Det finnes bøker som gir meg lyst til å vandre langs andre gater, andre steder, i en annen tid. Og som gir meg følelsen av å faktisk gjøre det. Den røde adresseboken er definitivt en av dem.
Som mange gode fortellinger beveger den seg på to plan. Det tar litt tid før man skjønner at den 98 år gamle kvinnen med lårhalsbrudd er den samme som jobbet for Chanel i Paris en gang for lenge siden. Hun har en rød adressebok der hun har skrevet ned alle hun har møtt på sin vei. De fleste er døde, og derfor overstrøket, men når hun begynner å skrive ned minnene sine til niesen som bor i New York, åpenbares en spennende historie om kjærlighet, eventyrlyst, sorg, tap og overlevelsesevne.
Romanen er markedsført som en feelgood-roman, men den er likevel til ettertanke. Jeg har ofte tenkt på hvordan livet må være for de aller eldste, de som ikke lenger har noen å dele minner med, fordi alle deres samtidige er borte. Så fremmed denne verden må fortone seg! Ikke alle har evnen til å skrive memoarer i så høy alder, det skjer nok helst i et romanunivers. Så husk å spørre, tenker jeg. Og husk å skrive! Alle har en historie å fortelle.
Forfatteren er svensk og heter Sofia Lundberg. Et raskt søk på min lydbokapp viser at hun har skrevet flere romaner som er innlest der. Jeg gleder meg til å utforske noen av dem:)
Hvert år tenker jeg at Jakten på kjærligheten er pute-TV, og hvert år sitter jeg klistret foran skjermen likevel. Det er jo så spennende å se om det blir noe romantikk, og så grusomt å oppleve at de som blir stemt ut får kameraet trykket opp i ansiktet mens de bryter sammen, eller tappert holder masken.
Man kan jo være kynisk å si at de visste hva de gikk til, men det tror jeg faktisk ikke at de gjorde. Det er nok vanskelig å forestille seg hvordan en slik opplevelse kan være. Noen ganger tror jeg ikke engang at deltagerne er så fryktelig forelsket i bonden heller, men at konkurranseinstinktet tar dem. Kanskje gjelder det særlig for menn, eller er kvinner like konkurransedrevne?
Årets episode nærmer seg slutten, og da er det jo fristende å gjette hvem bøndene Sigrid Tolsby (30), Martin Amundrød (36), Thomas Steen (47) og Erlend Christoffersen (40) velger til slutt. Samtidig er det et privilegium som seer å mene noe om hvem de burde ha valgt.
Jeg mener f.eks at Thomas Steen burde valgt Roy (til høyre for ham i bildet). Han virker som en varm og ærlig person, og i tillegg er han handy. Jeg tror imidlertid at han velger Christoffer.
Av de to Sigrid sitter igjen med er jeg ganske sikker på at hun velger Ben. Der er det allerede romantikk, fikk vi se forrige episode.
Martin har hele tiden hatt en tydelig favoritt i May Jeanette, så det skal godt gjøres at det ikke blir henne. Erlend går nok for den yngste, Vera fra Lakselv.
Jeg er spent på å se om jeg får rett:)
Flere som ser på og har tanker om hvordan det går?
I dag er det dyrenes dag. Enten du har kjæledyr, husdyr, eller en elg i hagen, er det tid for å stoppe opp og tenke over hva dyrene betyr for oss. Mitt forhold til dyr er nært. Jeg føler at de er mine medskapninger, og derfor spiser jeg dem ikke, men beundrer dem (joda, noen frykter jeg også).
Som barn hadde jeg hund en periode, og i voksen alder har jeg hatt to katter; Ødipus og Odin. Nå har jeg ingen kjæledyr, men dyrs velferd er likevel svært viktig for meg. Alle som har hatt dyr vet at dyr har følelser. Man må bare lære seg å lese dem. Katten som holder halen høyt og myser med øyene når den er glad og vil hilse. Hunden som henger med ørene og får triste øyne når den ikke har det så bra, eller springer med halen mellom beina når den er redd.
Derfor skjærer det meg i hjertet hver gang jeg hører om dyr som lider, enten det dreier seg om hjemløse katter, eller dyr i landbruket. Skillet mellom husdyr og kjæledyr er jo egentlig kunstig. Alle er dyr. Og alle kan føle. Skillet har vi skapt for å gjøre det mulig å spise noen av dem, tenker jeg.
Det er fortsatt slik at ikke alle kyr får være ute, og de fleste griser lever hele livet på betong. Det er er grusomt når man vet hvilke behov de egentlig har til å rulle seg i søle og grave i jorda med trynet sitt. Nylige inspeksjoner har dessuten avdekket lovbrudd ved 56% av Norges grisefarmer.
