. Denne gården gir dyr som ellers ville vært hjemløse eller blitt slaktet, en mulighet til å leve et godt liv. Her kan du også fjernadoptere et dyr, få fadderbrev med bilder og historier fra dyrenes hverdag, og til og med bli invitert på faddersamling. Du får et nært forhold til et dyr, og gården får midler til å fortsette det viktige arbeidet.

I Norge er det mange organisasjoner som kjemper for dyrs rettigheter. NOAH for dyrs rettigheter, Dyrevernalliansen, Nettverk for dyrs frihet og Dyrebeskyttelsen er noen av disse. Takket være noen politiske partier og NOAH har vi nå også fått dyrepoliti i alle politidistrikter. Det er likevel store mørketall når det gjelder dyrekrim, og det er viktig at vi alle sammen melder fra når vi ser, eller mistenker at dyr lider.

Ved akutte tilfeller av vold mot, eller mishandling av dyr,  skal du ringe politiet på 02800. Hvis det ikke er like akutt kan du sende en bekymringsmelding til mattilsynet.

Det er viktig at vi alle engasjerer oss for at dyr skal få det bedre. La oss feire dyrene på dyrenes dag 💖

Om vinteren fryser jeg ofte på hender og føtter, men siden jeg har en vegansk livsstil prøver jeg å unngå ull når jeg strikker lester og votter. Det finnes faktisk gode alternativer som virkelig varmer!

Jeg må legge til at det ikke er slik at jeg aldri bruker ull, jeg har bl.a. bunad, og jeg kaster ikke ullplagg jeg allerede har.

Jeg har strikket mange lester og votter i akrylgarn fra Hobbii. Første gang jeg bestilte akrylgarn var jeg skikkelig skeptisk, men jeg skjønte fort at stiv og elektrisk 70-tallsakryl ikke kan sammenlignes med den kvaliteten man får kjøpt i dag. Akrylgarnet av typen Amigo produseres av noe de kaller HB-akryl der fibrene utsettes for damp og press under produksjonen, slik at de trekker seg sammen og blir fyldigere. Det gjør at garnet blir mykt og lett å strikke med, heter det seg.  Og det er det virkelig!

Alt på bildene er strikket med Amigo chunky. Med dette garnet og tykke pinner går det unna. Skikkelig morsomt for en utålmodig sjel!

Amigo finnes i tre ulike tykkelser, og et par andre alternativer. Jeg har strikket kofte med den tynneste varianten. Resultatet ble veldig mykt,  så det kan nok være et alternativ også for dem sliter med at ullplagg klør.

Til sommerplagg passer det nok bedre med bomullsgarn, men til alle plagg som skal varme litt synes jeg dette garnet er et veldig fint alternativ til ull.

God strikk – uansett garntype 🧡

Jeg har alltid bodd i by. Mine foreldre og besteforeldre har også vokst opp i by, så jeg har svake relasjoner til bygda. At bygdene blir avfolket har jeg møtt med et skuldertrekk. Det var først da jeg ble sammen med en kar fra spredtbygde strøk at jeg forstod vedmodet i denne utviklingen.

I 1830 bodde 87%, av landets befolkning på landet. Folk flest altså. Alderssammensetningen var også en annen enn i dag, det var fulle skoler, bygdefester og uteliv, flere butikker, post og politi. Nå blir det stadig lengre mellom hver skole, hvert fjøs med dyr og hvert hus med fastboende. Eneboliger blir feriehus og låver og fjøs får stå til de kneler og faller sammen av seg selv.

Annonsørinnhold

Ekstra hyggelig pris: Julekalenderne mannfolk ønsker seg

Det eneste bygdesamfunnet jeg har noe som helst kjennskap til er min kjæres hjemkommune,  Hamarøy, og da særlig kommunesenteret Oppeid. Hamarøy blir, ikke uten grunn, ofte markedsført som Æventyrlandet.

I Hamarøy kommune bor det i dag 2800 personer. Det er 45% færre enn før 2. verdenskrig. Befolkningstallet har sunket gradvis. Det har ført til at skoler og barnehager i noen av bygdene i kommunen er lagt ned, og til at tilbudet av kafeer og utesteder har blitt nærmest ikke-eksisterende. I NRK-dokumentaren jeg har lånt tittelen fra beskrives den harde kampen for å bevare skole og befolkningsgrunnlag, og sorgen ved å se at det kanskje ikke går likevel.

Sentraliseringen har ikke skjedd raskt, men gradvis fra og med midten av 1800-tallet. Et mer effektivt jordbruk, markedsøkonomi og en industri som krevde arbeidskraft, særlig i Kristiania (Oslo) var noen av årsakene til at folk dro fra landsbygda.

