Man hører ofte om dårlig mat på sykehus og sykehjem, og mye av det stemmer kanskje. Jeg ble imidlertid svært positivt overrasket da jeg nylig var innom mitt lokale sykehus i Narvik!
Som veganer har man ofte lave forventninger til offentlig bevertning og utvalget på kafeer og restauranter. Derfor ble jeg veldig glad da jeg fikk servert et brett med en kjempegod pastasalat, fruktsalat, grovt brød, syltetøy og til og med vegansk smør. Det var lykke etter å ha kommet fra operasjonsbordet:)
Jeg var bare innom for å fjerne en familiært betinget plage, også kjent som halux valgus. Jeg har ventet i det lengste, men fikk etter hvert så mye plager at den bare måtte vekk. Jeg valgte å gjøre det med lokalbedøvelse. Sykepleieren insisterte på narkose i tillegg til nerveblokade i foten, men jeg er ikke glad i narkose så jeg avstod. Det gikk helt fint takket være veldig hyggelige operasjonssykepleiere, og jeg kjente absolutt ingenting!
Smerten kommer etterpå, når nervene våkner til live igjen! Men da er det bare å ta en pille for alt som er ille og vente på at det går over.
Nå må jeg humpe på krykker noen uker, og i første omgang skal jeg gjøre det på landet, der min kjære er fra. Leiligheten der har alt på ett plan. Det er litt enklere når man er en smule immobil. Så da er det bare å holde foten høyt og komme seg av gårde, nå med min egen veganfrokost; havregrøt med årets rips. Ikke så verst det heller:)
Jeg kler meg ikke så fryktelig spennende til hverdags, men jeg synes motehistorie er gøy. Bestefaren min hadde hang til å samle gamle ukeblader på utedoet på hytta, så jeg har vokst opp med å kunne bla i Norsk Ukeblad, Alle kvinner og Illustrert fra 50- og 60-tallet. Der var det særlig èn stil som gjaldt; new look!
Moten på 40-tallet var preget av enkelhet. Det var krig og lite ressurser tilgjengelig, så det var viktig at kjolene krevde lite stoff. Fargene var duse og stilen nesten litt militant.
Det ble det slutt på da Christian Dior lanserte noe radikalt annerledes, ganske raskt kjent som « The new look», i 1947. Dior slo et slag for voluminøse skjørt som rakk til midt på leggen, og vepsetalje – altså en svært smal midje som i de fleste tilfeller krevde korsett.
Plaggene i den nye stilen krevde mye stoff og pekte frem mot en ny oppgangstid etter flere år med rasjonering og smalhans. Jeg elsker denne stilen. Den er ultrafeminin og det er noe feiende flott og optimistisk over det hele! Vil man studere plagg i samme sjanger er serien Mad men et godt utgangspunkt. Særlig de første sesongene, for mot slutten av 60-tallet tar hippiestilen over. Jeg har sett alle sesongene, og har dem på video:)
Ubevisst var det kanskje barndommens møte med ukebladmodeller i new look som bidro til at jeg for mange år siden kjøpte dette skjørtet. Det er fint, men upraktisk, og gjør liksom litt for mye av seg. Det har dessuten en stram og litt ubehagelig midje. Det har vært på tur ut av skapet og inn i en Fretexcontainer flere ganger, men så har jeg liksom ikke helt fått meg til å kaste det likevel. Så da må jeg kanskje finne en anledning til å bruke det etter hvert, kanskje med denne toppen? Og uten smartklokke!
Jeg er glad i dyr, og jeg er glad i sminke. Derfor er det viktig for meg at det jeg smører og sprayer på meg ikke er testet på dyr. Her er noen av mine favoritter:
Serien British rose fra The Body Shop lukter godt og har en tiltrekkende innpakning for sånne som meg, som aldri ble ferdig med rosa:) Fra denne serien bruker jeg både duft og body lotion. Kremen kan lukte litt mye, så jeg blander den med Änglamarks body lotion. Den er både dyrevennlig, økologisk og svanemerket. Bedre blir det ikke!
Pudder: Nyx eller Idun Minerals. Begge finnes også i mange farger. Jeg bruker en foundationstick fra Makeup Mekka.
Lebestiften min kommer også fra Makeup Mekka. Her i fargen Fashionista. Makeup Mekka har også denne mascaraen som jeg er veldig fornøyd med.
Fast såpe lager jeg selv av matolje (solsikke oftest), kokosfett, lut og vann. Jeg duftsetter den med eterisk lavendelolje. Den er mildere mot huden enn de fleste såper som er å få i butikken.
