Det er noen råvarer man forbinder med høsten, og som veganer med sans for tradisjoner har jeg jo litt lyst til å holde på det kjente, men gi det en vegansk vri.
Da kan man f.eks lage verden enkleste tyttebæris à la trollkrem med bare to ingredienser; Gryr matfløyel (plantebasert fløte) og tyttebær, frosne eller ferske. Jeg brukte ca. 1 dl. fløte, en håndfull frosne tyttebær og 5-6 knuste steviatabletter. Det er rett og slett bare å ta frem mikseren, lage krem i en fei, mikse inn tyttebær og sette bollen i fryseren. Serveres med litt ekstra bær på toppen!
Butikkene fallbyr hodekål om dagen. Fårikal er jo utelukket, så da må man prøve å bruke den på en annen måte. I dag ble det kidneykål, det vil si kål, litt gulrot, helpepper og kidneybønner. Det ble ikke så verst, men det ble litt for lite krydder, så jeg tror en variant med falaffel hadde smakt enda bedre. Det skal jeg prøve neste gang:)
Andre som har tips til kålretter uten animalske ingredienser?
Akkurat nå blåser og regner det noe forferdelig her, og det vil det jo gjøre en stund fremover. Høsten er fin og mild i starten, men tipper lett over i en mindre sjarmerende fase som krever mye kakao og mange fine sanger som harmonerer med vær og årstid.
Disse synes jeg passer godt til været nå:
I`m singing in the rain fra filmen med samme navn. Legendariske Gene Kelly gjør det til en kunst å spasere i regnet i denne filmmusikalen fra 1952.
Let it rain med Amanda Marshall. Canadisk superhit fra 1995.
Raindrops keep fallin`on my head Denne husker jeg så godt fra min barndom. Den var en stor hit på radio på 70-tallet. Sangen ble skrevet til filmen Butch Cassidy and the Sundance Kid med Paul Newman og Robert Redford, fra 1969.
Purple rain med Prince & the revolution. En udødelig klassiker fra 1984.
November rain November er et stykke til, men jeg elsker Guns n roses og da må denne bare med på regnværsmenyen. Låten kom ut i 1992 og ble en av de mest spilte på MTV.
Det finnes utrolig mange podcaster om de aller fleste tema. Noen blir det til at man lytter til av og til, mens andre blir fast følge. Her er noen av mine favoritter:
Jan Thomas og Einar bir venner – to vidt forskjellige personligheter, satt sammen med det eksperiment for øyet – å se om de kan bli venner. Det tror jeg faktisk de har blitt, selv om de stadig er gjest i hverandres verden. Jan Thomas, som bl.a. er. frisør, stylist, gründer og programleder, er følelsesdrevet, går i detalj når han forteller, og får så mange assosiasjoner at jeg tror klippen har litt av en jobb. Einar er bl.a. trommeslager, forfatter, komiker og programleder. Han er er kjapp, ganske rasjonell og faktaorientert. Det er i krysningen mellom disse to humoren og den gode stemningen oppstår. Og den har det både blitt podshow, juleshow og TV-serie av. Måtte de holde på lenge:)
To brødre som deler kjærligheten til Storjorda i Hamarøy kommune, men ellers er ganske så forskjellige. Noe skyldes nok alder. Legenden Erlend Elias er 41, og lillebror Erik Anders er 26. De har gått litt ulike veier selv om begge er TV-personligheter og influensere som tidvis har jobbet sammen. Den eldste er i utgangspunktet frisør og makeupartist. Den yngste har en master i statsvitenskap. De er ikke alltid enige om alt, og snakker ofte litt forbi hverandre, men til tider blir det virkelig gode diskusjoner og interessante vinklinger. Og gøy er det hele tiden:)
Parprat med Morten og Andrea
To personer med sterke særinteresser. Andrea er influenser og glad i klær, særlig kjoler. Morten er glad i løping. Begge liker reising, restauranter og hunden Trulte. I podden deler de scener fra sitt samliv og gir hverandre ros og slakt. Veldig sjarmerende podcast som jeg alltid må ta med meg i løpet av uka.
En podcast jeg er spent på er Homsen og Bomsen. Kjendisbryteren fra min hjemby Narvik har funnet sammen med Erlend Elias fra nabokummunen. De har møtt hverandre før, og nå skjer det igjen. Jeg spår at det blir gøy!