Befolkningen vokste også i løpet av hundreåret, og det ble lettere å finne utkomme i byene. 800 000 nordmenn hadde enda sterkere utferdstrang og løste enveisbillett til Amerika. En annen flyttestrøm gikk faktisk nordover. Nord-Norge, også kalt fattigmanns Amerika, fristet med ledig jord. Til Hamarøy fra Lom kom blant andre guttungen Knud Pedersen, bedre kjent som forfatteren Knut Hamsun. Han og familien slo seg ned i den lille bygda Hamsund, som han senere tok navnet sitt fra. Det har gitt stedet en attraksjon, og et grunnlag for turisme som kan komme godt med i kampen om tilflyttere og ferierende.

Jeg trives på bygda, men i kortere perioder, og jeg har fundert på hvilke fordeler det er ved å bo på landet? Dette er noe av det jeg har kommet frem til:

Frisk luft

Billigere boliger

Mye og lett tilgjengelig natur

Lite kø

Hvilepuls

Og fordeler ved å bo i byen?

Flere mennesker

Mange kulturtilbud

Et større utvalg av butikker, restauranter og kafeer

Alt på ett sted (på bygda må man kjøre mer)

Lettere tilgang til sykehus og helsetjenester

Hva synes du er best? Byen eller bygda?

Før het det seg at man måtte passe seg for menn med hatt i trafikken. Det var farlige gubber som dannet kø bak seg, men som samtidig nektet å slippe noen forbi. Jeg har fått meg hatt og ny bil, så da er det bare å se opp!

Ellers kanskje ikke det samme gjelder for kvinner? Min erfaring er at det finnes minst like mange myter om kvinner bak rattet. Biler blir «kjerringkjørte», de soter altså igjen fordi kvinner er for lette på gassen, slik at man ikke får «blåst» gjennom motoren, kvinner er pysete, og de kan i alle fall ikke lukeparkere. Med skam å melde passer alt dette på meg, men det første er intet problem for jeg har elbil:) Den soter ikke.

Shopping

Sjekk de råeste sportskuppene på Black Friday🔥

Min nye bil er en Nissan Leaf 2019-modell. Det er min tredje Leaf, og jeg er superfornøyd med denne biltypen. De er så utrolig lette å kjøre, og batteriene holder seg godt. Min første Leaf var en blå 2012-modell, men jeg byttet raskt til favoritten hvit, og nå har jeg fått meg en ny «perle»!

Det eneste jeg savner fra den hvite 2013-modellen er det lyse interiøret. Det er litt lekrere enn svart, men mørkt interiør er selvsagt mer praktisk. Det beste med den nye er at den har mye lengre rekkevidde, og det er et stort pluss, for da kan man i hovedsak lade hjemme, og det sparer batteriet. Vi var på jomfrutur med nybilen i går, og den svarer til forventningene så langt. Mamma og stefaren min var med på ferden som bl.a. gikk hit, til Knut Hamsuns barndomshjem i Hamsund.

Så se opp for dame med hatt i trafikken! Det taler imidlertid til min fordel at jeg er nordnorsk, for forskning viser at kvinnelige sjåfører i nord er mer avslappet enn f.eks vestlendinger. At kvinner er lette på gassen har også sine positive sider, for statistikk fra 2020 viste at 72% av alle fartsbøter ble gitt til menn.

Så bedre treg og avslappet enn kjapp og blakk. Med eller uten hatt. Det får være mitt motto:)

Når det blåser og regner, eller når jeg har en dårlig hårdag, har jeg ofte tenkt at et hodeplagg hadde vært tingen. Kanskje et pent drapert sjal, eller en hatt! Det å gå uten noe på hodet blir i dag assosiert med frihet og modernitet, men det er historisk sett ikke så vanlig. Før gjorde hodeplagget antrekket komplett, og viste andre hvem du var.

Og det gjør det kanskje enda. I alle fall for noen. Mange muslimer bærer skaut, og formidler da til omverdenen at de er muslimer. Mange sikher bærer turban, og mange jødiske menn bærer kippah, i alle fall når de er i synagogen. Generasjonen født før 2. verdenskrig brukte oftest hodeplagg. Mennene hadde hatt som de løftet elegant på når de møtte kjente, og damene hadde gjerne hatter som hørte til antrekket.  Kanskje ikke om sommeren, men ofte ellers i året.