Når jeg skal finne sminke, eller andre produkter som ikke er testet på dyr bruker jeg appen Dyrevennlig fra Dyrevernalliansen. Jeg har den på telefonen sånn at den er lett tilgjengelig også når jeg er ute og handler. Den kan også brukes på pc, og du finner den HER
Rødt fjes betyr dyretestet, grønt betyr dyrevennlig. Enklere blir det ikke <3
Jeg begynte å lytte til mange bøker i sommer. Her er to av dem som fenget såpass at de ble fullført. Det ene er en biografi, det andre den fjerde romanen i en serie med klima som tema.
Biografien til Halvor Bakke; Mitt rom, handler om en veltilpasset, kristen odelsgutt som opplever å bli stygt mobbet fordi han er feminin, og som til slutt må innrømme for seg selv at han er homofil. Det er en krevende erkjennelse, for han vokser opp i en menighet der homofili per definisjon ikke eksisterer. Det vanker ikke akkurat klapp på skulderen fra pastoren når sannheten kommer for en dag, men heller et tilbud om helbredelse, slik at «han kunne bli frisk». Halvor hadde ikke behov for homoterapi, han hadde mest lyst til å slå pastoren rett ned. Det gjorde han selvsagt ikke, godt oppdratt som han var, men han følte det hele som et overgrep.
Boken gir også mer inngående kunnskap om om det hemmelige forholdet til Stein Erik Hagen. Forholdet gir han et innblikk i en uvirkelig verden med helikopter, butler og privatfly. Halvor valgte å avslutte forholdet etter hvert, da han ikke likte hemmelighetskremmeriet som omgav det. Hagen var ikke kommet ut av skapet enda, og uttalte på et senere tidspunkt: «Jeg hadde ingenting å skjule, men heller ingenting å kringkaste». To år senere giftet Hagen seg med Mille Marie Treschow. Boken handler også om et godt ekteskap med «verdens fineste svenske», som likevel tar slutt, og suksessen som fører til at Halvor gir opp en karriere i skyene for å innta tronen som hele Norges interiørkonge.
Biografien er ført i pennen av Svein Bergestuen og Halvor leser den selv. Det gjør han fint, men det blir samtidig litt merkelig at Bakke blir omtalt i tredjeperson. Hadde noen andre lest hadde det vært greit, men når han leser selv synes jeg det hadde fungert bedre med jeg-forteller.
Den siste romanen i Maja Lundes klimakvartett heter Drømmen om et tre og er lagt til Svalbard 2110. For mange år siden kuttet de kontakten med andre land, og har tilpasset seg livet like sør for Nordpolen. Når en pandemisk tilstand rammer samfunnet, isolerer farmor seg med Tommy og søsknene hans. Farmor omtaler seg som frøvokter, den som vokter frøhvelvet på Svalbard, selve kimen til en ny og fruktbar verden. Når farmor blir syk og dør står barna alene med skatten. Det er denne Tao og hans folk trenger. For i Kina er naturen utarmet, og folk sulter. Tao er en viktig skikkelse i den første romanen, Bienes historie, og i Drømmen om et tre dukker han opp igjen. Historien biter seg selv i halen og fortid og fremtid knyttes sammen på en mørk og poetisk måte.
Jeg har også lest(hørt) de to første i kvartetten; Bienes historie og Blå. Rettighetene til Bienes historie ble i 2019 solgt til en amerikansk filmprodusent. Jeg vet ikke om filmen er i produksjon, men gleder meg stort til den kommer på kino. Maja Lundes bøker er gode, viktige fortellinger for vår tid! Alle politikere burde ha dem på pensumlista.
Hver årstid har sitt lydspor og tidlig om høsten dukker alltid en gammel slager fra barndommens radiosendinger opp. Kirsti Sparboe fra Tromsø herjet hitlistene på 1960- og 70-tallet, og i 1972 ble den ultimate sensommerhiten En sommer er over spilt inn.
Teksten er skrevet av henne daværende ektemann, den svenske artisten Benny Borg.
I Nord-Norge har sommeren vært særdeles fin, så da faller det lett å sette punktum med Kiristi Sparboe. Annerledes er det kanskje for dem som føler at sommeren var en skuffelse, men til dem har sangen et optimistisk budskap: “En sommer er over, men vi skal sees igjen til neste år”.
Jeg synes det er mye å glede seg over ved høsten:
*Korøvelsene starter opp igjen! Jeg synger i kor og synes det er artig å starte opp igjen etter en lang sommer.
*Kakao! Det er altofor varmt å drikke kakao om sommeren, men om høsten går det ned minst to kopper om dagen.
*Det er lettere å sove om nettene når det ikke er så varmt!
*Når det er valg, som i år, er det gøy å følge valgsendingene på TV!