Høsten har tatt frem malerkosten og gitt alt et skjær av gult, oker og oransje. Vakkert er det, en slags gyllen sistesats før den store finalen når bladene faller og trærne står nakne. Hamarøy er vakkert i høstfarger, og frekkhetene gir landskapet det lille ekstra.
Hamsunsenteret ble innviet sommeren 2009, på 150-årsdagen til Knut Hamsun, forfatteren som bodde deler av livet sitt på Hamarøy. I forbindelse med åpningen kalte billedkunstneren Karl Erik Harr det spesielle bygget for en loddrett frekkhet midt i landskapet. «Hamsun ville ha hatet det», påstod han. Akkurat det får stå uimotsagt. Senteret ble nominert til Norges styggeste bygg av NRK i 2010, men det har til gjengjeld fått tre norske og tre internasjonale utmerkelser for sin arkitektur, bl.a. International Architecture Award, USA/Irland, 2010.
Bygget består av et 26 meter høyt tårn med tilhørende kultursal. Det rommer kafe, utstillinger, og en en butikk med Hamsuns verker, T-skjorter og andre artikler knyttet til Hamsuns liv og forfatterskap. Det er tegnet av den amerikanske arkitekten Steven Holl som ellers er mest kjent for sitt arbeid med Finlands nasjonale museum for samtidskunst.
Kafè Sult er et hyppig besøkt sted for påfyll av kaffe, både for langveisfarende og fastboende. De har sære spesialiteter som elg eller røye i vaffel, og mer vanlige ting som kaker og is.
Vi var innom sammen med min kjæres yngste sønn og hans samboer. Fra kafeavdelingen kunne vi se inn i Pans skoger, og på en liten haug utenfor senteret ser man Pan selv, med geitehorn og fløyte. Pan er en mektig skogsgud i gresk mytologi. Det sies at han var vennligsinnet, men samtidig vill og lidenskapelig, og med en sterk sanselig natur.
Pan er også tittelen på en av Hamsuns romaner, og hovedpersonen der lever i høyeste grad opp til en slik karakteristikk. Romanen ble filmatisert i 1995 med Lasse Kolsrud i tittelrollen og Sofie Gråbøl som den kvinnelige hovedpersonen Edvarda.
Den egentlige frekkheten i landskapet er imidlertid ikke Hamsunsenteret, men Hamarøyskaftet. Fjellet står 613 meter rett opp i været. Skal man dit må man klatre. Gevinsten skal være flott utsikt over Vestfjorden og Lofotveggen.
For øyeblikket har jeg personlig, evig nok med å krykke meg inn på kafeen:)
Man hører ofte om dårlig mat på sykehus og sykehjem, og mye av det stemmer kanskje. Jeg ble imidlertid svært positivt overrasket da jeg nylig var innom mitt lokale sykehus i Narvik!
Som veganer har man ofte lave forventninger til offentlig bevertning og utvalget på kafeer og restauranter. Derfor ble jeg veldig glad da jeg fikk servert et brett med en kjempegod pastasalat, fruktsalat, grovt brød, syltetøy og til og med vegansk smør. Det var lykke etter å ha kommet fra operasjonsbordet:)
Jeg var bare innom for å fjerne en familiært betinget plage, også kjent som halux valgus. Jeg har ventet i det lengste, men fikk etter hvert så mye plager at den bare måtte vekk. Jeg valgte å gjøre det med lokalbedøvelse. Sykepleieren insisterte på narkose i tillegg til nerveblokade i foten, men jeg er ikke glad i narkose så jeg avstod. Det gikk helt fint takket være veldig hyggelige operasjonssykepleiere, og jeg kjente absolutt ingenting!
Smerten kommer etterpå, når nervene våkner til live igjen! Men da er det bare å ta en pille for alt som er ille og vente på at det går over.