Også fisk har følelser og er omfattet av dyrevernloven. De lider ofte i trange merder og når hard avlusing gir dem store, åpne sår på hele kroppen. Mange dør også av behandlingen. Mye tyder på dyrevelferd ikke tas på alvor når det gjelder laks. Den trenger et langt sterkere tilsyn enn den har i dag. I tamreindriften har det bl.a. vært et problem at det utføres ulovlig kastraksjon uten bedøvelse. Dette er svært smertefullt for dyrene under inngrepet, og i lang tid etterpå.
Desto gladere blir jeg da når jeg ser enkeltmennesker og organisasjoner ta vare på dyr og kjempe for deres rettigheter. Og av dyrefristeder som Dale store gård. Denne gården gir dyr som ellers ville vært hjemløse eller blitt slaktet, en mulighet til å leve et godt liv. Her kan du også fjernadoptere et dyr, få fadderbrev med bilder og historier fra dyrenes hverdag, og til og med bli invitert på faddersamling. Du får et nært forhold til et dyr, og gården får midler til å fortsette det viktige arbeidet.
I Norge er det mange organisasjoner som kjemper for dyrs rettigheter. NOAH for dyrs rettigheter, Dyrevernalliansen, Nettverk for dyrs frihet og Dyrebeskyttelsen er noen av disse. Takket være noen politiske partier og NOAH har vi nå også fått dyrepoliti i alle politidistrikter. Det er likevel store mørketall når det gjelder dyrekrim, og det er viktig at vi alle sammen melder fra når vi ser, eller mistenker at dyr lider.
Ved akutte tilfeller av vold mot, eller mishandling av dyr, skal du ringe politiet på 02800. Hvis det ikke er like akutt kan du sende en bekymringsmelding til mattilsynet.
Det er viktig at vi alle engasjerer oss for at dyr skal få det bedre. La oss feire dyrene på dyrenes dag 💖
Jeg har alltid bodd i by. Mine foreldre og besteforeldre har også vokst opp i by, så jeg har svake relasjoner til bygda. At bygdene blir avfolket har jeg møtt med et skuldertrekk. Det var først da jeg ble sammen med en kar fra spredtbygde strøk at jeg forstod vedmodet i denne utviklingen.
I 1830 bodde 87%, av landets befolkning på landet. Folk flest altså. Alderssammensetningen var også en annen enn i dag, det var fulle skoler, bygdefester og uteliv, flere butikker, post og politi. Nå blir det stadig lengre mellom hver skole, hvert fjøs med dyr og hvert hus med fastboende. Eneboliger blir feriehus og låver og fjøs får stå til de kneler og faller sammen av seg selv.
Det eneste bygdesamfunnet jeg har noe som helst kjennskap til er min kjæres hjemkommune, Hamarøy, og da særlig kommunesenteret Oppeid. Hamarøy blir, ikke uten grunn, ofte markedsført som Æventyrlandet.
I Hamarøy kommune bor det i dag 2800 personer. Det er 45% færre enn før 2. verdenskrig. Befolkningstallet har sunket gradvis. Det har ført til at skoler og barnehager i noen av bygdene i kommunen er lagt ned, og til at tilbudet av kafeer og utesteder har blitt nærmest ikke-eksisterende. I NRK-dokumentaren jeg har lånt tittelen fra beskrives den harde kampen for å bevare skole og befolkningsgrunnlag, og sorgen ved å se at det kanskje ikke går likevel.
Sentraliseringen har ikke skjedd raskt, men gradvis fra og med midten av 1800-tallet. Et mer effektivt jordbruk, markedsøkonomi og en industri som krevde arbeidskraft, særlig i Kristiania (Oslo) var noen av årsakene til at folk dro fra landsbygda.
Befolkningen vokste også i løpet av hundreåret, og det ble lettere å finne utkomme i byene. 800 000 nordmenn hadde enda sterkere utferdstrang og løste enveisbillett til Amerika. En annen flyttestrøm gikk faktisk nordover. Nord-Norge, også kalt fattigmanns Amerika, fristet med ledig jord. Til Hamarøy fra Lom kom blant andre guttungen Knud Pedersen, bedre kjent som forfatteren Knut Hamsun. Han og familien slo seg ned i den lille bygda Hamsund, som han senere tok navnet sitt fra. Det har gitt stedet en attraksjon, og et grunnlag for turisme som kan komme godt med i kampen om tilflyttere og ferierende.
Jeg trives på bygda, men i kortere perioder, og jeg har fundert på hvilke fordeler det er ved å bo på landet? Dette er noe av det jeg har kommet frem til:
Frisk luft
Billigere boliger
Mye og lett tilgjengelig natur
Lite kø
Hvilepuls
Og fordeler ved å bo i byen?
Flere mennesker
Mange kulturtilbud
Et større utvalg av butikker, restauranter og kafeer