*Endelig noe å se på TV igjen. Sommeren er en skandale på linær TV. Om høsten kommer flere av mine favoritter tilbake: Skal vi danse?Jakten på kjærligheten og Nytt på nytt, for å nevne noen.
*Bøker! Jeg hører alltid bøker, men om høsten har jeg også tålmodighet til å lese litt på papir.
Martine Strømsnes kom nylig ut med en ny serie som jeg har startet på, og den virker veldig lovende:)
For mange år siden leste jeg boken Prinsessen av Jean P. Sasson. Nylig dukket to oppfølgere opp på min lydbokapp; Arabias døtre og Prinsesse Sultanas kamp. Å lytte til disse biografiene vekker skiftevis fascinasjon, avsky, sjokk, sorg og vantro. Fra et vestlig ståsted er det vanskelig å leve seg inn i en situasjon der kvinner er så prisgitt mannen som eier dem, men da glemmer man samtidig at Norge ikke alltid har vært slik vi kjenner det i dag.
Nora Helmer i Ibsens samtidsdrama Et dukkehjem forstår ikke samfunnet hun er en del av. Det er et resultat av at hun ikke har fått utdannelse, eller har deltatt i livet utenfor hjemmets fire vegger. Hun har gått direkte fra å være farens til å bli mannens eiendom. Gifte kvinner i 1870-tallets Norge var umyndige. De hadde ikke stemmerett, ingen egentlige oppgaver, og det var ikke akseptabelt for kvinner i borgerskapet å ha arbeid utenfor hjemmet. Annerledes var det selvsagt for kvinner på landet, de deltok i gårdsarbeidet, eller for kvinner i de lavere klassene som jobbet ved fabrikkene, sydde, eller hadde annet tjenesteytende arbeid. Enker og ugifte kvinner hadde også større grad av frihet.
Sassons bøker formidler historier fortalt av en saudisk prinsesse som skjuler seg bak navnet Sultana. Hun skildrer livet i den omfangsrike Al Saud-familien i Saudi-Arabia. Landet er oppkalt etter familien som anslagsvis har en formue på 12 000 milliarder, mer enn vårt oljefond. Ibsens Nora og hennes samtidige levde i et dukkehjem. Saudfamiliens kvinner lever i velutstyrte gullbur. Materielt sett har de tilgang til absolutt alt de ønsker seg, men frihet og medbestemmelse er utelukkende for menn, slik det også var i Norge på Ibsens tid. Sultana er en forkjemper for kvinners rettigheter, og Saudi Arabias kvinner har vunnet frem på flere punkter.
Det er dagens kronprins, Muhammed bin Salman, som til en viss grad har modernisert landet. Kvinner har fått mer frihet, bl.a. retten til å kjøre bil, og flere tiltak gjøres for å trekke turister til landet: Før risikerte du bl.a. fengselsstraff for å høre på musikk, men nå arrangeres raveparty i ørkenen. Det er også åpnet for at innbyggere fra en lang rekke nasjoner kan søke om turistvisum.
Saudi-araberne er sunnimuslimer og tilhører den minste og strengeste av de sunnittiske lovskolene; hanbali. Den står for en streng og bokstavtro tolkning av Koranen der også den strengeste og mest omdiskuterte delen av islamsk strafferett (hudud) blir praktisert. Slike straffer inkluderer steining, halshugging og amputasjon. Noe av det som er absolutt haram (forbudt/urent) i islam er alkohol, og da var det litt overraskende å lese at alkohol blir konsumert av flere i kongefamilien, og at noen av familiens medlemmer til og med har vært innlagt til avvenning. Denne skjer selvsagt i luksuriøse omgivelser med full diskresjon og det ypperste av ekspertise tilgjengelig til enhver tid. Sultana beskriver også hvordan familier skjuler sine parabolantenner for det religiøse politiet, muttawa. Dette politiet skal ifølge UD være mindre aktive i dag.
De mest sjokkerende passasjene i bøkene handler om kvinners stilling. Kvinner som blir grovt mishandlet av sine ektemenn, og påstanden om at enkelte mannlige medlemmer av Al Saud-familien reiser til fattige land og kjøper unge jenter som de holder som sex-slaver. Det er også hjerteskjærende å høre hvordan de behandler syke og hjemløse dyr. Praksisen er å samle dem sammen og dumpe dem i ørkenen der de dør en langsom og smertefull død. Skal man tro et muslimsk nyhetsorgan ble denne praksisen forbudt tidligere i år. Det var i så fall ikke et sekund for tidlig!
De tre bøkene er lesverdige vitnesbyrd om et samfunn svært ulikt det norske. Noe av det som beskrives er nok endret til det bedre. Man kan kanskje si at døren til gullburet står på gløtt? Landet blir imidlertid fortsatt beskyldt for mange brudd på menneskerettighetene.