Nå må jeg humpe på krykker noen uker, og i første omgang skal jeg gjøre det på landet, der min kjære er fra. Leiligheten der har alt på ett plan. Det er litt enklere når man er en smule immobil. Så da er det bare å holde foten høyt og komme seg av gårde, nå med min egen veganfrokost; havregrøt med årets rips. Ikke så verst det heller:)
Jeg kler meg ikke så fryktelig spennende til hverdags, men jeg synes motehistorie er gøy. Bestefaren min hadde hang til å samle gamle ukeblader på utedoet på hytta, så jeg har vokst opp med å kunne bla i Norsk Ukeblad, Alle kvinner og Illustrert fra 50- og 60-tallet. Der var det særlig èn stil som gjaldt; new look!
Moten på 40-tallet var preget av enkelhet. Det var krig og lite ressurser tilgjengelig, så det var viktig at kjolene krevde lite stoff. Fargene var duse og stilen nesten litt militant.
Det ble det slutt på da Christian Dior lanserte noe radikalt annerledes, ganske raskt kjent som « The new look», i 1947. Dior slo et slag for voluminøse skjørt som rakk til midt på leggen, og vepsetalje – altså en svært smal midje som i de fleste tilfeller krevde korsett.
Plaggene i den nye stilen krevde mye stoff og pekte frem mot en ny oppgangstid etter flere år med rasjonering og smalhans. Jeg elsker denne stilen. Den er ultrafeminin og det er noe feiende flott og optimistisk over det hele! Vil man studere plagg i samme sjanger er serien Mad men et godt utgangspunkt. Særlig de første sesongene, for mot slutten av 60-tallet tar hippiestilen over. Jeg har sett alle sesongene, og har dem på video:)
Ubevisst var det kanskje barndommens møte med ukebladmodeller i new look som bidro til at jeg for mange år siden kjøpte dette skjørtet. Det er fint, men upraktisk, og gjør liksom litt for mye av seg. Det har dessuten en stram og litt ubehagelig midje. Det har vært på tur ut av skapet og inn i en Fretexcontainer flere ganger, men så har jeg liksom ikke helt fått meg til å kaste det likevel. Så da må jeg kanskje finne en anledning til å bruke det etter hvert, kanskje med denne toppen? Og uten smartklokke!
Jeg er glad i dyr, og jeg er glad i sminke. Derfor er det viktig for meg at det jeg smører og sprayer på meg ikke er testet på dyr. Her er noen av mine favoritter:
Serien British rose fra The Body Shop lukter godt og har en tiltrekkende innpakning for sånne som meg, som aldri ble ferdig med rosa:) Fra denne serien bruker jeg både duft og body lotion. Kremen kan lukte litt mye, så jeg blander den med Änglamarks body lotion. Den er både dyrevennlig, økologisk og svanemerket. Bedre blir det ikke!
Pudder: Nyx eller Idun Minerals. Begge finnes også i mange farger. Jeg bruker en foundationstick fra Makeup Mekka.
Lebestiften min kommer også fra Makeup Mekka. Her i fargen Fashionista. Makeup Mekka har også denne mascaraen som jeg er veldig fornøyd med.
Fast såpe lager jeg selv av matolje (solsikke oftest), kokosfett, lut og vann. Jeg duftsetter den med eterisk lavendelolje. Den er mildere mot huden enn de fleste såper som er å få i butikken.
Når jeg skal finne sminke, eller andre produkter som ikke er testet på dyr bruker jeg appen Dyrevennlig fra Dyrevernalliansen. Jeg har den på telefonen sånn at den er lett tilgjengelig også når jeg er ute og handler. Den kan også brukes på pc, og du finner den HER
Rødt fjes betyr dyretestet, grønt betyr dyrevennlig. Enklere blir det ikke <3
Jeg begynte å lytte til mange bøker i sommer. Her er to av dem som fenget såpass at de ble fullført. Det ene er en biografi, det andre den fjerde romanen i en serie med klima som tema.
Biografien til Halvor Bakke; Mitt rom, handler om en veltilpasset, kristen odelsgutt som opplever å bli stygt mobbet fordi han er feminin, og som til slutt må innrømme for seg selv at han er homofil. Det er en krevende erkjennelse, for han vokser opp i en menighet der homofili per definisjon ikke eksisterer. Det vanker ikke akkurat klapp på skulderen fra pastoren når sannheten kommer for en dag, men heller et tilbud om helbredelse, slik at «han kunne bli frisk». Halvor hadde ikke behov for homoterapi, han hadde mest lyst til å slå pastoren rett ned. Det gjorde han selvsagt ikke, godt oppdratt som han var, men han følte det hele som et overgrep.
