Noen ganger vil jeg lese romaner som fører meg langt vekk i tid og rom. Andre ganger vil jeg gjenoppdage min egen tid, se den fra andres vinkel og reflektere over det som har vært. Line Baugstøs romaner om Sigrid åpner dette rommet bakover.

Jeg var barn på 70-tallet og så derfor alt fra et barns perspektiv. Kvinnefrigjøringen, kvinneåret, kampen for kvinners rett til å studere og jobbe. Som barn føltes det bare utrygt. Jeg ønsket meg ingenting annet enn en tradisjonell familie med pappa på jobb og mor med fangforkle og hjemmebakte boller. Det finnes mange dokumentarer og romaner om perioden som agiterer og er påtrengende sosialrealistiske. De gir meg bare den samme emne smaken jeg som barn følte overfor alt og alle som ville snu opp ned på verden.  Baugstø gir meg perioden sett fra et annet, roligere og mer innlevende perspektiv. Lavmælt og intenst samtidig. Jeg føler med Sigrid som jobber hardt for å forsørge seg selv og to barn mens mannen realiserer sin drøm om å bli villmarksfotograf, og har lagt ut på ekspedisjon til Canada og Alaska på ubestemt tid. Hun har full jobb, men sper på lønna ved å selge tupperware og må være evig oppfinnsom for å få mat på bordet. Mannen skriver heller ikke, derav tittelen Sommer uten brev. Hun føler seg sårbar, folk snakker. Har han forlatt henne? For å opprettholde en normalitet overfor barna skriver hun selv brevene faren skulle ha sendt. Beskrivelser av lørdagsgodt som kjøpes bit for bit mens «damen bak disken» legger dem i en pose, og at man unngår hvitløk i den nye middagsretten pizza for å kunne møte folk dagen etter, er tidstypiske bilder som åpner en slukt bakover i tid.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

I bok 2; Fører av grå folkevogn, har alenemoren Sigrid tatt barna med på campingtur med telt. Da er vi godt inne i 70-tallet. Vi får innblikk i vanskelige forhold og historien om en søster som i frustrasjon over sine oppgaver klipper knappene av sin manns skjorte i stedet for å stryke den. Sigrid og barna mottar en beskjed over radio til «Fører av grå folkevogn». De må ringe hjem. Og sånn var det jo. Vanskelig å forstå for alle som har vokst opp med mobiltelefon som en ekstra kroppsdel, men også dødsbudskap ble formidlet gjennom den eneste riksdekkende kanalen som eksisterte. Det var like effektivt som det kan virke absurd i ettertid.

Bok 3; Egne rom utspiller seg på 80-tallet. Også det beskrevet særdeles gjenkjennelig. Her har også Sigrids døtre en viktig rolle. Sigrid har fått større frihet, men faren har blitt pleietrengende og å besøke ham på sykehjemmet har blitt en del av den daglige rytmen.  Selv er hun blitt eldre og føler seg mindre relevant. Hun tror ikke lenger at hun kan få de jobbene hun ønsker, og reflekterer også over dagens kvinner, som kommer så lett til det: “De tror kanskje at det alltid har vært sånn. For hukommelsen deres strekker seg ikke et helt tiår bakover i tid. Så fort ble kampen for likestilling og rettferdighet glemt, altså”. Hun rydder i barndomshjemmet og da finner hun ut at kvinnene i familien har etterlatt få spor. Ikke fordi historien deres er mindre viktig, men fordi den ble betraktet som det. Nettopp derfor vil Sigrid skrive farmoren Dorothea frem fra den glemselen som så har blitt så mange kvinner til del.

Line Baugstø er en kjent forfatter, men for meg er hun et nytt og særdeles hyggelig bekjentskap. Jeg er allerede i gang med en av hennes andre romaner; Evil Grandma.

Sommeren er her, enten været er sånn eller sånn. Tropisk i går, regn i dag. Som normalt, med andre ord. Og med mye tid til å lese. Jeg har snart lest ferdig boka Fri som forteller om en barndom i en isolert kommuniststat – nå mest kjent som en rimelig feriedestinasjon – Albania!

