Sommeren er her, enten været er sånn eller sånn. Tropisk i går, regn i dag. Som normalt, med andre ord. Og med mye tid til å lese. Jeg har snart lest ferdig boka Fri som forteller om en barndom i en isolert kommuniststat – nå mest kjent som en rimelig feriedestinasjon – Albania!
Det er forfatteren Lea Ypi som fører ordet i denne memoaren. Hun forteller om et land som føltes trygt for henne som barn. Utenfra ble landet betraktet som ufritt. Selv sier hun: “Jeg hadde aldri gjort meg så mange tanker om frihet. Det var ikke nødvendig. Vi hadde masser av frihet”. Hun elsket statuen av Stalin og sørget over at familien ikke hadde noen sosialistiske martyrer å være stolte av. Lederen, Enver Hoxa, kalte hun for onkel Enver, og hun lurte på hvorfor foreldrene ikke ville henge opp bilde av ham i stua. Hun lurte også på hvorfor noen ropte Allahu Akbar (Gud er stor) fra et vindu hver gang hun og foreldrene gikk forbi et bygg nede i byen, og hvorfor moren hvisket det samme til svar. Da det kommunistiske Albania slo sprekker fikk hun endelig svaret; foreldrene var egentlig muslimer.
Kommunismen er en ateistisk ideologi, og i Albania var all religion strengt forbudt. Karl Marx har uttalt at religion er opium for folket, så Gud måtte bort da sosialiststaten skulle dannes, og både religion og etniske skillelinjer skulle viskes ut. Folk skulle være like, utgjøre en enhet og tilbe sine ledere. Og det gjorde de til gangs. Det viser seg imidlertid at foreldrene hennes ikke var så svorne kommunister som Lea trodde. De snakket i koder for å maskere sin kritikk mot regimet, og gledet seg da styret slo sprekker. For Lea er det imidlertid tryggheten som faller når hun oppdager at hennes kjære statue av Josef Stalin er halshugget.
I det brå regimeskiftet blomstrer korrupsjonen: “Det hadde kommet et par puber og nattklubber i byen. De fleste var eid av menneskesmuglere, narkotikahandlere eller folk som drev med trafficking. Alt dette ble omtalt som normale yrker, på samme måte som man tidligere ville ha forklart at den eller den jobbet på et kooperativ eller en fabrikk, var bussjåfør eller sykepleier”. Boka er svært engasjerende og gir et innblikk bak jernteppet som jeg som barn av den kalde krigen, var avskåret fra. Den sier også noe om at alt kjent gir trygghet for et barn, uavhengig av regime, ideologi og religion.
En bok jeg har hatt på øret, og som også har åpnet øynene mine er I skyggen av Ibsen av Astrid Sæther. Den godeste Henrik Ibsen kjenner jeg best gjennom hans mange samtidsdrama, og da særlig Et dukkehjem der Nora forlater sitt hjem og sine barn når hun innser at hennes mann ikke er den hun trodde, men først og fremst er opptatt av sin egen ære. Ibsens egen kone, Suzannah Daae, blir derimot i ekteskapet, selv om Ibsen kurtiserer den ene «prinsessen» etter den andre, nokså åpenlyst og etter tur. Jeg tar meg selv i å tenke at «dette trodde jeg ikke om deg, Ibsen»! Jeg trodde det var Bjørnson som var kvinnebedåreren, men Ibsen ser ikke ut til å ha vært det spøtt bedre. Eller brukte han bare kvinnene som research til nye skuespill? Det gis ikke et inntrykk av det, men ønsker man å unnskylde ham kan man påstå det. Boka gir likevel etinteressant innblikk i en tid der borgerskapets kvinner ikke selv kunne ta affære, men ventet dydig på at en mann skulle kurtisere dem. Det veksles brev og blikk, ikke dms og nudes, som i dag, men funksjonen var trolig den samme. Kvinnene fikk sin tilmåte tid som Ibsens utvalgte, mens han, i sin tur, stadig fant en nye unge kvinner å kaste sitt superstjernelys over. Kanskje som forventet, når man tenker seg om.