Boken gir også mer inngående kunnskap om om det hemmelige forholdet til Stein Erik Hagen. Forholdet gir han et innblikk i en uvirkelig verden med helikopter, butler og privatfly. Halvor valgte å avslutte forholdet etter hvert, da han ikke likte hemmelighetskremmeriet som omgav det. Hagen var ikke kommet ut av skapet enda, og uttalte på et senere tidspunkt: «Jeg hadde ingenting å skjule, men heller ingenting å kringkaste». To år senere giftet Hagen seg med Mille Marie Treschow. Boken handler også om et godt ekteskap med «verdens fineste svenske», som likevel tar slutt, og suksessen som fører til at Halvor gir opp en karriere i skyene for å innta tronen som hele Norges interiørkonge.
Biografien er ført i pennen av Svein Bergestuen og Halvor leser den selv. Det gjør han fint, men det blir samtidig litt merkelig at Bakke blir omtalt i tredjeperson. Hadde noen andre lest hadde det vært greit, men når han leser selv synes jeg det hadde fungert bedre med jeg-forteller.
Den siste romanen i Maja Lundes klimakvartett heter Drømmen om et tre og er lagt til Svalbard 2110. For mange år siden kuttet de kontakten med andre land, og har tilpasset seg livet like sør for Nordpolen. Når en pandemisk tilstand rammer samfunnet, isolerer farmor seg med Tommy og søsknene hans. Farmor omtaler seg som frøvokter, den som vokter frøhvelvet på Svalbard, selve kimen til en ny og fruktbar verden. Når farmor blir syk og dør står barna alene med skatten. Det er denne Tao og hans folk trenger. For i Kina er naturen utarmet, og folk sulter. Tao er en viktig skikkelse i den første romanen, Bienes historie, og i Drømmen om et tre dukker han opp igjen. Historien biter seg selv i halen og fortid og fremtid knyttes sammen på en mørk og poetisk måte.
Jeg har også lest(hørt) de to første i kvartetten; Bienes historie og Blå. Rettighetene til Bienes historie ble i 2019 solgt til en amerikansk filmprodusent. Jeg vet ikke om filmen er i produksjon, men gleder meg stort til den kommer på kino. Maja Lundes bøker er gode, viktige fortellinger for vår tid! Alle politikere burde ha dem på pensumlista.
Hver årstid har sitt lydspor og tidlig om høsten dukker alltid en gammel slager fra barndommens radiosendinger opp. Kirsti Sparboe fra Tromsø herjet hitlistene på 1960- og 70-tallet, og i 1972 ble den ultimate sensommerhiten En sommer er over spilt inn.
Teksten er skrevet av henne daværende ektemann, den svenske artisten Benny Borg.
I Nord-Norge har sommeren vært særdeles fin, så da faller det lett å sette punktum med Kiristi Sparboe. Annerledes er det kanskje for dem som føler at sommeren var en skuffelse, men til dem har sangen et optimistisk budskap: “En sommer er over, men vi skal sees igjen til neste år”.
Jeg synes det er mye å glede seg over ved høsten:
*Korøvelsene starter opp igjen! Jeg synger i kor og synes det er artig å starte opp igjen etter en lang sommer.
*Kakao! Det er altofor varmt å drikke kakao om sommeren, men om høsten går det ned minst to kopper om dagen.
*Det er lettere å sove om nettene når det ikke er så varmt!
*Når det er valg, som i år, er det gøy å følge valgsendingene på TV!
*Endelig noe å se på TV igjen. Sommeren er en skandale på linær TV. Om høsten kommer flere av mine favoritter tilbake: Skal vi danse?Jakten på kjærligheten og Nytt på nytt, for å nevne noen.
*Bøker! Jeg hører alltid bøker, men om høsten har jeg også tålmodighet til å lese litt på papir.