Annonsørinnhold

Ekstra hyggelig pris: Julekalenderne mannfolk ønsker seg

I tidligere tider viste hodeplagget også om du var gift eller ikke. Kvinner fikk hodelin når hun var gift og måtte dekke til håret. Det var ingen straff, som vi kanskje kan tenke i dag, men tvert imot noe som gav status.  Noen av disse koneskautene finnes fortsatt som hodeplagg i enkelte bunader (bilde fra Norsk flid).

I våre dager tenker vi umiddelbart på islam når vi sier tildekking, men den er ikke mer spesifikt beskrevet i Koranen, enn i Bibelen. Det som står om tildekking i Koranen, finner vi i sure 30-31: «(…) la dem (kvinner) trekke sløret over sine bryst og ikke vise sin pryd til andre enn sine menn, sine fedre, svigerfedre, sønner, stesønner, brødre, nevøer eller hustruer, eller sine slaver, eller menn som betjener dem, men er hinsides kjønnsbegjær».

I kristendommen har det også, historisk sett, vært tradisjon for at kvinner dekkes til. «En kvinne som ber eller taler profetisk med utildekket hode, fører skam over sitt hode, sier apostelen Paulus i brev til korinterne, i Det nye testamentet. Det står også at det er en ære for kvinner å ha langt hår, for «håret er gitt henne som slør». Det er ikke mange kristne som praktiserer tildekking i dag, i alle fall ikke i vår del av verden,  men det finnes kristne bevegelser som gjerne holder fast ved at kvinner bør dekke seg til når de møtes til samling/gudstjeneste. Smiths venner og læstadianerne er to av disse.

At folk har hatt noe på hodet hadde/har både handlet om sivil status, religion og mote. På 50-  og 60-tallet var det trendy med skaut knyttet rundt hodet, men den tid er over. For noe år siden prøvde motebladene seg på en gjeninnføring, men det slo aldri helt an. Og jeg forstår det, for jeg er selv en skikkelig feiging når det kommer til hodeplagg. Det begrenser seg til hette,  sykkelhjelm og lue, selv caps blir for mye for min del.

Liker du hodeplagg?

Det er noen råvarer man forbinder med høsten, og som veganer med sans for tradisjoner har jeg jo litt lyst til å holde på det kjente, men gi det en vegansk vri.

Da kan man f.eks lage verden enkleste tyttebæris à la trollkrem med bare to ingredienser; Gryr matfløyel (plantebasert fløte) og tyttebær, frosne eller ferske. Jeg brukte ca. 1 dl. fløte, en håndfull frosne tyttebær og 5-6 knuste steviatabletter. Det er rett og slett bare å ta frem mikseren, lage krem i en fei, mikse inn tyttebær og sette bollen i fryseren. Serveres med litt ekstra bær på toppen!

Shopping

De beste skjønnhets-kuppene på Black Friday

Butikkene fallbyr hodekål om dagen. Fårikal er jo utelukket, så da må man prøve å bruke den på en annen måte. I dag ble det kidneykål, det vil si kål, litt gulrot, helpepper og kidneybønner. Det ble ikke så verst, men det ble litt for lite krydder, så jeg tror en variant med falaffel hadde smakt enda bedre. Det skal jeg prøve neste gang:)

Andre som har tips til kålretter uten animalske ingredienser?

Akkurat nå blåser og regner det noe forferdelig her, og det vil det jo gjøre en stund fremover. Høsten er fin og mild i starten, men tipper lett over i en mindre sjarmerende fase som krever mye kakao og mange fine sanger som harmonerer med vær og årstid.

Disse synes jeg passer godt til været nå:

I`m singing in the rain fra filmen med samme navn. Legendariske Gene Kelly gjør det til en kunst å spasere i regnet i denne filmmusikalen fra 1952.

Let it rain med Amanda Marshall. Canadisk superhit fra 1995.

Raindrops keep fallin`on my head Denne husker jeg så godt fra min barndom. Den var en stor hit på radio på 70-tallet. Sangen ble skrevet til filmen Butch Cassidy and the Sundance Kid med Paul Newman og Robert Redford, fra 1969.

Purple rain  med Prince & the revolution. En udødelig klassiker fra 1984.

November rain November er et stykke til, men jeg elsker Guns n roses og da må denne bare med på regnværsmenyen. Låten kom ut i 1992 og ble en av de mest spilte på MTV.

Kommer du på noen gode regnværslåter?

