Sommeren er her, enten været er sånn eller sånn. Tropisk i går, regn i dag. Som normalt, med andre ord. Og med mye tid til å lese. Jeg har snart lest ferdig boka Fri som forteller om en barndom i en isolert kommuniststat – nå mest kjent som en rimelig feriedestinasjon – Albania!
Det er forfatteren Lea Ypi som fører ordet i denne memoaren. Hun forteller om et land som føltes trygt for henne som barn, men som utenfra ble betraktet som særdeles ufritt. Selv sier hun: “Jeg hadde aldri gjort meg så mange tanker om frihet. Det var ikke nødvendig. Vi hadde masser av frihet”. Hun elsket statuen av Stalin og sørget over at familien ikke hadde noen sosialistiske martyrer å være stolte av. Lederen, Enver Hoxa, kalte hun for onkel Enver, og hun lurte på hvorfor foreldrene ikke ville henge opp bilde av ham i stua. Hun lurte også på hvorfor noen ropte Allahu Akbar (Gud er stor) fra et vindu hver gang hun og foreldrene gikk forbi et bygg nede i byen, og hvorfor moren hvisket det samme til svar. Da det kommunistiske Albania slo sprekker fikk hun endelig svaret; foreldrene var egentlig muslimer.
Kommunismen er en ateistisk ideologi og i Albania var all religion strengt forbudt. Karl Marx har uttalt at religion er opium for folket, så Gud måtte bort da sosialiststaten skulle dannes. Både religion og etniske skillelinjer skulle viskes ut. Folk skulle være like, utgjøre en enhet og tilbe sine ledere. Og det gjorde de til gangs. Tilsynelatende. Det viser seg at foreldrene hennes ikke var så svorne kommunister som Lea trodde og håpet. De snakket i koder for å maskere sin kritikk mot regimet og gledet seg da styret slo sprekker. For Lea er det imidlertid tryggheten som knuses når hun oppdager at hennes kjære statue av Josef Stalin er halshugget.
I det brå regimeskiftet blomstret korrupsjonen: “Det hadde kommet et par puber og nattklubber i byen. De fleste var eid av menneskesmuglere, narkotikahandlere eller folk som drev med trafficking. Alt dette ble omtalt som normale yrker, på samme måte som man tidligere ville ha forklart at den eller den jobbet på et kooperativ eller en fabrikk, var bussjåfør eller sykepleier”. Boka er svært engasjerende og gir et innblikk bak jernteppet som skilte øst og vest i perioden 1946 til 1990. Den sier også noe om at alt kjent gir trygghet for et barn, uavhengig av regime, ideologi og religion.
En bok jeg har hatt på øret som også har åpnet øynene mine er I skyggen av Ibsen av Astrid Sæther. Den godeste Henrik Ibsen kjenner jeg best gjennom hans mange samtidsdrama, og da særlig Et dukkehjem der Nora forlater sitt hjem og sine barn når hun innser at hennes mann ikke er den hun trodde, men at han først og fremst er (sykelig) opptatt av sin egen ære. Ibsens egen kone, Suzannah Daae, ble derimot i ekteskapet, selv om Ibsen kurtiserte den ene «prinsessen» etter den andre, nokså åpenlyst og etter tur. Jeg tar meg selv i å tenke at «dette trodde jeg ikke om deg, Ibsen!”Jeg trodde det var Bjørnson som var kvinnebedåreren, men Ibsen ser ikke ut til å ha vært det spøtt bedre. Eller brukte han bare kvinnene som research til nye skuespill? Boken er åpen for tolkninger, så ønsker man å unnskylde ham kan man påstå det. Dette gir likevel et interessant og nærgående innblikk i en tid der borgerskapets kvinner ikke selv kunne ta affære, men ventet dydig på at en mann skulle kurtisere dem. Det gjør dem sårbare. Det veksles brev og blikk, ikke dms og nudes, som i dag, men funksjonen var trolig den samme. Kvinnene fikk sin tilmålte tid som Ibsens utvalgte, mens han, i sin tur, stadig fant nye unge kvinner å kaste sitt superstjernelys over. Kanskje som forventet, når man tenker seg om.