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Det er forfatteren Lea Ypi som fører ordet i denne memoaren. Hun forteller om et land som føltes trygt for henne som barn, men som utenfra ble betraktet som særdeles ufritt. Selv sier hun: “Jeg hadde aldri gjort meg så mange tanker om frihet. Det var ikke nødvendig. Vi hadde masser av frihet”. Hun elsket statuen av Stalin og sørget over at familien ikke hadde noen sosialistiske martyrer å være stolte av. Lederen,  Enver Hoxa,  kalte hun for onkel Enver, og hun lurte på hvorfor foreldrene ikke ville henge opp bilde av ham i stua. Hun lurte også på hvorfor noen ropte Allahu Akbar (Gud er stor) fra et vindu hver gang hun og foreldrene gikk forbi et bygg nede i byen, og hvorfor moren hvisket det samme til svar. Da det kommunistiske Albania slo sprekker fikk hun endelig svaret;  foreldrene var egentlig muslimer.

Kommunismen er en ateistisk ideologi og i Albania var all religion strengt forbudt.  Karl Marx har uttalt at religion er opium for folket, så Gud måtte bort da sosialiststaten skulle dannes. Både religion og etniske skillelinjer skulle viskes ut. Folk skulle være like, utgjøre en enhet og tilbe sine ledere. Og det gjorde de til gangs. Tilsynelatende. Det viser seg at foreldrene hennes ikke var så svorne kommunister som Lea trodde og håpet. De snakket i koder for å maskere sin kritikk mot regimet og gledet seg da styret slo sprekker. For Lea er det imidlertid tryggheten som knuses når hun oppdager at hennes kjære statue av Josef Stalin er halshugget.

I det brå regimeskiftet blomstret korrupsjonen: “Det hadde kommet et par puber og nattklubber i byen. De fleste var eid av menneskesmuglere, narkotikahandlere eller folk som drev med trafficking. Alt dette ble omtalt som normale yrker, på samme måte som man tidligere ville ha forklart at den eller den jobbet på et kooperativ eller en fabrikk, var bussjåfør eller sykepleier”. Boka er svært engasjerende og gir et innblikk bak jernteppet som skilte øst og vest i perioden 1946 til 1990.  Den sier også noe om at alt kjent gir trygghet for et barn, uavhengig av regime, ideologi og religion.

En bok jeg har hatt på øret som også har åpnet øynene mine er I skyggen av Ibsen av Astrid Sæther. Den godeste Henrik Ibsen kjenner jeg best gjennom hans mange samtidsdrama, og da særlig  Et dukkehjem der Nora forlater sitt hjem og sine barn når hun innser at hennes mann ikke er den hun trodde, men at han først og fremst er (sykelig) opptatt av sin egen ære. Ibsens egen kone, Suzannah Daae,  ble derimot i ekteskapet, selv om Ibsen kurtiserte den ene «prinsessen» etter den andre, nokså åpenlyst og etter tur. Jeg tar meg selv i å tenke at «dette trodde jeg ikke om deg, Ibsen!”Jeg trodde det var Bjørnson som var kvinnebedåreren, men Ibsen ser ikke ut til å ha vært det spøtt bedre.  Eller brukte han bare kvinnene som research til nye skuespill? Boken er åpen for tolkninger,  så ønsker man å unnskylde ham kan man påstå det. Dette gir likevel et interessant og nærgående innblikk i en tid der borgerskapets kvinner ikke selv kunne ta affære, men ventet dydig på at en mann skulle kurtisere dem. Det gjør dem sårbare. Det veksles brev og blikk, ikke dms og nudes, som i dag, men funksjonen var trolig den samme. Kvinnene fikk sin tilmålte tid som Ibsens utvalgte, mens han, i sin tur,  stadig fant nye unge kvinner å kaste sitt superstjernelys over. Kanskje som forventet, når man tenker seg om.