Det finnes utrolig mange podcaster om de aller fleste tema. Noen blir det til at man lytter til av og til, mens andre blir fast følge. Her er noen av mine favoritter:

Jan Thomas og Einar bir venner – to vidt forskjellige personligheter, satt sammen med det eksperiment for øyet  – å se om de kan bli venner. Det tror jeg faktisk de har blitt, selv om de stadig er gjest i hverandres verden. Jan Thomas, som bl.a. er. frisør, stylist, gründer og programleder, er følelsesdrevet, går i detalj når han forteller, og får så mange assosiasjoner at jeg tror klippen har litt av en jobb. Einar er bl.a. trommeslager, forfatter, komiker og programleder. Han er er kjapp, ganske rasjonell og faktaorientert. Det er i krysningen mellom disse to humoren og den gode stemningen oppstår. Og den har det både blitt podshow, juleshow og TV-serie av. Måtte de holde på lenge:)

Shopping

De beste skjønnhets-kuppene på Black Friday

Erlend Elias og Erik Anders

To brødre som deler kjærligheten til Storjorda i Hamarøy kommune, men ellers er ganske så forskjellige. Noe skyldes nok alder. Legenden Erlend Elias er 41, og lillebror Erik Anders er 26. De har gått litt ulike veier selv om begge er TV-personligheter og influensere som tidvis har jobbet sammen. Den eldste er i utgangspunktet frisør og makeupartist. Den yngste har en master i statsvitenskap. De er ikke alltid enige om alt, og snakker ofte litt forbi hverandre, men til tider blir det virkelig gode diskusjoner og interessante vinklinger. Og gøy er det hele tiden:)

Parprat med Morten og Andrea

To personer med sterke særinteresser. Andrea er influenser og glad i klær, særlig kjoler. Morten er glad i løping. Begge liker reising, restauranter og hunden Trulte. I podden deler de scener fra sitt samliv og gir hverandre ros og slakt. Veldig sjarmerende podcast som jeg alltid må ta med meg i løpet av uka.

En podcast jeg er spent på er Homsen og Bomsen. Kjendisbryteren fra min hjemby Narvik har funnet sammen med Erlend Elias fra nabokummunen. De har møtt hverandre før, og nå skjer det igjen. Jeg spår at det blir gøy!

Har du noen favoritter?

Høsten har tatt frem malerkosten og gitt alt et skjær av gult, oker og oransje. Vakkert er det, en slags gyllen sistesats før den store finalen når bladene faller og trærne står nakne. Hamarøy er vakkert i høstfarger, og frekkhetene gir landskapet det lille ekstra.

Hamsunsenteret  ble innviet sommeren 2009, på 150-årsdagen til Knut Hamsun, forfatteren som bodde deler av livet sitt på Hamarøy.  I forbindelse med åpningen kalte billedkunstneren Karl Erik Harr det spesielle bygget for en loddrett frekkhet midt i landskapet. «Hamsun ville ha hatet det», påstod han. Akkurat det får stå uimotsagt. Senteret ble nominert til Norges styggeste bygg av NRK i 2010, men det har til gjengjeld fått tre norske og tre internasjonale utmerkelser for sin arkitektur, bl.a. International Architecture Award, USA/Irland, 2010.

Bygget består av et 26 meter høyt tårn med tilhørende kultursal. Det rommer kafe, utstillinger, og en en butikk med Hamsuns verker, T-skjorter og andre artikler knyttet til Hamsuns liv og forfatterskap. Det er tegnet av den amerikanske arkitekten Steven Holl som ellers er mest kjent for sitt arbeid med Finlands nasjonale museum for samtidskunst.

Kafè Sult er et hyppig besøkt sted for påfyll av kaffe, både for langveisfarende og fastboende. De har sære spesialiteter som elg eller røye i vaffel, og mer vanlige ting som kaker og is.

Vi var innom sammen med min kjæres yngste sønn og hans samboer. Fra kafeavdelingen kunne vi se inn i Pans skoger, og på en liten haug utenfor senteret ser man Pan selv, med geitehorn og fløyte. Pan er en mektig skogsgud i gresk mytologi. Det sies at han var vennligsinnet, men samtidig vill og lidenskapelig, og med en sterk sanselig natur.

Pan er også tittelen på en av Hamsuns romaner, og hovedpersonen der lever i høyeste grad opp til en slik karakteristikk. Romanen ble filmatisert i 1995 med Lasse Kolsrud i tittelrollen og Sofie Gråbøl som den kvinnelige hovedpersonen Edvarda.

Den egentlige frekkheten i landskapet er imidlertid ikke Hamsunsenteret, men Hamarøyskaftet. Fjellet står 613 meter rett opp i været. Skal man dit må man klatre. Gevinsten skal være flott utsikt over Vestfjorden og Lofotveggen.

For øyeblikket har jeg personlig, evig nok med å krykke meg inn på kafeen:)

God helg🧡