Martine Strømsnes kom nylig ut med en ny serie som jeg har startet på, og den virker veldig lovende:)
For mange år siden leste jeg boken Prinsessen av Jean P. Sasson. Nylig dukket to oppfølgere opp på min lydbokapp; Arabias døtre og Prinsesse Sultanas kamp. Å lytte til disse biografiene vekker skiftevis fascinasjon, avsky, sjokk, sorg og vantro. Fra et vestlig ståsted er det vanskelig å leve seg inn i en situasjon der kvinner er så prisgitt mannen som eier dem, men da glemmer man samtidig at Norge ikke alltid har vært slik vi kjenner det i dag.
Nora Helmer i Ibsens samtidsdrama Et dukkehjem forstår ikke samfunnet hun er en del av. Det er et resultat av at hun ikke har fått utdannelse, eller har deltatt i livet utenfor hjemmets fire vegger. Hun har gått direkte fra å være farens til å bli mannens eiendom. Gifte kvinner i 1870-tallets Norge var umyndige. De hadde ikke stemmerett, ingen egentlige oppgaver, og det var ikke akseptabelt for kvinner i borgerskapet å ha arbeid utenfor hjemmet. Annerledes var det selvsagt for kvinner på landet, de deltok i gårdsarbeidet, eller for kvinner i de lavere klassene som jobbet ved fabrikkene, sydde, eller hadde annet tjenesteytende arbeid. Enker og ugifte kvinner hadde også større grad av frihet.
Sassons bøker formidler historier fortalt av en saudisk prinsesse som skjuler seg bak navnet Sultana. Hun skildrer livet i den omfangsrike Al Saud-familien i Saudi-Arabia. Landet er oppkalt etter familien som anslagsvis har en formue på 12 000 milliarder, mer enn vårt oljefond. Ibsens Nora og hennes samtidige levde i et dukkehjem. Saudfamiliens kvinner lever i velutstyrte gullbur. Materielt sett har de tilgang til absolutt alt de ønsker seg, men frihet og medbestemmelse er utelukkende for menn, slik det også var i Norge på Ibsens tid. Sultana er en forkjemper for kvinners rettigheter, og Saudi Arabias kvinner har vunnet frem på flere punkter.
Det er dagens kronprins, Muhammed bin Salman, som til en viss grad har modernisert landet. Kvinner har fått mer frihet, bl.a. retten til å kjøre bil, og flere tiltak gjøres for å trekke turister til landet: Før risikerte du bl.a. fengselsstraff for å høre på musikk, men nå arrangeres raveparty i ørkenen. Det er også åpnet for at innbyggere fra en lang rekke nasjoner kan søke om turistvisum.
Saudi-araberne er sunnimuslimer og tilhører den minste og strengeste av de sunnittiske lovskolene; hanbali. Den står for en streng og bokstavtro tolkning av Koranen der også den strengeste og mest omdiskuterte delen av islamsk strafferett (hudud) blir praktisert. Slike straffer inkluderer steining, halshugging og amputasjon. Noe av det som er absolutt haram (forbudt/urent) i islam er alkohol, og da var det litt overraskende å lese at alkohol blir konsumert av flere i kongefamilien, og at noen av familiens medlemmer til og med har vært innlagt til avvenning. Denne skjer selvsagt i luksuriøse omgivelser med full diskresjon og det ypperste av ekspertise tilgjengelig til enhver tid. Sultana beskriver også hvordan familier skjuler sine parabolantenner for det religiøse politiet, muttawa. Dette politiet skal ifølge UD være mindre aktive i dag.
De mest sjokkerende passasjene i bøkene handler om kvinners stilling. Kvinner som blir grovt mishandlet av sine ektemenn, og påstanden om at enkelte mannlige medlemmer av Al Saud-familien reiser til fattige land og kjøper unge jenter som de holder som sex-slaver. Det er også hjerteskjærende å høre hvordan de behandler syke og hjemløse dyr. Praksisen er å samle dem sammen og dumpe dem i ørkenen der de dør en langsom og smertefull død. Skal man tro et muslimsk nyhetsorgan ble denne praksisen forbudt tidligere i år. Det var i så fall ikke et sekund for tidlig!
De tre bøkene er lesverdige vitnesbyrd om et samfunn svært ulikt det norske. Noe av det som beskrives er nok endret til det bedre. Man kan kanskje si at døren til gullburet står på gløtt? Landet blir imidlertid fortsatt beskyldt for mange brudd på menneskerettighetene.
